Minus og minus blir ikke pluss, det blir bare enda mere minus.

To ting jeg syns er rart. Jeg kritiserer ikke, men jeg syns det er rart.

Det ene er at folk velger å gå topptur i et alpinanlegg. Det andre er at folk velger å bo i et byggefelt.

Topptur er gøy! Alpint er gøy! Å kjøre ski i et alpinanlegg er fantastisk! Jeg elsker lyden og lukten av skiheis, lyden av glade mennesker som er ute i frisk luft, bruke kroppen og være sammen om en aktivitet som er like moro om man er ekspert eller nybegynner. Tighte slalåmsko, tighte bindinger og perfekte ski i preparerte bakker som gjør opplevelsen komplett!

Går man topptur mister man gjerne det sistnevnte. For at utstyret skal være lettere blir dette et kompromiss mellom vekt og kjørekomfort. Randoutstyret er rett og slett ikke så digg å kjøre med som «ordentlig» alpinutstyr. Det andre man også mister med en topptur vi alpinanlegg er mengden skikjøring. Man kan kjøre milevis på ski i løpet av en dag i et skianlegg, på topptur blir det gjerne en nedkjøring pr dag, kanskje to i noen tilfeller hvis man er skikkelig ivrig og fjellet ikke er for stort.

Grunnen til at man går topptur er friheten, naturopplevelsen, gleden over å kjøre ned en bakke du har gått opp selv og at ingen andre har kjørt der før deg! Du setter ferske spor i urørt snø! Du har akkurat besteget et fjell! Ingenting kan slå den følelsen! Det får så være at utstyret ikke er optimalisert for selve kjøringen, for den er halve poenget. Nedkjøringa trenger heller ikke å gjøres på rekordtid, den skal vare lenge, og nytes lenge! Det er den nedkjøringa du har den dagen, så ingen grunn til å være først i bunn.

Jeg bor på Grünerløkka. Midt i Oslo sentrum. Jeg elsker hvert et sekund av det! Nærheten til alle tilbudene, konserter, kafeer, restauranter, venner, gallerier, kinoer, museer, barer, teater. Lista er lang og alle ting på lista nevnes i flertall for det er ikke bare ett teater i Oslo, det er mætt ta dom!! Det er mætt ta ælt! Jeg savner ikke mye fra Toten, helt ærlig, det er skummelt å si det høyt, men jeg gjør ikke det. Det jeg savner mest er stjernehimmelen. Den blir borte i Oslo sentrum på grunn av alt lyset. Jeg savner nærhet til familien, men jeg har også deler av familien min i Oslo så det ville vært det samme om jeg bodde på Toten. Jeg reiser til Toten ukentlig så jeg får mine doser familie, landbrukslukt, Mjøsa, totendialekt og bygdehumor som gjør at jeg klarer meg fint. Savnet er ikke stort for jeg får det meste jeg trenger av Toten-input selv om jeg bor i byen. Det er virkelig ikke så langt unna som folk på Toten tror det er.

Jeg elsker Toten! Jeg elsker åsen og skogen. Jeg elsker folka der og jeg elsker det rolige tempoet, de ukompliserte prosjektene, de avslappede ambisjonene og rett og slett det gode liv. Det jeg savner mest i tillegg til stjernehimmelen, er kinoen min og den avstanden til andre folk som gjør at jeg kan se film med kino-volum til alle døgnets tider og pisse i grøfta utenfor huset. Helst på natta med klarvær. Altså, det høres dust ut men det jeg faktisk ikke kan gjøre i Oslo er å se film på natta og gå ut å pisse under stjernehimmelen når den er ferdig. Det er et savn. Alt annet finner jeg en relativt kort biltur unna.

Har du skjønt hvor jeg vil enda? Altså, et byggefelt har alle minusene fra å bo i byen og ingen av plussene ved å bo på bygda. Du har ingen av tilbudene utenfor døra di og du har heller ikke armslag og friheten til å sole deg naken. Om du driver med sånt. Jeg skjønner at det er greit for unga, at det er en litt mindre ensom følelse men allikevel ikke byen. Jeg skjønner kanskje de greiene der, men nei, jeg vil ikke være med på det! Som du kanskje har gjettet, hvis jeg skal flytte tilbake til Toten en gang vil det ikke være for å bo i et byggefelt!

Jeg skjønner greia med trening. Du går kanskje en topptur i alpinanlegget for å teste utstyret, du tenker kanskje på tryggheten med skipatrulje, null skredfare, at man ikke er alene hvis noe skulle skje, men nei, jeg vil ikke være med på det heller!

Å gå topptur i skianlegget er å samle alle minusene ved å gå topptur og alle minusene ved å kjøre i et skianlegg i en aktivitet! Og hvis man putter på faren for å faktisk bli nedkjørt inn i ligningen så vil jeg si at det faktisk kan være ganske farlig å gå topptur i et skianlegg. Jeg ville i alle fall vært mere redd der enn på fjellet.

Kan hende jeg legger for mange av mine egne preferanser inn i denne teksten, men jeg har ofte følelsen av at folk, på jakt etter kompromisset, ofte ender opp med å velge noe som i kraft av kompromisset hverken blir fugl eller fisk. At å kjøre midt i veien blir enklest for da er man lengst unna grøftene. At å velge det éne blir for vanskelig for da velger man samtidig bort det andre. Men man kan ikke få alt! Hvis man prøver å få alt ender man med å ikke få noen ting. Hvis du ikke velger vekk noe kan du heller ikke velge inn noe. Du må ta et valg, basert på de parametrene som er viktig for deg, og da kan sikkert boligfelt bli det mest fornuftige for noen, men jeg skjønner det fortsatt ikke. Allikevel er det utrolig mange som bor i boligfelt så det må være jeg som tar feil.

For å nevne noe helt annet jeg synes er besynderlig, hvor mange er det som har kjøpt svindyrt randone utstyr for bare å kjøre rundt i skianlegg med det uten å være på en eneste topptur? Nok en gang, av ting som kommer med både pluss og minus velger man den varianten som inneholder dobbelt minus.


42/100

Sammenligning er en gledestyv

Hvem er jeg? For et uendelig kjedelig og alt for ofte stilt spørsmål!

Svaret er stort. Eller lite. Alt etter som hvordan man velger å se det.

Jeg er et menneske, kjøtt og blod, celler, gener, atomer, stjernestøv. Jeg er slutten på en ekstremt lang rekke av forplantninger som startet i en ursuppe for snaut fire milliarder år siden. Omtrent.

Jeg er alt for noen, og noen for alt! Eller no sånt tull som står på facebook. Men antagelig den største reelle makt jeg har til å påvirke dette skaperverket er å ikke la mine gener gå videre. Det ville være å gi en liten langfinger til evolusjonen! La snaut fire milliarder år med evolusjon og gener stoppe her. Det er det bare jeg som kan bestemme, og det syns jeg er gøy! 😀

Men tilbake til hvem jeg er. Jeg er mye rart, og det meste er uinteressant. Der det begynner å bli interessant er når jeg stiller spørsmålet hvem jeg er sammenlignet med andre. Eller, det begynner i alle fall å bevege seg noe i meg når jeg stiller det spørsmålet. Bare test det selv, pust i et par tre sekunder og still deg selv spørsmålet:

Hvem er du sammenlignet med andre?

Apropos teit facebook visdom, jeg leste for noen dager siden at «sammenligning er en gledestyv.» Det tror jeg er rett. Sammenlignet med andre er jeg en taper. Selv om jeg også er en av de personene andre sammenligner seg med for å komme til samme konklusjon; de er tapere! Meningsløst opplegg, men greia er at summen av alle andres suksess vi blir eksponert for, alt for ofte blir vårt sammenligningsgrunnlag. Scroller du sosiale medier vil du finne suksess på suksess på suksess. I pre-SoMe alderen var det ikke mye bedre, da leste vi om andres suksess på papir. Mengden ble litt mindre den gangen, men budskapet var akkurat samme: du er ikke så lykkelig som de menneskene i denne historien jeg selger.

Vi ender opp med å være en gjeng tapere som sammenligner oss med alle andre taperes suksess for å få bekreftet at vi nettopp er det, tapere! Grenseløst ironisk!

Så nå blir vel neste linje jeg skriver noe sånn som «slett sosiale medier og bli lykkelig»! Nope, det kommer jeg ikke til å skrive, jeg elsker sosiale medier, men vær bevisst på dette! Slutt å sammenligne deg for mye med andre! Sammenligning er en gledestyv! Husk det Knut A!

Det vil alltid være noen å sammenligne seg med. Strekk deg etter utvikling, men ikke bli deppa fordi andre får til ting du vil få til selv.

En random dag ser jeg en person som har vært i samme «liga» som meg, fyke av gårde og få til ting jeg bare har drømt om. Good for you! Men pokker så ergelig at det ikke var meg! Jeg burde jo fått til det der!! Helt blottet for innsikt i at vedkommende jeg akkurat sammenlignet meg med antagelig har tenkt et helt liv at det hen holder på med ikke er godt nok! Vedkommende har skutt én liten gullfugl og fikk et par dagers pause fra ideen om at hen er mislykket, og akkurat den dagen åpnet jeg posten og fikk bekreftet at alle andre enn meg «får det til». Og vettu hva? Dagen etter er det samme historien på nytt, og da er det noen andre som «fikk det til». Tilsynelatende for evig og alltid, mens sannheten er at jeg kommer til å glemme det like fort som alt annet jeg har glemt. Alle andre kommer også til å glemme det, og noen uker senere er vedkommende jeg, og alle andre, har glemt, tilbake til å føle seg akkurat like mislykket som før. Og det eneste jeg faktisk husker av det hele er følelsen av å være mislykket. Hver dag får man det bekreftet. Hvis man vil.

Når begynte jeg å skrive selvhjelpsbok? Dette var ikke poenget.

Jeg sammenligner meg for mye med andre, og jeg har det best når jeg ikke rekker å gjøre det. Når tiden ikke strekker til, når det er fullt kjør! Kanskje det er derfor folk blir arbeidsnarkomaner? – Jeg har det helt klart best når jeg jobber hele tiden for da rekker jeg ikke å tenke, sier folk. – Du rekker ikke å sammenligne deg med andre, sier jeg.

Jeg skulle skrive noe om at vi mennesker ikke bare er kjøtt og blod og atomer og det der, men også tanker og følelser. Vi har en sjel. Men det må jeg kanskje skrive mere om en annen dag. Det er for vanskelig å skrive noe klokt akkurat nå. Jeg merker jo hvor vanskelig det er å skrive noe klokt om bare det å sammenligne seg med andre! Det er jo så vanvittig mange som har skrevet så utrolig mye bra om dette temaet før lissom…


41/100 (Ja, jeg droppa den 100 dagers streaken og erstatter den med å kopierer Haug sin tellemåte for å holde en slags kontinuitet så jeg når målet om 100 poster på 6 måneder. Hvis jeg ikke er like flink til å skrive blogg som Haug så er jeg faktisk en taper)

40 dager og 40 netter

De som kjenner sin bibelhistorie tar referansen, de som ikke kjenner den går ikke glipp av et nevneverdig godt metafor.

Men jeg har altså klart en 40 dagers streak!

Ikke 41. Jeg rakk nemlig ikke å blogge i går.

Så skal jeg starte på nytt? Ny streak, med 40 mentale ekstra dager i bagen?

Nei, jeg går for et nytt prosjekt i stedet; 100 bloggposter på et halvt år.

Jeg syns det har vært veldig effektivt å skrive hver dag. Streaken har pusha meg til å være kreativ når jeg egentlig har vært helt blank. Det har vært genialt! Men i det siste har streaken pusha meg til å «skrive noe» bare for å opprettholde streaken. Det har ikke vært sååå genialt.

Så fra nå blir det kvalitet foran kvantitet. 100 poster på seks måneder. Starting tomorrow! Evt mandag…

Jeg har lyst til å skrive noe bra, noe ordentlig, bruke tid på det når jeg gjør det. Sanger skal jeg også skrive, så bloggen lever, men jeg legger streaken på hylla. Eller skyller den ned i dass? Eller kaster den på dynga! Eller legger en på et hemmelig sted der jeg glemmer den og aldri finner den igjen.

Det du gjør om du føler deg som et søtt lite dyr uten autoritet dyppet i vann.

Noen ganger, eller som oftest, har jeg mye bedre selvtillit på kvelden enn på dagen.

Jeg vet ikke hva det kommer av, men det er påfallende. Her om dagen skulle jeg fikse noe greier hos en optiker. Ganske banalt, men kvelden før var jeg helt på nett med alt jeg skulle si, alt jeg skulle foreslå, og jeg hadde en klar idé om hvordan dette skulle fungere. Da jeg kom på timen min kl 12.00 dagen etter, tvilte jeg på alt jeg hadde tenkt kvelden før.

Det gikk jo bra, for jeg husket hva jeg hadde tenkt og nærmest tvang meg selv til å si de ordene jeg hadde planlagt, selv om jeg egentlig hadde lyst til å sitte der som en våt kanin og bli manipulert og fortalt akkurat hvordan dette skulle være av kloke, sterke fagpersoner som ikke har sjans om å gjøre en god jobb uten at jeg forteller akkurat hva som er greia. Sikkert ikke uvanlig, men så veldig rart at jeg er sånn?

