Det er sjelden jeg setter meg ned for å skrive uten å ha en ide og et mål med det jeg skriver. Nå har jeg bare en overskrift. Hvordan komme seg videre?
Jeg leste igjennom bloggen min fra et år tilbake her om dagen «udyktig i kjærlighet» og fant den igjen omtrent akkurat der jeg forlot den. Det var skrevet omtrent sånn jeg husket og det var ingen store overraskelser i teksten.
Mye har skjedd i livet mitt på disse 15 mnd, men mye gjenstår også. Jeg har ikke lest den posten siden jeg skrev den, alt for deprimerende, og jeg har prøvd å ha et annet fokus. Jeg sier prøvd fordi ikke alle vil være enig i at jeg har fått det til, men jeg er egntlig ganske stolt av meg selv sjøl om ting selvfølgelig kunne vært helt anderledes.
Alt er egentlig helt topp men når man kommer til sakens kjærne så har ikke ting flyttet seg en millimeter. Tingenes tillstand er nøyaktig de samme som sist, jeg er faktisk enda lenger unna målet enn noen gang. Sånn rent objektivt sett ser vel egentlig ting enda mere håpløse ut enn før, men den store forskjellen ligger i hodet. Jeg bestemmer selv hvordan jeg ser på ting og ikke. Fra et menneskelig ståsted kan ting virke håpløst, teoretisk sett sjanseløst, men fra Guds perspektiv er det ikke lenger unna enn et mirakel. Og vi tror vel på mirakler gjør vi ikke?
Min verden har ikke forandret seg så mye, alt rundt meg er sånn nogen lunde som før, men hodet mitt har vært igjennom ei kjøttkværn av et tankehelvete som ikke ligner grisen. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke har hatt lyst til å leve, men jeg har også fått se den fantastiske stjernehimmelen som åpenbarer seg kun når det er aller aller mørkest og kaldest midt på natta.
Hvordan gå videre er den overskriften jeg prøver å skrive litt om, koden jeg har prøvd å knekke fra den dagen krasjlandingen var et faktum. Jeg hakke peiling egentlig og jeg skriver bare på måfå, automatskrift fra en gammel helgen som ikke har fått fred, eller bare et håpløst forsøk på å sette ord på og sortere det jeg ikke har skjønt noe av.
Jeg skjønner ikke noe av det, men jeg kan allikevel fortelle deg akkurat hvordan det er. Alt er som før, men alt er helt anderledes. Kanskje det er dette som er å bli voksen?
I allefall, jeg er stort sett glad nå, friskmeldt, den tunge tida er over. Selv om de vanskelige spørsmåla fortsatt henger som en tung regnværssky over hodet mitt ser jeg sola rundt meg på alle kanter. Regnet er bare meldt lokalt og nå ser jeg atter slike fjell og daler, vidder hvite av snø, fjell som skal klatres og renner som skal kjøres.
Det er vel det det handler om, skifte fokus. Det som er dritt vil alltid være dritt, men vi velger selv hvor vi planter støvlene våre. Noen ganger er vi så langt nede i søla at vi trenger drahjelp for å komme opp igjen. Noen ganger er vi så innsausa av møkk at vi trenger en brannslange for å spyles reine. Men vi må selv ville det, være interessert i å se mulighetene, alle de gode tinga rundt oss og ikke minst klare å glede seg over de.
Kanskje jeg har funnet meningen med livet da? Tenke positivt tross alt. Nei, jeg mener selvfølgelig tenke positivt på grunn av alt!
Bildene har jeg forresten tatt på Kilimanjaro
Kjære, skjønne deg.Det gleder og rører langt inni hjertet mitt å lese bloggen din i dag. Det er lett å gjenkjenne Sannheten når man møter den, og her var den i store fossefall!Fokus er mitt favoritt-ord, og jeg liker spesielt godt når det kommer sammen med setninger som: «Det som er dritt vil alltid være dritt, men vi velger selv hvor vi planter støvlene våre.»Elsker det du skrev. Det inspirerer og tankevekker.»…jeg har også fått se den fantastiske stjernehimmelen som åpenbarer seg kun når det er aller aller mørkest og kaldest midt på natta.» Fullstending nydelig i all sin enkelhet. Du og orda dine! Dere er et bra team. Takk!Jeg er glad du er kommet på hvordan man kommer seg videre, og jeg er glad du skal plassere støvla dine der det finnes glede, inspirasjon og lykke å hente. Veien er målet ditt, ja den er faktisk selve livet. Det langt der framme skal ikke få skygge over det som er NÅ. Og det langt der bak skal slippe å hvirvles opp. La det ligge. Gå. I fred. Du modige kriger. Du fantastiske menneske med oppmuntringens tjeneste. Det du skriver er viktig. Og jeg ble glad. :)Klem
Veldig bra skrevet. Du er utrolig dyktig til å sette ord på følelser. Det er lyst melankolsk. Det er lys og håp, på en grobunn som ikke har sett mye av sola det siste 1,5 året. Glad jeg fikk adressen til bloggen din, for denne var det verdt å bruke tid på å lese.
