Site icon Knut Anders Sørum

Hvordan komme seg videre?

Det er sjelden jeg setter meg ned for å skrive uten å ha en ide og et mål med det jeg skriver. Nå har jeg bare en overskrift. Hvordan komme seg videre?

Jeg leste igjennom bloggen min fra et år tilbake her om dagen «udyktig i kjærlighet» og fant den igjen omtrent akkurat der jeg forlot den. Det var skrevet omtrent sånn jeg husket og det var ingen store overraskelser i teksten.

Mye har skjedd i livet mitt på disse 15 mnd, men mye gjenstår også. Jeg har ikke lest den posten siden jeg skrev den, alt for deprimerende, og jeg har prøvd å ha et annet fokus. Jeg sier prøvd fordi ikke alle vil være enig i at jeg har fått det til, men jeg er egntlig ganske stolt av meg selv sjøl om ting selvfølgelig kunne vært helt anderledes.

Alt er egentlig helt topp men når man kommer til sakens kjærne så har ikke ting flyttet seg en millimeter. Tingenes tillstand er nøyaktig de samme som sist, jeg er faktisk enda lenger unna målet enn noen gang. Sånn rent objektivt sett ser vel egentlig ting enda mere håpløse ut enn før, men den store forskjellen ligger i hodet. Jeg bestemmer selv hvordan jeg ser på ting og ikke. Fra et menneskelig ståsted kan ting virke håpløst, teoretisk sett sjanseløst, men fra Guds perspektiv er det ikke lenger unna enn et mirakel. Og vi tror vel på mirakler gjør vi ikke?

Min verden har ikke forandret seg så mye, alt rundt meg er sånn nogen lunde som før, men hodet mitt har vært igjennom ei kjøttkværn av et tankehelvete som ikke ligner grisen. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke har hatt lyst til å leve, men jeg har også fått se den fantastiske stjernehimmelen som åpenbarer seg kun når det er aller aller mørkest og kaldest midt på natta.

Hvordan gå videre er den overskriften jeg prøver å skrive litt om, koden jeg har prøvd å knekke fra den dagen krasjlandingen var et faktum. Jeg hakke peiling egentlig og jeg skriver bare på måfå, automatskrift fra en gammel helgen som ikke har fått fred, eller bare et håpløst forsøk på å sette ord på og sortere det jeg ikke har skjønt noe av.

Jeg skjønner ikke noe av det, men jeg kan allikevel fortelle deg akkurat hvordan det er. Alt er som før, men alt er helt anderledes. Kanskje det er dette som er å bli voksen?

I allefall, jeg er stort sett glad nå, friskmeldt, den tunge tida er over. Selv om de vanskelige spørsmåla fortsatt henger som en tung regnværssky over hodet mitt ser jeg sola rundt meg på alle kanter. Regnet er bare meldt lokalt og nå ser jeg atter slike fjell og daler, vidder hvite av snø, fjell som skal klatres og renner som skal kjøres.

Det er vel det det handler om, skifte fokus. Det som er dritt vil alltid være dritt, men vi velger selv hvor vi planter støvlene våre. Noen ganger er vi så langt nede i søla at vi trenger drahjelp for å komme opp igjen. Noen ganger er vi så innsausa av møkk at vi trenger en brannslange for å spyles reine. Men vi må selv ville det, være interessert i å se mulighetene, alle de gode tinga rundt oss og ikke minst klare å glede seg over de.

Kanskje jeg har funnet meningen med livet da? Tenke positivt tross alt. Nei, jeg mener selvfølgelig tenke positivt på grunn av alt!

Bildene har jeg forresten tatt på Kilimanjaro