Jeg visste jo at det jeg hadde planlagt kvelden før var det riktige, og siden jeg fikk sagt det jeg hadde tenkt så gikk det bra, og resultatet ble perfekt. Men tenk om jeg ikke hadde fiksa det? Tenk om jeg ikke hadde sagt det jeg hadde planlagt å si? Og tenk hvor mange ganger opp igjennom livet jeg ikke har fått til å følge planen når tvilen kommer..!

Dette bringer meg over til ett av mine store livsmottoer, som jeg velger å skriver på engelsk fordi det først og fremst høres så utrolig mye kulere ut, og i tillegg hvis jeg blir superkjent etter min død kan det hende noen quoter dette med mitt navn under på en solnedgang og legger det på sosiale medier og får massevis av klikk:

When in doubt, stick to the plan!

(Knut Anders Sørum)

Altså, når du er i tvil så følg planen!

Hvis du ikke er i tvil, da er det jo ingen grunn til å følge planen, men hvis du er i tvil så er sannsynligheten større for at du hadde klokere tanker rundt situasjonen da du hadde avstand til den, da du la planen, enn du har når du står med begge beina plantet i kaoset og det er vanskelig å tenke klart.

Men, da gjelder det jo selfølgelig å legge gode planer da…

Om du skulle finne ut underveis at du har lagt en dårlig plan så vil det jo ikke være noe tvil, og da er det bare å forandre i vei, la den gamle planen ligge.

Så hvordan kan jeg oppsummere dette;

Legg en god plan, følg planen. Tviler du, følg planen allikevel. Følg planen uansett hva som skjer, bortsett fra om du finner ut at planen var dritt, da dropper du den.

Kjempeenkelt.


PS: Det er lenge siden jeg har brukt bilder på bloggen, så jeg hadde tenkt å legge ved et bilde av en gjennomblaut lite fulg, men fant ingen bilder jeg syns passet akkurat til dette innlegget. Internett er uansett en gave som aldri slutter å gi, så det jeg vil på det sterkeste oppfordre alle til å kjøre et google bildesøk på «cute wet bird».

Lodge

I sommer har jeg lyst til å sove litt mere i telt.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, det var bare noe Andreas sa i dag.

Jeg tror ikke han har sovet så mye i telt som meg, men i går så vi en film der de lå i telt store deler av tiden.

Det så jo trivelig ut på film.

Missforstå meg ikke, jeg liker å ligge i telt, men jeg liker også å ligge i seng.

En deilig sommernatt under åpen himmel med stjerner og perfekt temperatur er helt magisk! Å våkne til at det regner på teltduken kan også gi en slags beroligende følelse, men å våkne til at alt er kliss bløtt eller å våkne av at du hiver etter pusten fordi sola har varmet teltet til kokepunktet er ikke så gøy. Det er heller ikke så trivelig å stå opp når det regner på teltduken som det er å ligge der å høre på dryppinga..

Men jeg skal bo i telt i sommer altså. Jeg gjør det hver sommer, så det er ikke noe spesielt ved det. Det er bare at når jeg er på roadtrip, samme om det er med bil eller motorsykkel, så har jeg alltid teltet i bagasjen, men å leie seg inn i ei campinghytte eller kanskje et lite hotellrom, med hotellbar, strøm i veggen, det blir for lett..

Da kan jo du bare bekrefte at jeg ikke tar feil?

I går fant jeg Sirius! Stjerna! Helt uten å sjekke appen eller ved hjelp av andre hjelpemidler. Jeg ble så stolt av meg selv! Både stolt av meg selv og full av meg selv.

Jeg gikk igjennom byen sammen med en liten gruppe mennesker, så ser jeg en stor og kraftig stjerne, ikke langt over horisonten. Jeg tenkte at det måtte være en stjerne, og instinktet mitt fikk meg automatisk til å lete etter flere, og da jeg så den umiskjennelige formen av Orions belte litt opp til høyre var det ingen tvil.

Når du er en fyr som ikke klarer å holde kjeft sier jeg selvfølgelig bare: – der er Sirius!

Hvorpå de andre sier: – Hæ?

Og jeg svarer: – Ja? Stjernen! Kjenner dere ikke til den? Den mest lyssterke stjernen sett fra jorden bortsett fra sola? Sirius?

– Det tror jeg ikke stemmer, sa et menneske jeg ikke kjenner, ved siden av meg.

– Jo jeg tror nok det er den, der oppe er Orion, så det skal stemme sånn ca. Hvis det ikke er et fly da?

– Orion??, sa det ukjente mennesket. – Ja! Der oppe! Svarte jeg.

– Åh, ja, Orions belte ja!

– Ikke bare belte, men hele fyren, Orion! Svarte jeg.

Så opplyser en av de andre i følget oss, et menneske jeg kjenner, at det mennesker jeg ikke kjenner, som jeg akkurat har belært om stjerner, virkelig har greie på astrologi. Ikke bare sånn hobby-astrologi som jeg.

Hvorpå jeg svarer: -Så fint, da kan jo du bare bekrefte at jeg ikke tar feil.

Dette hadde blitt en så utrolig mye morsommere historie om det jeg trodde var Sirius plutselig hadde fått en grønt lys på den ene siden og vist seg å være et fly, men den fikk ikke det, og jeg sjekka det i dag, jeg hadde jo rett.

Selvfølgelig.. 🤮

Helfullt

I dag er glasset halvfullt.

Og vel så det!

I dag føler jeg meg heldig!

Fakta er at jeg er heldig.

Ikke bare er jeg et privilegert menneske i et privilegert land, jeg har også alt jeg ønsker meg i livet. Faktisk!

Jeg har en samboer jeg elsker, og som elsker meg tilbake! Han har også brakt inn i livet mitt sin familie som består av bare gode mennesker!

Jeg har en mor og far her på planeten, de er laget av det beste materialet foreldre kan lages av, og de er til denne dag en uvurderlig støtte, samtalepartnere, klipper i livet.

Jeg har tre søsken jeg ikke vet hvordan jeg hadde klart meg ute. De har også sine livsledsagere, og sine barn, alt laget av det ypperste kvalitetsmateriale.

Jeg er onkel til en haug med unger, og jeg får lov til å være med å se de vokse opp og bli flotte folk!

Jeg har en jobb jeg elsker, og et levebrød som tross to år med vekslende arbeidsforbud jeg har klart å unngå konkurs med. Så langt i alle fall.

Jeg har venner som står der i tykt og tynt, last og brast igjennom oppturer og nedturer. I tillegg til en haug med bekjente og folk jeg kan ringe om det aller meste her i livet. Hjelp så privilegert jeg er!

Jeg har stått på ski i dag, og nå skal jeg på konsert.

I dag er glasset halvfullt, men det har ikke alltid vært det.

Noen ganger har det vært så mørkt at jeg knapt har sett åpningen på toppen av den gropa jeg ramla ned i. Heldigvis er det lenge siden, og heldigvis så krabbet jeg ut av den. Meg tenk om jeg ikke hadde vært like privilegert den gangen også? Tenk om jeg måtte jobbe meg igjennom dritten uten alle de gode tingene i livet? Tenk om jeg måtte stå i det alene den gangen? Det hadde gått dårlig.

Mange har sagt til meg at jeg er sterk som kom meg ut av det men jeg vil si det motsatt. Jeg må være ganske svak, som for det første havna der, og for det andre bare såvidt klarte å krabbe meg ut av det selv om jeg hadde alt det andre i livet på plass.

Men det orker jeg ikke å dvele ved i dag, for i dag er glasset halvfullt! Eller nei, det er helfullt!

Så får vi heller se i morra hvordan det ser ut i morra..

Suez

Det har blitt mange korte bloggposter i det siste. Jeg skriver mye, men ikke alt kan copy-pastes inn i denne bloggen. Jobb-mailer for eksempel. Private samtaler på nett eller huskelapper.

Den av dagens mailer jeg kan fortelle om på blogg, er at jeg har fått nytt framdekk på motorsykkelen min. Bakdekket fikk de ikke tak i på grunn av leveringsproblemer. Tror det er en kombinasjon av krig, korona og en båt som satt fast i Suezkanalen. Det måtte jeg forresten google for å være sikker på at jeg skrev riktig. Gleder meg til jeg skal hente den ut av vinterdvalen. Med nytt framdekk.

Resten av mailene kommer ikke til å bli kommentert ut over at det var et par gode og lange der, og jeg orker ikke skrive mere, så det blir kort bloggpost i dag også.

Boble

Jeg er ikke inne i en boble.

Tror jeg.

Hmm.. nå begynte hjernen å surre…

Eller heter det snurre??

Fakk!!! Jeg blir frustrert, nå fikk jeg to ting å tenke på! Jeg trenger mere RAM!!!

I got a bad feeling about this

Eller ikke?

I alle fall, i dag har det kommet trailer på Obi Wan serien på Disney+ som kommer 25 mai! Gleder meg veldig, og etter den litt skuffende nedturen jeg hadde etter siste episode av Book of Boba Fett så kan dette bare bli magisk!

Gleder meg mest til å lese denne posten noen måneder etter siste episode og vite hvordan dette faktisk ble, og sammenligne med hvor mye jeg gleder meg nå! Glede seg biten er 100% men for første gang frykter jeg også at forventningene er for store og det bare blir sånn ca passe bra..

Jeg gleder meg aller mest til å ta skammelig feil, og grine meg av lykke, eufori og gåsehud inn i sesongfinalen!

Tenkemåter

Verden kan være veldig rotete og komplisert for noen, og den kan være veldig enkel og oversiktlig for andre.

Noen har det helt stille inne i hodet sitt, mens andre har en svær maskin med tannhjul og reimer som surrer hele døgnet. Noen har til og med stemmer i hodet. Du store!

Jeg hørte noen sa at det var mulig å dele inn i to måter å tenke på; den ene med setninger og ord, stemmer, og den andre uten setninger og ord, ittno…

Mulig jeg ikke kan sette meg inn i hvordan den andre måten å tenke på er, for jeg har mange ord, setninger og tidvis stemmer. Mine egne stemmer altså, jeg har aldri hørt noen andres stemmer. Ikke en gang Guds stemme. Hvis man ikke tenker at Aretha Franklin er Gud, for da har jeg det. Hun er vel egentlig det nærmeste Gud jeg har vært. Har også hørt Stevie Wonder sin stemme, og da må han eventuelt være Jesus i denne sammenhengen. Men jeg har ikke hørt de inne i hodet på den måten man tenker «stemmer i hodet», de har begge kommet via øregangen og hele det systemet der med hammere, ambolter og trommehinner. Jeg tror kanskje jeg hørte Guds stemme en gang, den ordentlige Gud altså, han det er umulig å tro på. Den gang var det jeg selv som ropte ekstra høyt inne i mitt eget hode, og de tinga jeg sa var så overraskende og genialt at det ikke kunne være noen andre enn Gud som hadde sagt det til meg. Eller sagt til meg at jeg skulle si det til meg selv.

Nå skal jeg hjem og lage vafler. Tenkte å ikke følge oppskriften på pakka, men bytte ut alt vannet med melk. Kanskje putte i litt ekstra rømme også. Dette har jeg allerede sagt til meg selv, for at jeg skal huske det. Den sangen jeg skulle skrevet i dag har jeg ikke snakket om i det hele tatt.

Akkurat der har jeg noe jeg skal ta opp med meg selv! Det skjer allerede på det første møtet i morgen tidlig.

Hjerteløs ordkløyveri, evt ordkløyveri uten hjerte.

Det er tydeligvis ikke hver dag hjernen min har noe lurt og si, eller at hjertet har noe på seg.

Går det an å si det? I dag har jeg ikke noe på hjertet, sier man. Men i dag har ikke hjertet mitt noe på seg, sier man ikke. Det blir jo bare rart.

Men i dag er det i alle fall en sånn dag. Som det også er mange andre dager.

Det er jo bare godt innimellom det da.

Bursdag

Jeg har vært i bursdag i dag. Har ikke noe lurt å skrive, for jeg har vært alt for opptatt med å feire bursdag. Samt at jeg for første gang har hatt en lengre telefonsamtale med min niese. 25 minutter er lenge når du er fem år. Til nå har det bare vært kort og ikke særlig interessant, men i dag var det seriøs skravling. Seriøs!! Dette blir bra!! ❤️

Men tilbake til bursdag. Jeg har feiret min aller godeste venn og livslange svire og latterkrampe-bror, sjekk Facebook for bilder! ❤️

Jeg ser jeg har allerede brukt to hjerter i dagens post, og håper jeg finner det tredje. Tre er lissom et så passende tall på ting.

Slettet akkurat mange linjer med obskure beskrivelser av vulgæriteter fra bursdagsfeiring og angrer ikke på det, men tenker kanskje at den bursdagsfesten, OG bursdagsbarnet fortjener minst et hjerte til! Eller tre! ❤️❤️❤️

❤️🥰😘🥰❤️❤️🥰🥰🥰😘😘❤️😍❤️🥰🥰❤️

Kabaret

Av alle utskjelte matretter er den mest undervurderte Kabaret.