Kjære deg!Jeg er så imponert over hvordan du setter ord på følelsene dine! LYKKE TIL!Klem
Godt å vite at man kommer seg opp igjen fra helvete når man selv er der nå, om lyset i tunnelen kan virke langt unna noen ganger….Takk for et fint innlegg, du er flink til å sette ord på ting, alvorlige men naturlige ting.
Du har en gave,Knut Anders. Du når andre. Med dine ord, og med sangen din. Det høres kanskje dumt ut, men jeg tror at for å forstå- og å kunne bruke- slike gaver fullt ut, følger det med en motsetning. Høye fjell, dype daler… Forstår du? Du må se hele bildet, føle hele spekteret, kjenne det fantastike OG det vanskelige. Først da får du brukt gaven i sin helhet. Det utvikler deg som menneske, viser deg nye veier til det gamle fjellet, eller kanskje til et nytt fjell… Det gjør det kanskje ikke lettere å leve med, men jeg tror det er en mening med alt man opplever… Hjertet mitt blør for deg når jeg leser hvor vanskelig du har hatt det(vet litt om sånt selv). Det er godt å se at du føler ting går bedre. Trenger du en hånd å holde i, har du min (og sikkert mange andres!)!!Som de andre skriver her, er du fantastisk til å sette ord på ting. Enkle ord, med dyp mening, og som man kjenner seg igjen i. Du har gaver.Mange varme klemmer fra Tee
Jeg har en sånn ord for dagen – kalender som jeg er veldig glad i. For en stund siden var det et ord der som sa at Gud trøster oss ikke for at vi skal føle oss vel, men for at vi skal trøste andre.Jeg ser på kommentarene både på denne posten og andre at det du skriver både trøster og inspirerer. Du er tøff som gir så mye av deg selv her. «Alt er som før, men alt er helt annerledes.»Den likte jeg. Faren min døde plutselig for noen år siden. Der og da stoppa verden opp og jeg så ikke for meg hvordan tiden fremover skulle bli. Alt ble annerledes. Samtidig gikk dagene, ukene og årene videre som før. Noen opplevelser i livene våre vil alltid sitte i oss. På en eller annen måte vil det prege oss videre. At pappa ikke lenger er her er like dritt idag som det var den dagen han døde, men det har gjort noe med meg på andre måter også. For min del er jeg idag mye mer takknemlig for ting jeg tidligere ville tatt for gitt.Jeg håper du også med tiden får noe godt ut av hva det nå er du har opplevd.Jepp, det var kveldens delestund fra min side.. 🙂 Henger meg på de andre og takker for gode ord som det er lett å kjenne seg igjen i. Ha en fortsatt fin helg og usiku mwema!
nydelige bilder også forresten.:)
Fett å se en ny bloggpost. Vi må ta en kaffe snart, for farsken. UTROLIG flott det ene bildet der.
ja farsken! Det er latterlig lenge sea!! LATTERLIG lenge sea! Må seriøst planlegges og prioriteres!!
Noen ganger, når alt bare er mørkt og trist og jeg har lyst til å grave meg ned i tide, så tenker jeg på deg og dagen blir så mye lysere. Andre ganger, når jeg er glad og sprudlende og tilfreds, da tenker jeg på deg og skulle ønske at jeg kunne gjøre noe for å smitte over på deg. Det værste og det beste med det er at du vet ikke en gang at jeg er her hvis du trenger meg. Men det er jeg.
Kjempefint dikt, anonym!Jeg likte det 🙂
Sorry, jeg har visst tagga deg. Les i bloggen min.
Godt og lese en som er ærlig Tvileren T
http://www.thesmokinggun.com/archive/years/2009/0106091vail1.html
fin blogg flink og skrive!
Du er bare helt råå;)
Jeg kjenner meg så godt igjen, i mye av det du skriver. Mørket, hvor altoppslukende det er… Jeg vet også at det blir bedre, at stjernene titter fram igjen, og at sola vil varme sjelen igjen… Men det er vanskelig å fatte når man sitter fast i mørket, når det er beksvart på alle kanter. I dag er en vanskelig dag å holde fast ved livet for meg. Men jeg skal klare det. Det betyr mye å se at andre vet, forstår og kjemper seg tilbake til lyset. Takk!