Om å henge seg opp bitte litt…

Evnen til å bli engasjert er en god egenskap. Derimot å henge seg opp i enktelte ting er kanskje ikke alltid like bra. Hvis du er overivrig i tillegg kan det bli skummelt og hvis det kombineres med usikkerhet og en følelse av at «jeg får ikke hjulpet til nok» er du fort ute å kjøre. Er det samtidig et felt du faktisk sitter med kompetanse på kan det fort bli vanskelig å holde tunga rett i munnen. For eksempel da en kompis av meg skulle kjøpe seg el-piano her forleden pika alle potmeterene mine 11 og setningen «hjelpe deg» fikk en helt ny betydning, nærmere setningen «plage deg».

Jeg tråla internett, var innom butikken, øh butikkENE og søkte tilbud og info, med og uten denne kompisen på slep. «Her skal det kjøpes piano» og dette er det JEG som virkelig kan og nå er vi inne på mitt felt. Lange samtaler med de lokale keyboard heltene førte til utvidet kompetanse om de nyeste modellene kontra de eldre og hva som skjedde i prisverdenen både på bruktmarkedet, butikkmarkede OG i sponsverden som gjenkjøp av pianoer som en gang var solgt som spons og hvor hardt de forskjelllige pianistene hadde spillt på de samt hvilke låter de hadde spillt og under hvilke shov og plater de var brukt på. Jeg maste så forferdelig at han kompisen som egentlig skulle ha piano tilslutt var så drittlei at han bare dreit i hel greia. Jeg tok rett og slett gleden fra hele opplegget og siden det pianoet han først hadde sett på ikke var bra nok for meg så kunne det egentlig være det samme. Ikke det at jeg merka noe til det, jeg har som sagt en tendens til å henge meg opp og da får jeg skylapper og ser ikke noe anna i hele verden. En verden som er et lykkelig sted å være for lille Knut hvis han kan få lov til å hjelpe noen med å kjøpe feks piano, kjørefortinedoverbakke-ski eller machintosh computere.

Det som skjer er at jeg for ei drøy kue siden fant en pent brukt Yamaha P150 på Finn.no. Mitt drømmepiano. Mannen påsto at det aldri hadde vært på veien og at det foruten å se helt ut som nytt og var like godt som nytt. Meget velholdt og uten skam og lyte. Prisen fikk jeg deala til 7000,- som jeg syntes sjøl hørtes fornuftig ut. Selvfølgelig syns jo alle andre jeg skjekka med at prisen var ok. Jeg spurte tilogmed keyboard selgeren i butikken og han var også enig i prisen. Det pianoet kompisen min først hadde sett på var et nytt Roland til rundt 10000,- så dette måtte jo være perfekt syns jeg. Få et mye bedre piano til en lavere pris.

Kunne sagt mye mere om akkurat dette, men det blir en lang og uinteressant historie. Poenget er at jeg hadde lagt hele min sjel i å skaffe denne gutten et bra piano (etter min standar seff) til en bra pris. Ta ibruk alle mine kontakter og all min kompetanse for å forhindre et lite gjennomtenkt impulskjøp. Så skjer det jo selvfølgelig, dagen før vi skal se på dette berømmelige verket får jeg en sms som følger nøyaktig gjengitt i sin helhet: «Hehey! Åssen går det? Gjett hva? Jeg kjøpte meg piano i sta. Kom i snakk med en nabo som skulle selge et litt gammelt roland-piano. Han hadde fiksa og malt det selv, så det var unikt da! Og betalte bare 23.000 for det. Hurra!!»

Jeg kan ikke helt huske hva jeg tenkte men det var noe sånnt som «kjære Gud i Himmelen! Hva i allverden har han gjort nå? Er han helt komplett dust i hue eller har han tatt dop eller hva er det som skjer?»

Jeg fant fram nr hans på telefonen og skulle til å ringe men ombestemte meg i siste øyeblikk. Jeg KUNNE ikke kjefte på han. Måtte uansett bare være støttende og si «fint piano» og «flinke gutten som kan å handle sjøl!». Hvis jeg slakta kjøpet hans og kalte pianoet ei søppeldynge ville jeg jo ødelegge hele moroa og lysten til å faktisk spille på det ville forsvinne allerede før ledningen var i veggen. Husker samme engasjementet da han skulle kjøpe klatresko og ikke minst SKI! Han har jo aldri fått kjøpt seg ski fordi jeg styrer så voldsomt! Nei, lot det gå ti minutter for å la det værste sjokket legge seg før jeg løfta håndtaket for å «slå av en prat». Samtalen utartet seg omtrent som følger:

Knut: Heisann!
Chris: Hoppsann!
Knut: Står til? Formen er bra?
Chris: Ja, her går det fint. Og du?
Knut: Joa, er på jobb jeg veit du. Og du? Piano hørte jeg?
Chris: Ja, sinnsykt fett da! Jeg bare slo til jeg! Helt genialt!
Knut: Åh, så kult da! Gratulere. Hva slags piano var det sa du?
Chris: Kjøpt av naboen! Han har malt det selv da! Det er bare så kult! Helt unikt liksom!
Knut: Å ja. fett. Hva slags farger?
Chris: Øhm, blått og svart. Det heter Roland.
Knut: Ok, veit du mere hva det heter? Hva slags navn UTOVER Roland liksom?
Chris: Øh, nei, hakke peiling jeg. Hvor står det hen?
Knut: Bak! Eller under kanskje… Sjekka du hvor mye det er verdt? Hvor mye hadde han kjøpt det nytt for da?
Chris: Hakke peiling, bare slo til jeg. Dritfett! Nå har jeg piano! Hurra!
Knut: Så du sjekka ikke bruktprisen på det engang?
Chris: Nei, hvorfor skulle jeg det? Skal ikke selge dette jeg. Skal bare spille på det jeg.
Knut: Så det er ikke så farlig hvor mye det er verdt?
Chris: Nei, hvorfor er det det? Nå har jeg endelig fått meg piano og det er jo det viktigste!
Knut: Ja, men hvordan ser det ut da?
Chris: Hmm…. det er liksom ikke fullt opp med tangenter liksom. Det er nok ikke like mange tangenter som på et ordentlig piano. Men det gjør ikke noe. Er kanskje liksom mere som et keyboard tror jeg…
Knut: Åh…
–pause–
Knut: …og du er helt sikker på at du ikke vet hva mere det heter enn Roland?
Chris: Ja, har ikke sett noe anna navn på det jeg… Syns du forresten dette var en dårlig april-spøk egentlig?
Knut: Vel, helt ærlig? Ganske ondskapsfull.

Hvordan det gikk tilslutt? Jo pianoet ble solgt til noen andre før vi rakk å reagere…