Jeg velger å skrive med stor forbokstav, det er det minste jeg kan gjøre.

Kabaret

Premieresetning

I dag hadde jeg premiere på følgende setning: husk å drøm mens du er så ung at du fortsatt tror på de.

Vedkommende disse ordene var adressert til svarte tørt: – skriv blogg om det.

Først da hørte jeg at setningen fremsto litt negativ, nesten dyster, men den var ikke dystert tenkt. Hadde jeg bare hatt mere ram..! 🤯

Det jeg tror jeg egentlig mente var noe sånne som at du må huske å drømme stort mens du fortsatt er ung nok til å tro på det.

Jeg har jo fortsatt drømmer lissom! Jeg har jo ikke implodert! Hvis det går an å si i den sammenhengen? 🤔

Det er mere sånn at drømmene nå for tiden er ørlite mere realistiske enn de var da jeg var tenåring.

Nå drømmer jeg om sånne enkle ting som å kjøre motorsykkel fra kapp til Nordkapp til Cape Town, lage en låt som kommer øverst på listene, kjøre ski på 90 års dagen min, få en stor filmrolle i en terningkast 6 film, selge ut spektrum, og sånne realistiske ting..

Fylle Wembley stadion har jeg rett og slett lagt fra meg…

Skiidentitet

Etter to dager på ski er jeg et menneske som ligner litt mere på det menneske jeg føler meg som.

Støl og knirkete, sår, sliten og andpusten, småsvett og med krevende kroppslukt, fyr med hjelmsveis, rød nese, tøøøøørst, fartsfylt, klimasynder, med voksenlyder, anonym, privilegert og på toppen av verden!

Pizzaelsker

Jeg velger å ha ananas på pizzaen min, og jeg står for det.

Jeg gjentar; jeg velger å ha ananas på pizzaen min, og jeg står for det!

Sånn seriøst! Jeg STÅR for det!!

Jeg merker at du ikke klarer å ta dette på alvor. Det er mange som har ananas på pizzaen, men til forskjell fra mange andre så står jeg faktisk for det. Helt på ordentlig.

Jeg står for det.

Den daglige dosen

Hvis du skulle gjette på hva jeg savner mest ved å bo i byen vs å bo på bygda, så koker svaret stort sett ned til en eneste ting; jeg kan ikke se stjernehimmelen i byen. Punktum.

– Joa, me du savner vel.. NEI! Jeg savner ingenting. Alt det andre kan jeg få med en liten biltur.

Men stjernehimmelen, den føler jeg nesten en sorgprosess over at ikke gir meg den daglige dosen evighet…

NYHETER!!!

I dag foreslo jeg at vi skal prøve å unngå å se nyheter rett før vi legger oss om kvelden.

Jeg sov elendig i natt, og burde bare stått opp igjen og forsikret meg om at jeg faktisk hørte feil, det blir ikke atomkrig. Noen hadde vinklet innholdet på en måte som kunne hentyde at atomkrig var nært forestående, og siden jeg avfeide det som overdrevet ganske kjapt fikk jeg heller ikke med meg det hele og fulle innholdet.

Egentlig burde man begrense seg til maks en time nyheter om dagen. Som før i tida, da det var én nyhetssending, og den gikk på NRK. Pluss Kveldsnytt da.. men det burde man hoppe over hvis man ikke skal ta nyhetene med seg inn i drømmen. Eller aller verst, inn i tankespinnet hvis han ikke er sånn veldig trøtt når man legger seg..

Nå er det nyheter over alt, og de er sjelden særlig hyggelige.

Ikke det at nyheter noen gang har vært preget av optimisme, men det tar aldri slutt for tiden, de er over alt og man får aldri pause. Nyhetshusene og de sosiale medienes algoritmer næres av frykt, og jeg vil av!

Det som skjer om dagen er virkelig forferdelig, jeg håper det går bra og jeg følger nøye med på alt som skjer, men jeg trenger ikke å lese det mer enn én gang! Jeg trenger ikke å se bildene og videoklippene igjen og igjen, jeg trenger ikke alle repetisjonene. Jeg har ikke godt av alle repetisjonene. Hvert enkelt menneske kan ikke ta inn alt hele tiden. Vi må alle ta inn det vi må, vite hva som skjer og eventuelt gjøre det vi må, så må man videre med livet man lever her og nå.

Uten alle repetisjonene vil jeg tro at en time nyheter til sammen hver dag er langt mer enn det man trenger for å holde seg orientert.

Jeg vil jo aldri klare dette, men det er lov å prøve.

Hvertfall prøve å unngå dommedag rett før leggetid.

Ram

Noen ganger skulle jeg ønske hjernen min hadde litt mere ram.

Jeg føler meg ikke spesielt smart, men føler meg ikke direkte dum heller. Jeg trenger ikke å være så mye smartere, men det hadde vært så utrolig digg om jeg bare hadde hatt litt mere ram! Litt mere futt og kapasitet!

Det er så mye å gripe rundt hele tiden.

For å starte med det praktiske. Nå om dagen er det krig i Ukraina som tar veldig mye plass i vår bevissthet. I tillegg til pandemi, sultkatastrofer og menneskelige lidelser over hele kloden. Selv om det meste er bedre enn før så gir informasjonsflyten i vår tid oss følelsen av at det aldri har vært verre.

Det skal fokuseres på musikk og kunst. Jeg skal få med meg alt som går på kino og jeg skal følge med på de TV-seriene jeg har valgt meg ut. Skrive blogg hver dag i tillegg, samt delta i den offentlige, og u-offentlige, debatten rundt kristendom og homofili.

Jeg skal være en god kjæreste, en bra onkel, sønn og bror. På fjellet faller snøen og snart skal motorsykkelen igjen på veien!

Jeg lever et ekstremt privilegert liv og jeg vil ikke bytte med noen, faktisk! Denne uka har jeg spilt to konserter, en liten samling, vært gjest i podcast, sett premieren på Fuglane av Tarjei Vesaas og sett Alien på kino for første gang i mitt liv. Og skrevet blog hver dag! 😀

Alt dette blir faktisk ikke for mye for meg. Det er egentlig helt perfekt! I alle fall så lenge jeg ikke opplever at folk maser. Jeg har få forpliktelser og ting jeg , veldig få mennesker som er avhengige av meg, lite mas og uendelig med tid til å tenke på meg selv.

Så det er ikke derfor jeg ønsker meg mere ram. Jeg trenger ikke å sortere et praktiske livet mitt ytterligere.

Jeg trenger å sortere tankene mine i større grad.

Det kan hende jeg har for mye tid til å tenke.

Hvis jeg hadde fire unger, stressende jobb og et sjukt stramt program, kanskje jeg da ikke hadde hatt tid til å ha for lite ram? Men jeg har ikke et sånt liv, og det er nok heller ikke tilfeldig. Jeg tror nemlig ikke det er sånn jeg er bygd sammen. Jeg har vært en grubler fra jeg var liten, og det er nok derfor jeg ikke har et riktig så tight program som mange andre. Jeg er ikke typen til å flykte inn i opplegg for å slippe å forholde meg til ting. Jeg prøvde det i 2006 ish, og det gikk ganske dårlig og dermed gikk det også ganske fort over. Leser du bloggpostene fra den tida så skjønner du hva jeg mener..! 😱 Jeg lever nok det livet jeg lever fordi det ligger nærmest min natur. Rolige dager stappfulle av innhold! Stappfulle av smil og varige gleder! Stappfulle av varme, mennesker og aktiviteter jeg er glad i! Det høres ut som en motsetning, men jeg vil faktisk beskrive livet mitt sånn; rolige dager stappfulle av innhold!

Men tilbake til den lille ram-brikka i hjernen min med for lite kapasitet.

Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg tenkte den tanken da jeg begynte å skrive denne teksten. Det er kanskje det jeg mener? At når tankene sporer av så mister jeg tråden.. Jeg har ikke nok ram til å holde alle trådene, alle tankene, alle følelsene samtidig. Jeg vil være påkoblet og ha full tilgang til alle trådene hele tiden!

Det er kanskje for mye å forvente. Menneskehjernen er dynamisk. Organisk, ikke en datamaskin. Hjernen min er ikke lagd på en fabrikk i Asia og den følger ikke binære koder.

Noen ganger kan jeg føle at jeg tar inn hele verden samtidig! Jeg kan ligge på ryggen ute på plenen en sommerdag og merke at jeg føler jordrotasjonen. Det er selvfølgelig bare tull, meg jeg føler det på ordentlig! Det føles virkelig! Andre ganger kan jeg føle at planeten, menneskene, dyrene og plantene er koblet sammen i en egen bevissthet. Også bare tull selvfølgelig, og ikke noe jeg har følt mye på, men tanken ligger lett tilgjengelig for meg.

Dette høres bare fjollete ut, ellers så høres det bare ut som om jeg røyker for mye marihuana, hvilket ikke er tilfelle, men poenget er: en datamaskin kan ikke føle en dritt selv om den er koblet til hele verdens nettverk av informasjon. En datamaskin kan ikke trekke slutninger selv om den har full tilgang til alle trådene og alle dokumentene er åpne samtidig.

Jeg skal være glad jeg ikke er en datamaskin. Og hjernen kan trenes opp til å gjøre de utroligste ting, til og med trenes opp til å holde flere tråder samtidig. Så da får jeg bare fortsette hjernetrimmen så lenge.

Men hvis det dukker opp en eksentrisk billiardær som finner opp en måte å installere mere ram i hjernen til folk så TA PENGA MINE!!

Virkeligheten

Noen ganger blir livet rett og slett litt overveldende.

Det blir for stort å gripe rundt liksom..

At vi er her, at jeg er her, familien, venner, kjæreste, alle, alt..

At vi lever, at vi finnes, at denne bitte bitte lille kloden full av liv snurrer rundt som en snurrebass på steroider, år ut og år inn. At den har gjort det i over fire og en halv milliarder år, og at den mest sannsynlig kommer til å snurre i fire milliarder år til. At jeg skulle få lov til å være med på et lite knips av den tiden all denne snurringen foregår, hvor heldig jeg er, og hvor uviktig alt annet blir satt opp i mot akkurat det.

Så tar jeg et dypt pust, prøver å omfavne det hele, trekke alle følelsene dypt ned i lungene og kjenne virkeligheten strømme ned luftrøret og treffe alveoloene mine. Kjenne oksygenet ta tak i blodet og føre det rundt i kroppen min før det omdannes til karbondioksid og tar samme vei ut igjen. Kjenne at denne kroppen har levd i snart 46 år, og selv om det ikke er så gammelt føles den allikevel ikke så vital som da den var 15, men utrolig sprek for alderen og håper den vil være vennlig innstillt i minst 46 år til.

La du merke til at jeg omtalte lufta vi puster som virkeligheten? Tenk litt ekstra lenge på det..

Noen ganger lukker jeg øynene bare for å se om jeg ser noe annet enn jeg så sist jeg lukket øynene.

For noen ganger blir livet rett og slett litt overveldende..

Men ikke i dag. I dag kunne jeg ikke brydd meg mindre! Jeg skal på premiere, drikke øl, kose meg med venner, familie og kjæresten, bare ha det gøy! 😀 Kloden kommer til å snurre uansett!

Verdensrommet

Jeg har lyst til å reise ut i verdensrommet.

Ikke til Mars, det er for langt.

Ikke til Solen, det er for varmt. (duh)

Det holder for meg med å være i bane rundt jorda egentlig. Noen runder kanskje? Eller noen dager? Kanskje tre dager, som de i Inspiration4 ferden? Perfekt!

Men det aller beste hadde faktisk vært å fått lov til å vandre meg en liten rusletur på månen.

Om noen år, når de har fått lagd seg en skikkelig base der. Når de har blitt ordentlig flinke til å være på månen og hele opplegger går relativt som smurt, da kan jeg bli med. Det er 50 år i år siden sist det var mennesker der så månen må «oppdages» på nytt, og ting er ikke så enkelt som man tror. «Det har vært mennesker på månen» funker dårlig som argument for å påpeke at det umulige er mulig, for det er faktisk umulig å dra dit akkurat nå.

Men med tid og stunder, når flagget er plantet på nytt, om det skulle bli en ledig plass på et Starship på helgetur til månen så er jeg gira jeg altså!!

Påskemarsipan

I dag har påskemarsipanen kommet i butikken.

Ett av mange dagens mange høydepunkt å oppdage!

Tenk så fint, så fint jeg har det..

Endelig musikk!!

Endelig fikk vi musisere sammen igjen!

Endelig fikk vi spille konsert med svette musikanter, svett publikum og dårlig luft!

Endelig fikk jeg lov til å spille sammen med de folka jeg har jobbet et halvt liv for å bli samspilt med, låter jeg har levd et helt liv for å være i stand til å kunne skrive, og den musikken som kun oppstår i øyeblikket og blir borte like fort som øyeblikket er over!

