Site icon Knut Anders Sørum

Jeg, SuperKuleKnut?

Det er over ett år siden sist jeg skrev et blogginnlegg, og jeg har fått masse kjeft, men jeg har helt ærlig ikke hatt noe å skrive. Eller det stemmer ikke helt, men alt jeg har hatt lyst til å skrive har vært så personlig, og tidvis noe dystert, så jeg har bare droppet hele greia. Ikke misforstå, jeg har det veldig fint om dagen jeg er veldig langt i fra å være en deprimert person, men ingen har utelukkende lyse tanker, så hvis jeg skulle gi de mørke tankene grobunn ved å skrive om de hadde jeg vært direkte dust. Man kaster som kjent ikke bensin på et bål hvis man ikke vil ha stoore flammer. Visdomsord fra Øverskreien.

Derfor tenkte jeg heller å skrive om en litt triviell hendelse som skjedde meg på vei hjem fra byen i natt.

Jo altså der, jeg var som kjent på vei hjem til hotellet mitt, for anledningen Thon Hotell spektrum for de som noterer. Hadde vært på jobb for deretter å bli påtvunget alkoholholdig drikk av dårlige venner på et høyst usømmelig og syndig utested i byen. Hadde jeg gått på kristent møte i stedet hadde nok ikke dette skjedd.

Jo altså, jeg går der da, aner fred og ingen fare, får en hyggelig sms fra en hyggelig kompis, (ja klokka var 5 om morran så du kan tenke deg hvor hyggelig den faktisk var) tenker svare, fisker opp telefonen og begynner å taste. Brått står det en diger kar rett foran meg og sier rare ord mens han gjør rare grimaser. Jeg er usikker på om det er artikulasjonen hans eller min hørsel det er noe galt med, men han prøver helt klart å si noe. Vips så snapper han mobilen ut av hånda mi og begynner å løpe! Frekkeste mannen! Han er en TYV! Har du hørt på makan??

Som den vaskeekte superhelt jeg er så roper jeg med min kraftigste stemme (og den kan være ganske kraftig skal jeg love deg) «HEI DU DER!! KOM TILBAKE MED MOBILEN MIN!!! DIN TYV!! STOPP TYVEN!!» og lignende setninger med utropstegn bak. (i våre dager har det gått inflasjon i utropstegn, så hvis man virkelig skal markere at noe ropes så holder det ikke med ett, man må minst bruke to tre, eller gjerne enda flere)

Jeg veit ikke hva som skjedde, men jeg tror skurken (som jeg nå i ettertid mistenker at faktisk hadde sånn b-gjengen bind foran øynene) ble så overrasket av de kraftige lydene jeg lagde at han måtte snu seg og se hva det var som faktisk skjedde. Den som har prøvd å løpe i toppfart mens han samtidig snur seg for å se bakover, veit akkurat hvor vanskelig det kan være og hvor fort gjort det er å gå på snørra. Hvis man i tillegg er en klomsete b-gjengenskurk og det samtidig kommer en fortauskant susende byr det brått på utfordrende utfordringer. I allefall, fyren KLASK i bakken og mobilen min skvatt bortover og jeg, som den vaskeekte superhelten jeg fortsatt er, går bort og plukker opp mobilen min mens jeg roper til den stakkars misslykkede kriminelle som ligger der og ynker seg og blør «håper det gjorde JÆÆVLA vondt!!! Din forbanna DUSTEMIKKEL!!!» Et språk og en oppførsel en superhelt verdig!

Hvis jeg hadde gått på kristent møte i stedet for på byen hadde sikkert det samme skjedd, men der er mulig jeg hadde brukt et litt penere språk. Uansett, hadde jeg aldri vært på kristent møte hadde jeg kanskje takket for bekjentskapet med å sparke en liggende mann i trynet, men det gjorde jeg da altså ikke. Han fikk sin selvpåførte straff og jeg tror han fikk skikkelig vondt. Ikke mye barmhjertig samaritanaktig av meg å la en blødende mann ligge igjen på gata, men jeg tenkte at her er det om å gjøre å komme seg kjapt unna for å unngå trøbbel og da jeg var et kvartal borte så jeg han fikk hjelp av to kompiser som stabla han sånn halvveis opp på beina igjen. Jeg tror han fikk skikkelig vondt, mobilen min har i allefall fått noen meeeget stygge skraper og hvis han har sånne på kroppen sin så er det nok ikke en deilig formiddag for han i dag.

Jeg håper uansett han ble skikkelig redd for at jeg skulle sparke han i trynet eller gjøre værre ting mot han. Håper han fikk seg en lærepenge. Tvilsomt, men det kan jo hende dette var avslutningen på hans kriminelle løpebane? Jeg velger å tro det. Morro var det i allefall ikke for han, men jeg tror det gikk bra.

Men han kan angre seg, dumme skurken, og jeg, jeg er en supertøff suuuperhelt!!

Jeg gikk selvfølgelig rett på hotellrommet mitt og oppdaterte facebook statusen min til: KuleKnut føler seg litt som en superhelt, og superkraften min er å brøle så høyt at vinduene vibererer og skurkene faller omkull og blir uskadeliggjort…