Endelig har jeg sneven av øresus og sår hals i bilen på vei hjem!

Jeg skal sove godt i natt..! ❤️

Venn

Noen ganger får man en ny venn.

Det er ikke ofte, eller kanskje det er oftere enn man tror?

Det er kanskje ikke så ofte man får en venn for livet, men det er ganske ofte jeg treffer nye folk, blir kjent og kjenner de så lenge jeg har levd.

Noen ganger derimot, treffer man noen man matcher kjempegodt med, blir venner, og det ender opp med å bli et nært og godt vennskap som varer.

Andre ganger treffer man noen man matcher kjempegodt med, blir venner, og så dør det like fort som det inntraff.

Men jeg har aldri fått en ny venn på den måten at et menneske har kommet bort til meg og sunget «Jeg kan være en veeeen, jeg ser at du falleeeeer! Jeg ser at du falleeeeeer, du må reise deg igjen»

Han som gjorde det, sent sent sent en onsdag kveld, ble aldri min nye venn…

Salkartlegging

Er jeg et spesielt menneske siden jeg har et notat på telefonen min der jeg kartlegger hvor de beste setene er i hver eneste kinosal i oslo?

Jeg er vant til Gjøvik kino. Der er det tre saler og jeg kjenner de så godt at min egen bukselomme blir å regne som ukjent terreng i forhold. Jeg kan lett se hvilken av de ledige setene som er de beste, etter hvilken sal og hva slags type film. Som oftest er de bedte setene ledig fordi folk er gira på å sitte i grupper, og overraskende langt bak.

De første setene som blir ledig er også merkelig nok de rett bak midtgangen. Why???

Gjøvik kino sal 1 er en stor sal, så der er rad fem, sete 16 den ultimate sweet spot, om du spør meg. Det kan også funke med rad seks, sju og åtte, men rad fem er alltid ledig. Det viktigste er å sitte midt på. Og FORAN midtgangen. Heisann, vi velger oss et sete langt oppe i hjørnet.

I de små salene er det helt ok å sitte på rad 2.

Dette er unyttig kunnskap for noen, men veldig viktig for meg. Ergerlig hvis du har gledet deg til en film, kjøpt billetter du tror er de beste for å finne ut i det du setter deg at du kunne hatt et bedre sete om du bare hadde visst.

For tiden går jeg mer på kino i Oslo enn på Gjøvik, for gården er solgt og stabburet er bye bye. Min egen private lille kinosal i stabburet er nedlagt, og som substitutt har jeg en plan om å se i allefall 80% av alle filmene som kommer på kino de neste åra. Så langt ligger jeg langt under planen men det tar seg opp!

Det sier seg selv at jeg må kartlegge salene.

Nå skal jeg se Moonfall på Saga kino, sal 3, rad 5 sete 9. Perfekt! Men i morgen skal jeg besøke en gammel venn, Alien fra 1977 i intim relasjon med den gamle og gode Gjøvik Kino! ❤️❤️❤️

Hvor mange katastrofetanker skal man tillate seg å tenke?

Livet har sesonger, og sesongene har forskjellige farger. Farger er bra! Uten farger hadde alt vært grått. Svart hvitt. Les tidligere post om farger.

Men å leve med mange farger kan også være vanskelige. Noen ganger er livet mørkt, skittent og dystert. Andre ganger er livet lyst, sprudlende og vakkert!

Lol, så banalt dette ble.. jeg går rundt grøten med selvfølgeligheter her nå, kom til poenget!!

Spørsmålet er kanskje bedre om jeg formulerer det sånn: hvor mange katastrofetanker kan man tenke før man kan kalle seg deprimert?

Jeg er ikke deprimert, men det kan hende dette slags post covid faenskapet vi holder på med nå har sendt meg inn i en slags novemberaktig sesong. Litt grått, umotiverende og… hva skal jeg si… tungt?

Jeg forutså jo dette, for når jeg står i kriser så har jeg krisa å fokusere på, men når krisa er over så starter jobben med å stable ting på beina igjen. Det er ofte da man får virkeligheten i fleisen. Covid var jo en slags krise, som jeg i grunn har takler godt. Har hatt det egentlig ganske fint i gjennom det hele, men hvis du leste den veldig lange posten som heter noe sånn som at jeg har et levebrød jeg elsker eller no, så står det mye der om hvordan de siste ukene har føltes.

Jeg har gjort de fleste av de tinga jeg så for meg at jeg skulle gjøre for ti/femten år siden. Noe av de tinga har gått veldig bra og andre av de har vært nærmere fiasko. Helt naturlig.

Så hva skal jeg finne på nå da? Hva kommer etter november?

JULEFERIE!!! 😍😍😍

Takk

I dag kikket jeg ned på håndleddet mitt. Der står det mange ord oppå hverandre.

Her

Takk

Hvil

Tilgi

Smil

Men det startet med Takk.

Det stammer fra en periode i livet mitt da jeg var usikker på det meste og fokuset mitt virret retningsløst. Jeg fant ut at jeg skulle tatovere inn ordet «Takk» på håndleddet. Der jeg ser det hele tiden, nederst på armen inn mot kroppen, for å minne meg på å være takknemlig i stedet for survete. For å skifte fokus. Egentlig hadde jeg tenkt at det skulle stå «Takk Herren alltid» fordi det lå helt klart et religiøst aspekt i det den gangen, men jeg begrenset det til å kun handle om takknemlighet generelt, uten adresse. Etter noen år kom det flere fokus-ord til, men det startet med takk, og jeg tror det kanskje slutter med takk.

Og det hjalp!

Å takke for det man har i stedet for å sørge over det man ikke har er en brutal øvelse men en viktig en. Det kan til tider oppleves meningsløst, men det hjalp i alle fall meg til å skifte fokus. Om du føler det ikke finnes en eneste ting å takke for kan man for eksempel starte med at man lever. At man puster, og bor på en planet med atmosfære! Tenk det gitt! Atmosfære? Om man hater livet så skal det allikevel være mulig å finne en liten idiotisk eller banal ting det er mulig å takke for. Det trenger ikke engang å være noe som angår en selv, det viktigste er bare å presse ut det lille forløsende ordet. Der startet i alle fall helbredelsen for meg.

Det er lenge siden jeg har sett på de tatoveringene. De har lissom bare blitt en del av meg og jeg legger ikke merke til at de er der lenger. Akkurat som de håpløst utdaterte øreringene. Det hjalp jo ikke at Apple begynte å lage klokker, for da startet jeg med det igjen. Ordene er skjult bak ei reim og overpriset, moderne, teknologi jeg ikke engang hadde fantasert om for bare ti år siden. Men å ripe inn under huden det éne lille ordet på fire bokstaver er nok kanskje den viktigste fokusforandringen jeg har gjort i mitt liv.

Takk

En terapeut sa til meg en gang…

…at hvis bare menneskene i vårt samfunn bare hadde brukt like mye ressurser på å ta vare på det som er inni hodet vårt som resten av kroppen…

Eller bare en brøkdel…

Tenk på alt vi bruker på klær. Alt vi bruker på hår og sminke. Tenk på all den tid vi bruker på trening, massasje, tannpuss og vask. Tenk på alt vi spiser og ikke minst all den tiden vi bruker på å planlegge hva vi skal spise og drikke.

Men å gå til én bitte bitte bitte liten samtale hvis man sliter føles som å bestige Everest…

Livet har alltids…

…nok alvor å by på, så hva er vitsen ved å lete frem mere av det?

Jeg skjønner ikke alltid hvorfor mennesket i så stor grad føler behov for å finne frem til alvoret i alt hele tiden. For alvoret finner oss, alvoret venter gjerne rundt neste sving, alvoret kommer!

I et normalt livsløp vil du oppleve at besteforeldre og oldeforeldre dør. Du vil etterhvert oppleve at foreldrene dine dør, venner innimellom og søsken, og tilslutt så vil du oppleve at du selv også skal dø. Alvoret kommer så det er ikke noe man trenger å lete etter.

Man trenger ikke å gi ekstra næring til alvoret, for alvoret tar hånd om seg selv.

Streak

Nå merker jeg at jeg bare skriver for å opprettholde streaken. Patetisk!

Men jeg hadde virkelig tenkt å skrive noe dypt, langt og antagelig uinteressant for alle andre enn meg i dag, men så gikk jeg på kino i stedet..

Spiderman er like bra tredje gangen! ❤️

Kanskje det lange, dype og uinteressante er litt for skummelt å starte på, for jeg vet hva det handler om og overskriften har jeg tygget på alt for lenge, så følg med! Det kommer en dag..

Perleporten

Jeg fortsetter den lille troskrisa mi med å bli med på et konsept som heter «Salmer på pøbb».

I kveld faller valget på «Han skal åpne perleporten!»

Det blir jo spennende å se om det er en perleport der ved livets ende?

Dette er det ganske mange, og delte, meninger om, og jeg skal ikke påstå noe som helst, men hvis det er en perleport der så krysser jeg alle fingre og tær for at Han skal åpne den. Eller at han evt allerede har åpnet den.

Jeg liker tanken, selv om matematikken ikke går opp.

Men jeg er ikke noe matte-geni…

Nattverdsberettiget?

I kveld vurderte jeg for alvor å ikke gå til nattverd. Jeg har tenkt tanken mange ganger de siste årene, at jeg har igjen så lite tro igjen at jeg ikke vil være han som «spiser og drikker seg til doms», men jeg har aldri vært så nære å ikke gå som nå.

Siden mange type menigheter har et relativt strengt forhold til nattverden så har jeg nesten alltid hatt som prinsipp gått til nattverd selv om jeg ikke har vært «berettiget» til det, altså, «berettiget» i forhold til menighetens regler da. Har for eksempel gått til nattverd i Notre Dame, flere av katedralene i Santiago de Compostela og underveis på Caminoen, selv om det er strengt forbudt hvis du ikke er katolikk. De gangene har jeg ikke følt at jeg har spist eller drukket meg til doms, men de gangene hadde jeg tro. Mye tro.

Nå har jeg ingen ting. Nesten.

Men jeg gikk. Det var ganske mange i den køa som var langt mer hedningaktige enn meg, og jeg tenker det er det nattverden er for..

Men kanskje dette var et utrykk for tro? Det at jeg for alvor vurderte å la være er kanskje et bevis på at jeg i det minste tror nok til å ta det hele på alvor..

Men det er vel alt..

Matpause

Det er viktig å ha en jobb der matpausa ikke er dagens høydepunkt!

Jeg har en slik jobb. Heldigvis!

Jeg sitter på en kafé, nydelig kafé, mellom to oppdrag, og det slår meg at matpause ikke har vært dagens mål siden jeg jobbet på fabrikk i ungdomsårene, i tillegg til stort sett hver eneste dag jeg gikk på skolen.

Så om ikke matpausa er dagens høydepunkt for deg så skal du være glad! Selv om maten er skikkelig skikkelig skikkelig god! 😘

Hvor ble det av internett?

Jeg har mistet internett!

Dette høres ut som et relativt voksent menneske på supporttelefon med telenor, -Jeg har mistet internett! Finner ikke igjen pila, musa min har hengt seg, og så videre…

Men det er ikke sånn jeg har mistet internett. Jeg har en deilig 5-ghz oppkobling med mætta hastighet både opp og ned, fasjonable kompjutere i mange varianter, og bokstavelig talt en hel verden av www på fingertuppene. Men hva skjedde underveis? Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men jeg føler det nesten er som i sangen til Anne Grete Preus, jeg har alt, men i dag har jeg ingenting å ha det i. Eller omskrevet, jeg har alt men jeg vet ikke hva jeg skal bruke det til?

Jeg tenkte at siden jeg har litt tid til overs i dag skal jeg gjøre den gamle øvelsen fra slutten av 90 tallet, «surfe på internett». Det gikk utrolig dårlig. Det er ikke vanskelig å tenke seg hva det endte opp med; scrolling av sosiale medier som resulterte i en påfølgende apati. Da facebook-scrollinga var over hadde jeg glemt hva jeg leita etter, men jeg fant mange interessante ting i feeden min allikevel. Facebook kjenner meg og vet hva jeg vil ha. Et par artikler om romfart, noe om solsystemet, en musiker som klager over spotify, jevnlig avbrutt av Star wars memes og oppmuntrende ord printet på solnedganger. Jeg leste en lang artikkel om 1500 år gamle trær og en hval som etter sigende skal ha levd helt siden begynnelsen av 1600 tallet, gamle henrettelsesmetoder og motorsykkelnyheter. Jeg så videoer av folk som er veldig flinke til å stå på ski og apple-rykter, jeg leste en interessant artikkel om kristne ledere som har fått nytt syn på homofili, om borgerettsforkjempere i USA på starten av forrige århundre, pluss reklame for en ny synth jeg har kjempelyst på!

Facebook kjenner meg for godt, og når jeg nå har avslørt det meste av hva som finnes i min facebook-feed har jeg egentlig sagt mere om meg selv enn jeg tørr å tenke på.

Men det var ikke det dette skulle handle om, det startet med at jeg føler jeg har mistet internett!

Internett er over alt. Det er til og med i lyspærene mine! Jeg ser film på internett, ringer med internett, ahh.. jeg orker ikke å ramse opp alt jeg bruker internett til, for vi vet det alle sammen, og det er bokstavelig talt nærmest alt!

Samtidig har det blitt ufattelig snevert. Jeg ser de filmene algoritmene vet jeg liker. Sosiale medier gir meg akkurat det jeg vil ha. Til og med i google-søkene er mine personlige preferanser prioritert. Jeg er ikke et så nysgjerrig og fantasifullt menneske som jeg tror. Kanskje jeg ønsker meg tilbake til en måte å tenke på der jeg har kontrollen! Det er jo lett, sier folk, det er bare å slette alle sosiale medier og gå tilbake til å bla i leksikon, eller den ubestemte flertallsformen «leksika». Men alle vet at det ikke er lett som de sier i Netflix-dokumentaren, som jeg fikk opp fordi jeg passer i profilen som gjør at jeg vil finne akkurat den dokumentaren interessant.

Det er skrevet haugevis av artikler om sosiale mediers algoritmer, og det skal ikke handle om det, men jeg savner å taste inn navnet på favorittartisten min i Alta Vista og vente spent på hva som ville dukke opp mens resultatet laster seg ned! Kanskje artisten har hjemmeside med bilder og tekster? Kanskje det er nyheter om neste utgivelser eller konserter på hjemme siden? Kanskje en avis i Amerika har skrevet noe sladder som enda ikke hadde blitt plukket opp av VG?

Jeg innser nå at dette også er en nostalgipost, for alt dette finnes jo fortsatt, ganger tusen. Det er bare det at den ekstreme informasjonsstrømmen vi har nå ikke har gitt oss større perspektiver og gjort oss klokere, som vi trodde. Den har dessverre bare gjort oss dummere, snevrere og mindre opplyste, som ingen av oss hadde sett for seg da den store informasjonsalderen startet på slutten av forrige århundre.

Så, har du en ide til hva jeg kan gjøre for å finne igjen internett?

Add some color

Du trenger ikke gjøre/være enten/eller.

Som jeg til stadighet sier til en jeg bor sammen med, det finnes flere nyanser enn svart/hvitt. Selv om det blir de kuleste bildene. Man skal også huske at det er svart/hvitt bildene som er de enklest å få kule. Et godt fargebilde er vanskeligere å få til enn et godt svart/hvitt bilde, men skal man alltid velge enten/eller i livet så blir det fort monokromt. Metafor på metafor, men i kunsten er svart/hvitt tenking ofte en forenklende løsning, mens det i livet ofte kompliserer.

Risiko

Jeg liker å gå midt i gata.

Altså, bare der hvor det passer seg. Ikke i stor trafikk, men der det er lite eller ingen biler. Der man har god oversikt og kan se eller høre bilene i god tid sånn at jeg kan gå ut til siden og ikke hindrer trafikken. Det skulle jo tatt seg ut, at jeg var til hinder for trafikken lissom! Jeg er ganske nøye på det.

Så hvorfor liker jeg å gå midt i gata? Føler jeg meg litt rebelsk kanskje? Har jeg en ide om at hvis jeg bryter med det forventede og gjør ting «uttafor boksen» så åpner jeg nevronenes baner i hjernen og på sikt blir i stand til å tenke helt nye og revolusjonerende tanker?

Kanskje jeg liker at de som går på fortauet ser meg? Kanskje jeg liker å tenke at de tenker, – shit, der går en mann som går sine egne veier! En fyr som er helt rå og ikke bryr seg om vanlige konvensjonelle regler og forventninger! En fyr som har full kontroll på omgivelsene sine og er villig til å ta sjanser for å komme seg effektivt fremover i verden!

Sannheten er; jeg er livredd for å få isklumper i hodet.

På denne tiden av året er det faktisk livsfarlig å gå på fortauet. Og om sommeren? Da er det mye mer folk i gatene enn på vinteren og fortauet kan faktisk ofte bli veldig trangt!

Det er trangt nok om vinteren. Etter covid ble en del av hverdagen har tanken om å holde en viss avstand til andre mennesker fått en større kollektiv forståelse, men for min del har jeg alltid satt pris på en viss avstand til folk jeg ikke kjenner uvanlig godt. Jeg liker å ha mine intimsoner for meg selv. Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg syns helt ærlig at det ikke er særlig behagelig å puste direkte på folk. Selvfølgelig kommer dette av at jeg ikke syns det er behagelig å bli pustet på selv. Ubehag kan vi i størst mulig grad prøve å unngå. Den lufta andre mennesker puster ut er ikke den lufta jeg trenger for å leve. Dessuten finnes det mennesker som bruker så mye parfyme (eventuelt lukter så mye svette, eller det som verre er; begge deler samtidig!!) at bare å passere de på fortauet kan lede til massive migreneanfall. True story, har opplevd å ligge i tre dager med migrene etter å ha passert en (helt vanlig) fyr med alt for mye parfyme på vei ut fra 7/11.

Jeg kjører fort på ski, har diger motorsykkel, klatrer i fjell, står på scener, reiser verden rundt alene og til stadighet velger å vandre midt i veien!! Jeg gjør nesten daglig ting som innebærer en viss risiko og ting folk ofte tenker at fremstår som skummelt. Men som du kanskje allerede har skjønt, det viser seg at jeg egentlig er en person som på alle måter tar mine forhåndsregler. Jeg går nemlig midt i gata utelukkende fordi jeg oppfatter det som tryggest.

Komplement

I går fikk jeg et komplement for håret mitt!

Det kom en totalt random fyr bort til meg og begynte å snakke. Han åpnet med følgende setning: – Du har jo ganske tykt hår da?

Han begynte å ta i håret mitt og kikket opp, bak, og sa forundret: – Du har jo ikke måne i det hele tatt? Det er imponerende til å være så gammel!

Jeg svarte, jo takk og at jeg for så vidt var fornøyd, selv om vikene er høyere nå enn da jeg var ung.

Han sa videre: – Jeg liker egentlig skallede menn jeg…

– Så bra, svarte jeg, og kjøpte meg en ny øl…

Hmm..

Jeg leter igjennom gamle bilder.

Eller, det vil si, jeg scanner alle de gamle bildene mine for tiden. Det er et stort prosjekt..

Eller, altså, det jeg prøver å si, jeg ser på de gamle bildene samtidig med jeg scanner de, og underveis tenker jeg mye rart..

Jeg sier ofte «hmm..» når jeg scanner gamle bilder. Eller, når jeg ser på gamle bilder. Mange, gjentatte, korte, tørre, fargeløse og uengasjerte «hmm..»

Min mor pleier ofte å fortelle at da hun fulgte sin far, min bestefar, på kirkegården gikk de rundt i ro, jevnlig avbrutt av hans korte «hmm..»

Jeg tror jeg har arvet hmm..ingen av han, og jeg tror jeg skjønner mer av hva alle hmm..ene betyr med årene. Det behøver ikke å være superdramatiske hmm..s, at folk har dødd eller lignende. Det er jo typiske kirkegårds-hmm..s å hmm..e når man ser på gravstener, men det behøver ikke å være det. Det kan være så enkelt som et lite hmm.. når man kommer over et gammelt bilde av en venn man kjente før, et sted man ikke har vært på lenge, en bil som ikke finnes lenger men som det skjedde ting i man aldri glemmer, eller rett og slett bare folk man er glad i som man også var glad i da bildet ble tatt.

Det er ikke godt å si hva som utløser hovedandelen av hmm..-ene, men jeg tror det hmm..es når jeg ser ting i retrospekt, eller perspektiv, eller bare ser en sammenheng jeg ikke skjønte da, men som jeg ikke nødvendigvis skjønner nå heller. Det handler kanskje bare om at tidens perspektiv gir rom for nye tanker eller nye sammenhenger.. agh.. jeg skulle så gjerne hatt mere ram i hjernen, da hadde dette sikkert hatt en fin og lettfattelig forklaring på to setninger.

Her er min mor og min far en gang sent på 80 tallet på Totenåsen! Det må jeg si, fine folk! 😀

Skrive hver dag i 100 dager?

På oppfordring fra min gode venn Kristian Haug skal jeg prøve (!) å gjennomføre «100 dager med blogging», starting today! Dette blir spennende. Jeg kjenner ikke den store motivasjonen, men siden jeg skriver stort sett ett eller annet hver eneste dag kan jeg like gjerne legge det ut i bloggen min som at det ligger hvilket som helst annet sted. Målet må være å få ro, finne fokus, la tankene få gro og få de ned på papiret, metafor, tastaturet, ram, harddisk og til slutt the great w w w .

Akkurat nå føles den roen litt fjern. Jeg har mye på hjertet, mye i hjernen men vet ikke hvor jeg skal begynne. Det er kanskje poenget med disse 100 dagene? At det ikke skjer noe før man begynner? Kanskje det kommer en god tekst på dag 15, eller på dag 75.

Når jeg skriver låter setter jeg av kanskje 6 til 8 uker som jeg «går på jobb» i studio etter frokost, hver dag, ingen andre oppgaver eller planer enn å skrive låter fra morgen til kveld. Under sånne perioder sitter jeg der og stanger huet i veggen lenge, før det kanskje dukker opp noe brukanes etter et par uker eller tre. Kan man finne en måte å hoppe over de to første ukene der ingenting skjer? Jeg tror ikke det, for poenget må jo være at de to første ukene er en minst like viktig del av prosessen, og uten de så vil ikke uke tre komme. Make sense? Ah, vet ikke, men den eneste måten å slippe unna de to første ukene med banking på døra må være å holde det gående, uten stopp hele tiden.

Så derfor, 100 dager blogging for å trene skrivemuskelen følger!

Neste episode kommer i morgen, hvis jeg ikke allerede har gitt opp innen da.

Puste nytt liv i en gammel blogg?

Først og fremst, ikke ta denne bloggen på alvor.

Jeg husker en tid da blogg ikke var rosa, og sosiale medier ikke var et begrep. Det skrevne ord føltes viktigere den gangen, og en blogg var poetisk, innholdsrik og noe man kanskje ble litt klokere, varmere eller i det minste litt engasjert av å lese. Stemmene i kommentarfeltet hadde noe på hjertet, og begrepet «nett-troll» var ikke oppfunnet.

Jeg savner det kreative ved å skrive små historier, noveller og fortellinger fra livet. Dele u-blygt om det man hadde opplevd eller noe man trodde sterkt på. Jeg savner å kunne mene noen ting litt sterkere enn andre, og alt for ofte gå rett på snørra i Dunning-Kruger effekten. Savner å dele bilder fra turer og opplevelser uten å tenkte på å samle likes eller klikk, ikke begrense meg med tankene rundt om dette vil fungere hver gang jeg legger ut noe. Jeg savner å ikke være redd for å bli en karakter i sosiale medier, en figur!

Jeg vil egentlig ikke at denne bloggen skal leses, jeg vil ikke at den skal bli populær. Men, uten at noen leser så vil det heller ikke være så interessant å skrive. Da kunne jeg like gjerne lagt tekstene i «dokument» mappa på macen min sammen med alle de tingene ingen noen gang skal få lese. Da kunne jeg like gjerne skrevet en hemmelig dagbok som bare var min egen, bare for å etterhvert miste motivasjonen, uten å føle drive, viktighet eller forpliktelse. Å sitte å drømme om at en spennende arkeolog skal grave frem dagboka mi opp fra jorden en fjern fremtid, eller vente på at etterfølgerene mine skal finne den i en skuff i dødsboet mitt har rett og slett ingen effekt for meg, det gir meg ingenting her og nå! Da kunne jeg like gjerne prøvd å lagre opplevelser, tanker og meninger i bunnen av hjernen min, der de blir borte fortere enn jeg rekker å tenke på neste dag, neste måltid, neste film, neste skitur, neste konsert, neste låt jeg skal skrive, neste podcast jeg skal lage, neste bilde jeg skal knipse, neste øl jeg skal drikke, neste motorsykkeltur jeg skal ta, neste motorsykkel jeg skal kjøpe, neste reisemål, neste flytur, neste venn jeg skal besøke, neste gang jeg skal treffe Andreas, søsknene mine, onkelungene mine og ikke minst foreldrene mine.

Der oppsummerte jeg faktisk det meste av hva denne bloggen kommer til å handle om. I tillegg til store spørsmål rundt tro og tvil, mest tvil for tiden, verdensrommet, astronomi og romfart, stjerne og planeter, hvem jeg er og hvem vi er, homokamp og kirken, hvor ufattelig vanskelig det er å elske et menneske, hvor ufattelig vanskelig det er å elske et menneske når det i tillegg er en dødssynd fra helvete, hvor ufattelig glad jeg er for at jeg ikke trenger å slite med de tinga der så mye lenger men kan få lov til å bidra litt innimellom med hjelp og trøst til andre som går igjennom de rundene jeg har vært igjennom, har jeg glemt noe?

Jeg vet ikke hva dette blir, og det er hele poenget. Det blir spennende uansett. Ikke sikkert det blir noe som helst ut av det, men poenget er i allefall å prøve å åpne den kreative skrive-døra igjen. Gjøre akkurat det jeg har lyst til, uten føringer. Ha fem engasjerte lesere som kommenterer og diskuterer i stedet for tusen likes på en selfie. Du er velkommen til å følge denne prosessen som jeg ikke har noen anelse om hvor går hen, og jeg skal starte med å overføre brorparten av de gamle blogginnleggene mine fra tiden jeg snakket om over her. Der vil du finne mye snålt, men også noe fint! Jeg har ikke lest de postene på 15 år så det blir meget interessant. Der vil jeg finne en skattekiste av gamle tanker jeg for lengst har glemt. Mange av de vil få meg til å rødme, andre vil få meg til å gruble og kanskje noen vil gjøre meg stol? Ikke vet jeg, men den teksten jeg skriver nå blir det sikkert flau for meg å lese allerede i morgen, så 15 år gamle tanker er det garantert pinlig! Jeg forter meg å poste før jeg angrer!

Bildet er av meg, det er 11 år gammelt og det viser en fyr som går baklengs inn i fremtiden!

Dette blir gøy! 😀

Bloggen lever, leve bloggen..!

Alt du ser bak denne posten er fra min gamle blogg! De nyeste innleggene er fra 2012 og de eldste fra 2005. Mellom da og nå har jeg ikke blogger et ord.

Jeg har brukt hele dagen på å gå igjennom alle de gamle postene mine, legge de fint og flott inn i den nye bloggen, og fjernet ting som ikke er relevant. Dette har vært interessant!

Jeg skulle gjerne fjernet mer, for her var det mange flaue øyeblikk. Det er mye rødming når jeg leser disse bloggpostene, og det er ting her jeg gjerne skulle bare kastet rett i søpla, men jeg har valgt å la de ligge. De er en del av hvem jeg har vært, hvordan jeg har tenkt, samtidig som jeg ser en tydelig utvikling i måten jeg skriver på. Når jeg ser på datoene så er det egentlig en periode på ikke lenger enn tre år med tekster, 2005 til 2008, med stort og smått rundt hundre innlegg. Dette er egentlig innlegg fra flere forskjellige blogger jeg opprettet, som jeg har samlet sammen her. En hovedblogg, en skiblogg, en fotoblogg og et par blogger fra turene mine til USA. Mellom 2008 og 2012 er det med unntak av en tekst, stort sett bare bilder.

I tillegg til både gøyale og fine historier fra hverdagen ble det jo også noen kontroverser i denne bloggen. Jeg klarte jo i all min navlebeskuelse og forsøk på å være morsom, uten å være morsom, hisse på meg alle de kristne avisene i et blogginnlegg som egentlig var skrevet for å støtte Frelsesarmeen men som ble et sammensurium av oppgulp og rot etter mange år med frustrasjoner rundt kristne avisers måte å dekke bl.a. homofilidebatten og andre følsomme temaer på. Klok av skade, og med tanke på nåtidens brutale cancel kultur så er det greit at bare de som vet hvor den gamle bloggen ligger, også bare er de som vet hvordan de skal finne igjen akkurat de tekstene. Det gjelder også navnene på de som kommenterer på de gamle postene. De har dessverre ikke hengt med i overgangen til ny platform, men nok en gang; de som vet de vet! 😉

Den opplevelsen var nok en skikkelig nesestyver for meg, og gav meg en bratt læringskurve i mitt private lille medietreningskurs. Alt som føles morsomt i ditt eget hode er ikke nødvendigvis morsomt når det leses i en tekst, og alt du skriver må du ha dekning for mer eller mindre tatt ut av sammenheng, og der du ikke kan forstås som noe annet enn en dust vil folk tenke at du er en dust. Jeg ville jo tenkt det samme selv, og i dagens SoMe verden er dette en selvfølge.

Det er også noen tekster som overrasker meg på den positive måte. Tekster jeg har glemt at jeg har skrevet, og ting som gir meg skikkelig klump i magen når jeg leser i ettertid. Noen av disse årene var de aller vanskeligste jeg har hatt i mitt liv, og i bl.a. teksten «Jernteppe» og «Udyktig i kjærlighet» berører kanskje noen av de tingene som beveget seg i starten på noe av dette.

Men, det er veldig rart å lese dette, for den personen de siste ti åra har spytta ut på andre siden, er et ganske annerledes menneske enn den jeg var da.

Jeg har ingen stor forklaring på hvorfor bloggen døde ut, men tror det er en kombinasjon av flere små. Facebook kom og tok over, det var noe annet da enn det er nå og plutselig handlet alt om facebook, bilder, linker og kortere tekster. Jeg fikk for mange kriser og det ble alt for personlig å skulle skrive om livet mitt når livet stort sett var basert på et par tre svære løgner som for alvor begynte å slå sprekker i disse årene. Sosiale medier lærte oss også at å skrive om seg selv, utlevere seg selv, mene noe kraftig eller være kontroversiell bare fremstår som utrolig kleint. Og hvem gidder å skrive, og ikke minst lese, lange facebookposter? Det ble ikke rom for å undres lenger. Å ha en debatt med seg selv i en lengre tekst forsvant mens jakten på likes og følgere ble hovedfokus. Nå vil jeg skrive historier igjen, så da får vi se om bloggen fortsatt lever eller ikke..

Backstage

Whitney Houston (Hans Esben) børster bort kokain (potetmjøl) backstage på Totenslagere før han skynder seg ut til neste scene der han er havfrua Sjønøve Skjellfrid Havsfjord.

Jordbær på piano.

Dette er markjordbær fra ordentlig Lauvåsen, på et strå. Fikk de som gave på Prøysenfestival. Jeg la de på piano da jeg kom hjem og tok noen bilder. Dette er det samme pianoet som ble brukt til å spille inn Alf Prøysen albumet mitt med. Litt arti da.

Jeg, SuperKuleKnut?

Det er over ett år siden sist jeg skrev et blogginnlegg, og jeg har fått masse kjeft, men jeg har helt ærlig ikke hatt noe å skrive. Eller det stemmer ikke helt, men alt jeg har hatt lyst til å skrive har vært så personlig, og tidvis noe dystert, så jeg har bare droppet hele greia. Ikke misforstå, jeg har det veldig fint om dagen jeg er veldig langt i fra å være en deprimert person, men ingen har utelukkende lyse tanker, så hvis jeg skulle gi de mørke tankene grobunn ved å skrive om de hadde jeg vært direkte dust. Man kaster som kjent ikke bensin på et bål hvis man ikke vil ha stoore flammer. Visdomsord fra Øverskreien.

Derfor tenkte jeg heller å skrive om en litt triviell hendelse som skjedde meg på vei hjem fra byen i natt.

Jo altså der, jeg var som kjent på vei hjem til hotellet mitt, for anledningen Thon Hotell spektrum for de som noterer. Hadde vært på jobb for deretter å bli påtvunget alkoholholdig drikk av dårlige venner på et høyst usømmelig og syndig utested i byen. Hadde jeg gått på kristent møte i stedet hadde nok ikke dette skjedd.

Jo altså, jeg går der da, aner fred og ingen fare, får en hyggelig sms fra en hyggelig kompis, (ja klokka var 5 om morran så du kan tenke deg hvor hyggelig den faktisk var) tenker svare, fisker opp telefonen og begynner å taste. Brått står det en diger kar rett foran meg og sier rare ord mens han gjør rare grimaser. Jeg er usikker på om det er artikulasjonen hans eller min hørsel det er noe galt med, men han prøver helt klart å si noe. Vips så snapper han mobilen ut av hånda mi og begynner å løpe! Frekkeste mannen! Han er en TYV! Har du hørt på makan??

Som den vaskeekte superhelt jeg er så roper jeg med min kraftigste stemme (og den kan være ganske kraftig skal jeg love deg) «HEI DU DER!! KOM TILBAKE MED MOBILEN MIN!!! DIN TYV!! STOPP TYVEN!!» og lignende setninger med utropstegn bak. (i våre dager har det gått inflasjon i utropstegn, så hvis man virkelig skal markere at noe ropes så holder det ikke med ett, man må minst bruke to tre, eller gjerne enda flere)

Jeg veit ikke hva som skjedde, men jeg tror skurken (som jeg nå i ettertid mistenker at faktisk hadde sånn b-gjengen bind foran øynene) ble så overrasket av de kraftige lydene jeg lagde at han måtte snu seg og se hva det var som faktisk skjedde. Den som har prøvd å løpe i toppfart mens han samtidig snur seg for å se bakover, veit akkurat hvor vanskelig det kan være og hvor fort gjort det er å gå på snørra. Hvis man i tillegg er en klomsete b-gjengenskurk og det samtidig kommer en fortauskant susende byr det brått på utfordrende utfordringer. I allefall, fyren KLASK i bakken og mobilen min skvatt bortover og jeg, som den vaskeekte superhelten jeg fortsatt er, går bort og plukker opp mobilen min mens jeg roper til den stakkars misslykkede kriminelle som ligger der og ynker seg og blør «håper det gjorde JÆÆVLA vondt!!! Din forbanna DUSTEMIKKEL!!!» Et språk og en oppførsel en superhelt verdig!

Hvis jeg hadde gått på kristent møte i stedet for på byen hadde sikkert det samme skjedd, men der er mulig jeg hadde brukt et litt penere språk. Uansett, hadde jeg aldri vært på kristent møte hadde jeg kanskje takket for bekjentskapet med å sparke en liggende mann i trynet, men det gjorde jeg da altså ikke. Han fikk sin selvpåførte straff og jeg tror han fikk skikkelig vondt. Ikke mye barmhjertig samaritanaktig av meg å la en blødende mann ligge igjen på gata, men jeg tenkte at her er det om å gjøre å komme seg kjapt unna for å unngå trøbbel og da jeg var et kvartal borte så jeg han fikk hjelp av to kompiser som stabla han sånn halvveis opp på beina igjen. Jeg tror han fikk skikkelig vondt, mobilen min har i allefall fått noen meeeget stygge skraper og hvis han har sånne på kroppen sin så er det nok ikke en deilig formiddag for han i dag.

Jeg håper uansett han ble skikkelig redd for at jeg skulle sparke han i trynet eller gjøre værre ting mot han. Håper han fikk seg en lærepenge. Tvilsomt, men det kan jo hende dette var avslutningen på hans kriminelle løpebane? Jeg velger å tro det. Morro var det i allefall ikke for han, men jeg tror det gikk bra.

Men han kan angre seg, dumme skurken, og jeg, jeg er en supertøff suuuperhelt!!

Jeg gikk selvfølgelig rett på hotellrommet mitt og oppdaterte facebook statusen min til: KuleKnut føler seg litt som en superhelt, og superkraften min er å brøle så høyt at vinduene vibererer og skurkene faller omkull og blir uskadeliggjort…

Hvordan komme seg videre?

Det er sjelden jeg setter meg ned for å skrive uten å ha en ide og et mål med det jeg skriver. Nå har jeg bare en overskrift. Hvordan komme seg videre?

Jeg leste igjennom bloggen min fra et år tilbake her om dagen «udyktig i kjærlighet» og fant den igjen omtrent akkurat der jeg forlot den. Det var skrevet omtrent sånn jeg husket og det var ingen store overraskelser i teksten.

Mye har skjedd i livet mitt på disse 15 mnd, men mye gjenstår også. Jeg har ikke lest den posten siden jeg skrev den, alt for deprimerende, og jeg har prøvd å ha et annet fokus. Jeg sier prøvd fordi ikke alle vil være enig i at jeg har fått det til, men jeg er egntlig ganske stolt av meg selv sjøl om ting selvfølgelig kunne vært helt anderledes.

Alt er egentlig helt topp men når man kommer til sakens kjærne så har ikke ting flyttet seg en millimeter. Tingenes tillstand er nøyaktig de samme som sist, jeg er faktisk enda lenger unna målet enn noen gang. Sånn rent objektivt sett ser vel egentlig ting enda mere håpløse ut enn før, men den store forskjellen ligger i hodet. Jeg bestemmer selv hvordan jeg ser på ting og ikke. Fra et menneskelig ståsted kan ting virke håpløst, teoretisk sett sjanseløst, men fra Guds perspektiv er det ikke lenger unna enn et mirakel. Og vi tror vel på mirakler gjør vi ikke?

Min verden har ikke forandret seg så mye, alt rundt meg er sånn nogen lunde som før, men hodet mitt har vært igjennom ei kjøttkværn av et tankehelvete som ikke ligner grisen. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke har hatt lyst til å leve, men jeg har også fått se den fantastiske stjernehimmelen som åpenbarer seg kun når det er aller aller mørkest og kaldest midt på natta.

Hvordan gå videre er den overskriften jeg prøver å skrive litt om, koden jeg har prøvd å knekke fra den dagen krasjlandingen var et faktum. Jeg hakke peiling egentlig og jeg skriver bare på måfå, automatskrift fra en gammel helgen som ikke har fått fred, eller bare et håpløst forsøk på å sette ord på og sortere det jeg ikke har skjønt noe av.

Jeg skjønner ikke noe av det, men jeg kan allikevel fortelle deg akkurat hvordan det er. Alt er som før, men alt er helt anderledes. Kanskje det er dette som er å bli voksen?

I allefall, jeg er stort sett glad nå, friskmeldt, den tunge tida er over. Selv om de vanskelige spørsmåla fortsatt henger som en tung regnværssky over hodet mitt ser jeg sola rundt meg på alle kanter. Regnet er bare meldt lokalt og nå ser jeg atter slike fjell og daler, vidder hvite av snø, fjell som skal klatres og renner som skal kjøres.

Det er vel det det handler om, skifte fokus. Det som er dritt vil alltid være dritt, men vi velger selv hvor vi planter støvlene våre. Noen ganger er vi så langt nede i søla at vi trenger drahjelp for å komme opp igjen. Noen ganger er vi så innsausa av møkk at vi trenger en brannslange for å spyles reine. Men vi må selv ville det, være interessert i å se mulighetene, alle de gode tinga rundt oss og ikke minst klare å glede seg over de.

Kanskje jeg har funnet meningen med livet da? Tenke positivt tross alt. Nei, jeg mener selvfølgelig tenke positivt på grunn av alt!

Bildene har jeg forresten tatt på Kilimanjaro

Synd i vigslede rom.

Jeg skrev et lengre innlegg i en debatt på en annens blogg i natt og syns det egentlig fortjener en ny bloggpost hos meg. Den originale tråden heter «synd i vigslede rom» og omhandlet vigselen av et homofilt par i Oslo i disse dager. Jeg siterer fra komentarer til den originale posten, men ingen direkte fra den. Den originale posten gav meg ikke noe inspirasjon der og da, men Geir Runes kommentar om hvor ugudelig vårt sammfunn har blitt og Karins kommentar som er delvis sitert i teksten spisset tematikken for meg og dette ble min kommentar:

Hei Geir Rune, jeg veit litt om hvor tynnslitt moralen i vårt ugudelige samfunn er, jeg kjenner undgommene som går rotløse rundt i byen vår og sniffer toalettrens fordi de har ingen grunn til å gjøre noe annet enn å blåse vekk hjernen sin. Vi lever i en verden fyllt av håpløshet, håpløshet fordi de ikke har håp. De har ikke håp fordi håpet har blitt stjælt fra de. Håpet er en person med et navn, Jesus, og han har blitt sjult bak en religion når det egentlig handler om et forhold.

Vi kan ikke skylde det på at to personer som elsker hverandre ønsker å leve sammen, tvert i mot, vi må gå i oss selv og spørre hvorfor vi har gjort kristendommen til en hard religion og holdt budskapet om Jesus skjult for disse menneskene bak lover og regler som ikke finner fornuft i det livet folk lever i vårt land i dag. Disse holdningne er med på å stenge for evangeliet om Kristus og budskapet om at Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn den enbårne for at hver den som tror på han ikke skal gå fortapt men ha evig liv.

Ja, jeg veit vi har diskutert dette før og at vi ikke blir enige, men ikke si at samfunnet vårt er ugudelig på grunn av at to som elsker hverandre ønsker å leve rent når de holdninger dere fronter må ta hovedskylda for det elendet vi har havna opp i.

Karin skriver nej och nej, hur kan detta galna tilltag få ske? og videre at vi skal få klamre oss fast til han.
Jeg tror nok Karin er fullstendig trygg og ikke trenger å klamer seg noe mere fast til han enn hun gjorde før dette paret ble viet. Det ville i såfall overrasket meg stort om det var et personlig problem for henne. Tviler på at Karin kjenner disse menneskene, går i denne kirken fast eller i det heletatt kom til å treffe de noen gang, og om hun gjorde det, tviler jeg også på at det møtet ville vært så traumatisk at hun måtte klamre seg ekstra fast til Herren etterpå.

DERIMOT, de som skyter heroin på kirketrappa utafor, de som i desperasjon tar sitt eget liv, de som ikke finner grunn til å leve, de som har mistet alt og som sitter i stummende mørke, kanskje bare med ei flaske brennevin eller en boks piller å støtte seg til, DE TRENGER å klamer seg til Han! Men vi har skjult budskapet om Jesu godhet så godt i diskusjoner om homofili, kvinnelige prester, tolking av skrift, bygging av hus og alt mulig anna dritt at det er beint fram umulig å vende oss mot han å skimte den uendelige kjærligheten Gud har for oss igjennom den ugjennomtrengelige tåka av religiøsitet som ligger kapslet rundt planeten vår.

Folk i dette landet er desperate. Vi står hjelpesløst og ser på at folk ødelegger livene sine. Alt jeg prøver er å synge budskapet om en god Gud. Det er det eneste jeg kan gjøre. Prøve å gi folk et håp. Et håp om en Gud som elsker og som vil oss godt! Men buskapet vil ikke igjennom for erfaringene folk har fra menneskene rundt den Gud vi snakker om er av en slik karakter at de heller vil snu ryggen til hele evigheten enn å treffe noen av oss igjen. Vår oppgave er å tenne lys, ikke forbanne mørket! Hva er det dere driver med? Det er ikke lystenning i allefall.

Det Jesus har gjort for meg har han gjort for alle, og alle har fortjent å oppleve det samme. Hvem er jeg til å skulle kunne stå i veien for folks forhold til Skaperen? Når fikk jeg de rettighetene? Når ble det min oppgave å fortelle folk hva som er rett og galt, synd og ikke?

Våre oppgaver er tydelig beskrevet i den Bibelen dere hevder å følge bokstavtro, og det er ikke til å missforstå; vi skal fortelle om Jesus, hva Han gjorde for oss og hvorfor, fordi han elsker oss.

Svaret på det siste spørsmålet jeg stillte ovenfor ble plutselig besvart, og svaret er «akkurat nå». Har aldri før i hele mitt liv sagt noe sånt og aldri før følt det som min oppgave å direkte irettesette noen, men når jeg ser den urett dere begår og den regeltåka forvalterene av Jesu budskap går rundt i kan jeg ikke la være å si det så kraftig som jeg gjør.

Seriøst, dere må omvend dere fra disse grusomme holdningene, fordømmelsen og religiøsiteten, for de fører folk rett i avgrunnen. Det er ingen av oss i vårt distrikt som kan skryte på oss noe særlig suksess i vår virksomhet allikevel så vi kan likegodt stake ut ny kurs. Gå for kjærligheten foran reglene. Jesus døde nettopp for akkurat det.

Om tilgivelse

Jeg trenger tilgivelse.
I dag har jeg brutt ett prinsipp. Au au au, jeg gjorde en feil, jeg ble mere engasjert enn jeg skulle og hissa meg opp et brått sekund, lot det vare akkurat lenge nok til at jeg fikk skrevet en tekstmelding, tenkt meg om, vist den frem til en venn og sagt «det har han fortjent» for å få enige nikk, tenkt meg om en gang til, og sende den.

Dumt. Jeg har som mål her i livet å være en fredsskaper og ikke en opphisser, men hadde stått å tenkt på saken, sto faktisk og gira meg litt opp, vurderte det frem og tilbake, analyserte situasjonen og kjente jeg ble opprørt inni meg. Akkurat da kom invitasjonen inn i lomma mi, det banka på og jeg kjente vibrasjonen i høyre fremlomme som vanligvis indikerer at jeg får en hyggelig hilsen fra en god venn, eller kanskje aller hels det jeg ønska meg akkurat da, en hilsen fra en spesiell venn. Neida, det var nok ikke fra en spesiell venn, det var fra et navn jeg ikke kjente igjen i farta, og et budskap jeg alldeles ikke ville høre. Det gikk som så:

«Hei! Er du klar for å gå i marsj for ekteskapet? Lørdag 12. april kl 13.00 er det duket for folkemarsj fra Universitetsplassen i Oslo. Sammen for ekteskapet er mottoet. Jeg skal gå og håper også at du vil gå! Ta gjerne kontakt hvis du lurer på noe eller se http://www.jatilekteskapet.no

og her er det jeg svarte:

«Altså, jeg kan ikke den dagen, jeg har bursdag, samtidig som jeg tror dere begår en stor, stor feil! Vi må vise hvem Jesus er og dette er å vise religionen kristendom med alle dens menneskeskapte lover og regler. Desverre, dette er ikke bra… IKKE IKKE IKKE bra! Folk går fortapt på grunn av sånnt tull! Seriøst…!

Au, au, au, noen ganger skulle man ønske det var to timers delay på sms og at man kunne dra i nødbremsen lenge etter den var sendt, sånn er det desverre ikke. Når jeg leser det jeg har skrevet blir jeg skikkelig flau, javisst kan jeg stå for innholdet, men måten det er gjort på er helt elendig og bærer preg av affekt. Ikke bra, ikke kult, og ikke kuleknut, nei her har vi SureKnut.

Da jeg gikk nøyere etter i sømmene fant jeg ut at vedkommende som sendte meg meldingen var en ung kristenrocker på kanskje rundt 20, ung og radikal som vil «gjøre noe for Jesus» og tror at dette er en bra ting. Han gjør det selvfølgelig i beste mening han, som det fleste andre kristne som har blitt lurt til å gå i det toget på lørdag. God stemning, bønnemøte på bussen og felleskap med andre kristne er gode ingredienser som kan gjøre en sånn markering til en flott opplevelse. Det burde vært nok, men det stopper desverre ikke der. Problemet er at mange av de som går der vet ikke hva de gjør, og de som ikke vet hva de gjør bør tilgis og ikke angripes. Kan ikke annet enn å beklage.

Så herved er KuleKnut offisiellt på banen igjen, SureKnut er død og begravet og han er nå ute for å tilgi disse menneskene som gjør bursdagen min til en flaggdag for å hedre ekteskapet med samtidig markere at noen type menneskers kjærlighet ikke er like verdifull og umulig kan være gitt av Gud.

Jeg vil også tilgi de for å delta i en markering de tror vil gjøre noe godt for samfunnet vårt mens sannheten er at det bare er Guds nåde og kreativitet som kan vende dette om til frelse for sjeler når det etter all sansynlighet kun vil føre folk flest enda lengre bort fra kristendommen og da samtidig vil være med på å sette enda flere mennesker opp mot Jesus og skape enda større avstand til han som egentlig bare er ute etter å velsigne og gi gode gaver.

Jeg vil tilgi de for indirekte å sende ut signaler om at Gud, Skaperen, egentlig er ufullkommen og har feilet da han lagde oss og at den kjærligheten han har lagt ned i oss kun gjelder for de som blir forelsket i riktig person. Riktig etter den standarden menneskene har satt for oss i vår kultur, i vår tid.

Jeg vil også prøve så langt det er mulig å tilgi de for å spre løgnen om en inkompetent og ond Gud som hater oss og sitter i Himmelen og styrer oss som en sadistisk despot der han gir oss kjærlighet som er den beste gaven man kan få, for så å fortelle noen enkeltindivider at «Uups, din kjærlighet var visst feil gitt, beklager, ikke noe å gjøra med det, sorry, du må nok bare leve uten kjærlighet du»

Vil tilgi de for å fortelle at Guds Levende Ord er bokstaver i en bok de bruker på den måten som Paulus så fint beskriver er «bokstaven som slår ihjel» når Guds Levende Ord egentlig er Den Levende Jesus som bor inne i oss og alt som kan åndes og lever som priser Han! Som Johannes beskriver så fantastisk: «I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud og Ordet var Gud! Så ble Ordet menneske og så videre… Ordet er det englene sang på marken «Fred over Jorden» som var en glede for hele folket! Ordet er «Salige visshet, Jesus er MIN!» Ordet fra Gud er «Hei du, jeg elsker deg og vil du skal ha det fantastisk!» og ikke «jeg hater deg og vil du skal ha det grusomt».

Men mest av alt skulle jeg ønske jeg klarte å tilgi dere for å ta troen bort fra mannen i gata. Dere ser det kanskje ikke selv, men ved å gjøre dere til Guds stedfortredere her på jorden setter man deg selv i en posisjon mellom andre mennesker og Gud og er dermed plutselig ansvarlig for hva Gud komuniserer til menneskene. Når Gud sjøl taler direkte til oss blir han overdøvet av mennesker som skriker «Gud har sagt!» og da kommer det fort en djevel som sier «du hørte hva Gud sa!» eller som vanlig «har Gud virkelig sagt?» og ingen hører lenger på hva Gud virkelig sa…

Tilslutt kommer det som kanskje er det vanskeligste å tilgi for, men jeg skal gjøre et forsøk. Gud, tilgi de for å legge en ekstra sten til byrden denne helga for de som gjemmer seg rundt i landet vårt og sliter alvorlig med disse tingene. De unge, kristne som har kjent dragningen mot det samme kjønn og som er i alvorlig trøbbel. De som ikke kan «si det», de som ikke kan «leve med det» de som heller ikke kan «fjerne det». De som da etterhvert må fjerne seg selv og som da i alt for mange tilfeller ikke finner andre utveier enn å ta sitt eget liv. Gud tilgi de for de vet ikke hva de gjør.

Men nå gjør jeg det igjen, om jeg mener hvert ord så bruker jeg jo min «tilgivelses tirade» her på bloggen til å spre eder og galle og kritisere på det groveste. Kan hende min tilgivelse ikke er så tilgivende allikevel, men bare en selvrettferdigjørende måte å spre dritt om denne idiotiske marsjen. Uansett er det sånn at jeg iallefall skulle ønske jeg kunne tilgi oppriktig… Jeg trenger tilgivelse.

Uansett, et par timer senere sendte jeg han en sms der jeg unnskyldte min oppfarende språkbruk, ba om tilgivelse og ba han på kaffe for å høre hva han hadde å si om saken og diskutere det i siviliserte former. Han takket ja.

Udyktig i kjærlighet

For noen er det sånn at kjærlighet gir deg vinger, man svever på en gyllenrød sky og lukter tutti frutti, for andre er det kræsjlanding i en møkkete bakgård og et ublidt møte med asfalten. For noen finnes det et livslangt forhold som er stabilt og godt, med barn, jobb, hus, stasjonsvogn, pensjon og happy ever after. Klart, de har kriseperioder og kjipe ting, men de klarer seg igjennom det sammen. De har vært ute i stormen før. For andre er det singellivet som er det stabile og regnværsdagene kommer den dagen de blir forelsket. For noen er kjærligheten lykken, for andre er den forbannelsen. Gjett hvordan det står til med meg?

«Det ordner seg nok» sier de alle. «Dette er bare en fase skjønner du. Dette går over! En dag skal du se tilbake på dette og le! Haha! Så dumt jeg tenkte den gangen kommer du til å si!»

Ja, så dum er jeg nå. Det er ofte lykkelige folk som snakker slik. Folk som lever et harmonisk liv med både seg selv og partneren sin. Det er gjerne folk som tidligere var allierte i kampen mot ensomheten, men som nå sier «når JEG fikk det til, da er det håp for deg også!» Andre sier det for å glemme sin egen ulykke, de er like på trynet som meg og argumentene sitter langt fremme. Orda kommer fra folk som enten prøver å overbevise seg selv om at de har rett eller prøver å glemme hvordan de hadde det før. Benektelse er det uansett.

Kanskje det skal være trøst? Mulig det er ment sånn, men det funker ikke. Trøst er det eneste man ønsker, men desverre så er du feil person. Det finnes ingen som ikke er feil person til å trøste. Det finnes mange former for trøst, men samme hva slags trøst man får blir det bare tommhet og vås. Det er bare en person man vil trøstes av, men den personen er borte, ute og forsvunnet. Den personen eksisterer ikke lenger og kommer mest sannsynlig ikke til å eksistere for deg noen gang mer. Ihvertfall ikke på samme måte. Du er alene! Igjen…


«Ja, slapp av, vi har alle blitt dumpa en gang. Du kommer deg over det! Gå ut! Finn på noe gøy! Heng med venner! Reis til utlandet! Drikk deg full! Gå på sjekker´n! Finn ei dame! Kjør på og glem det gamle! Spill musikk, skriv musikk, hør på musikk! Dans og vær glad! Kjør ski! Klatre i fjell! Balanser på et rekkverk! Vær oppe hele natta! Gå på line over en bekk! Gå på sirkus og se en diger Indisk elefant som gjør rare kunster med snabelen sin! Kjør deg en lang biltur! Se en god film! Spis masse sjokolade! Du glemmer dette fort! Dette var jo egentlig ikke noe bra for deg! Du har det mye bedre uten! Er ikke du en sånn en som digger singellivet da? Fri og frank? Trodde det var deg jeg liksom? Ungkar og spellemann!»

Eller:

«Døh, seriøst! Du er verdens kjekkeste gutt! Du har alt! Du er pen! Du er smart! Du kan synge! Folk elsker deg! Du trenger da virkelig ikke slite fælt med å finne deg noen? Jeg veit om hundre damer som sikkelet bare renner på hvis jeg nevner navnet ditt! Hundre karer også for den saks skyld! Du kan praktisk talt få hvem du vil! Vestopplands mest atteraktive ungkar! De står i kø helt ned til Skreia!»

Hadde det bare ikke vært for kjærligheten. Hadde det bare ikke vært for at jeg er glad i noen. Hadde det bare ikke vært for at jeg ikke er interessert i noe av det folk lokker med når de prøver å få meg i bedre humør. Hadde det bare ikke vært for at jeg for n´te gang havner opp i samme uføret. Hver gang, samma møkka, men hver gang, værre.

Hadde det bare ikke vært for at alt anna blir uvesentlig hvis jeg ikke får oppleve å kjenne varmen fra den jeg elsker en eneste gang til. Hadde det bare ikke vært for kjærligheten skulle jeg gjort alt det overnevnte og vært lykkelig, men nå betyr det plutselig ingenting. Har jo da gjort mange av de overnevnte aktiviteter, inkludert det med elefanten, men uten nevneverdig resultater. Klarer ikke engang finne gleden i de tinga jeg sverget på at et fremtidig forhold aldri skulle ta fra meg. Men det får være, jeg gidder heller ikke kjempe som en desperat flue mot et vindu. Å miste den du er mest glad i her på planeten er rimelig altoverskyggende, og hvis du nok en gang i begynner å kjenne den lille eimen av tutti frutti kan du banne på at det snart smeller igjen. Selvfølgelig hardere enn noen gang, og du begynner etterhvert å lure på hvorfor du ikke er i stand til å elske, og ikke om.

Du er faktisk erklært udyktig i kjærlighet og spørsmålet er bare hvorfor…

«Tiden leger alle sår» juger de, men det hjelper ikke mens man venter. Veit ikke hvor mange flere sånne runder jeg gidder å være med på, hvor mange det er meininga man skal tåle. Jeg blir selvfølgelig mer og mer redd for å forelske meg og etter forrige gang så erklærte jeg høyt og hellig at dette skulle aldri skje igjen. Veit neimen ikke hva jeg skal deklamere slags lovnader denne gangen. Jeg tror vel kanskje det er mer sånn at hvis jeg forelsker meg igjen skal jeg være glad. Klart, da vil jo også jeg se tilbake på dette og si «nei så dum jeg var den gangen», men nå har jeg iallefall skrevet det ned slik at jeg slipper å glemme det…

Om å henge seg opp bitte litt…

Evnen til å bli engasjert er en god egenskap. Derimot å henge seg opp i enktelte ting er kanskje ikke alltid like bra. Hvis du er overivrig i tillegg kan det bli skummelt og hvis det kombineres med usikkerhet og en følelse av at «jeg får ikke hjulpet til nok» er du fort ute å kjøre. Er det samtidig et felt du faktisk sitter med kompetanse på kan det fort bli vanskelig å holde tunga rett i munnen. For eksempel da en kompis av meg skulle kjøpe seg el-piano her forleden pika alle potmeterene mine 11 og setningen «hjelpe deg» fikk en helt ny betydning, nærmere setningen «plage deg».

Jeg tråla internett, var innom butikken, øh butikkENE og søkte tilbud og info, med og uten denne kompisen på slep. «Her skal det kjøpes piano» og dette er det JEG som virkelig kan og nå er vi inne på mitt felt. Lange samtaler med de lokale keyboard heltene førte til utvidet kompetanse om de nyeste modellene kontra de eldre og hva som skjedde i prisverdenen både på bruktmarkedet, butikkmarkede OG i sponsverden som gjenkjøp av pianoer som en gang var solgt som spons og hvor hardt de forskjelllige pianistene hadde spillt på de samt hvilke låter de hadde spillt og under hvilke shov og plater de var brukt på. Jeg maste så forferdelig at han kompisen som egentlig skulle ha piano tilslutt var så drittlei at han bare dreit i hel greia. Jeg tok rett og slett gleden fra hele opplegget og siden det pianoet han først hadde sett på ikke var bra nok for meg så kunne det egentlig være det samme. Ikke det at jeg merka noe til det, jeg har som sagt en tendens til å henge meg opp og da får jeg skylapper og ser ikke noe anna i hele verden. En verden som er et lykkelig sted å være for lille Knut hvis han kan få lov til å hjelpe noen med å kjøpe feks piano, kjørefortinedoverbakke-ski eller machintosh computere.

Det som skjer er at jeg for ei drøy kue siden fant en pent brukt Yamaha P150 på Finn.no. Mitt drømmepiano. Mannen påsto at det aldri hadde vært på veien og at det foruten å se helt ut som nytt og var like godt som nytt. Meget velholdt og uten skam og lyte. Prisen fikk jeg deala til 7000,- som jeg syntes sjøl hørtes fornuftig ut. Selvfølgelig syns jo alle andre jeg skjekka med at prisen var ok. Jeg spurte tilogmed keyboard selgeren i butikken og han var også enig i prisen. Det pianoet kompisen min først hadde sett på var et nytt Roland til rundt 10000,- så dette måtte jo være perfekt syns jeg. Få et mye bedre piano til en lavere pris.

Kunne sagt mye mere om akkurat dette, men det blir en lang og uinteressant historie. Poenget er at jeg hadde lagt hele min sjel i å skaffe denne gutten et bra piano (etter min standar seff) til en bra pris. Ta ibruk alle mine kontakter og all min kompetanse for å forhindre et lite gjennomtenkt impulskjøp. Så skjer det jo selvfølgelig, dagen før vi skal se på dette berømmelige verket får jeg en sms som følger nøyaktig gjengitt i sin helhet: «Hehey! Åssen går det? Gjett hva? Jeg kjøpte meg piano i sta. Kom i snakk med en nabo som skulle selge et litt gammelt roland-piano. Han hadde fiksa og malt det selv, så det var unikt da! Og betalte bare 23.000 for det. Hurra!!»

Jeg kan ikke helt huske hva jeg tenkte men det var noe sånnt som «kjære Gud i Himmelen! Hva i allverden har han gjort nå? Er han helt komplett dust i hue eller har han tatt dop eller hva er det som skjer?»

Jeg fant fram nr hans på telefonen og skulle til å ringe men ombestemte meg i siste øyeblikk. Jeg KUNNE ikke kjefte på han. Måtte uansett bare være støttende og si «fint piano» og «flinke gutten som kan å handle sjøl!». Hvis jeg slakta kjøpet hans og kalte pianoet ei søppeldynge ville jeg jo ødelegge hele moroa og lysten til å faktisk spille på det ville forsvinne allerede før ledningen var i veggen. Husker samme engasjementet da han skulle kjøpe klatresko og ikke minst SKI! Han har jo aldri fått kjøpt seg ski fordi jeg styrer så voldsomt! Nei, lot det gå ti minutter for å la det værste sjokket legge seg før jeg løfta håndtaket for å «slå av en prat». Samtalen utartet seg omtrent som følger:

Knut: Heisann!
Chris: Hoppsann!
Knut: Står til? Formen er bra?
Chris: Ja, her går det fint. Og du?
Knut: Joa, er på jobb jeg veit du. Og du? Piano hørte jeg?
Chris: Ja, sinnsykt fett da! Jeg bare slo til jeg! Helt genialt!
Knut: Åh, så kult da! Gratulere. Hva slags piano var det sa du?
Chris: Kjøpt av naboen! Han har malt det selv da! Det er bare så kult! Helt unikt liksom!
Knut: Å ja. fett. Hva slags farger?
Chris: Øhm, blått og svart. Det heter Roland.
Knut: Ok, veit du mere hva det heter? Hva slags navn UTOVER Roland liksom?
Chris: Øh, nei, hakke peiling jeg. Hvor står det hen?
Knut: Bak! Eller under kanskje… Sjekka du hvor mye det er verdt? Hvor mye hadde han kjøpt det nytt for da?
Chris: Hakke peiling, bare slo til jeg. Dritfett! Nå har jeg piano! Hurra!
Knut: Så du sjekka ikke bruktprisen på det engang?
Chris: Nei, hvorfor skulle jeg det? Skal ikke selge dette jeg. Skal bare spille på det jeg.
Knut: Så det er ikke så farlig hvor mye det er verdt?
Chris: Nei, hvorfor er det det? Nå har jeg endelig fått meg piano og det er jo det viktigste!
Knut: Ja, men hvordan ser det ut da?
Chris: Hmm…. det er liksom ikke fullt opp med tangenter liksom. Det er nok ikke like mange tangenter som på et ordentlig piano. Men det gjør ikke noe. Er kanskje liksom mere som et keyboard tror jeg…
Knut: Åh…
–pause–
Knut: …og du er helt sikker på at du ikke vet hva mere det heter enn Roland?
Chris: Ja, har ikke sett noe anna navn på det jeg… Syns du forresten dette var en dårlig april-spøk egentlig?
Knut: Vel, helt ærlig? Ganske ondskapsfull.

Hvordan det gikk tilslutt? Jo pianoet ble solgt til noen andre før vi rakk å reagere…

Mattematikk

Kanskje noen savner en liten oppdatering? Vel jo, den relativt dystre forrige posten har stått der ganske lenge nå og gjort alle oppmerksomme på hvor fælt jeg egentlig har det om dagen, hvilket ikke akkurat er tilfelle. Jeg har det faktisk egentlig ganske bra. Det har vært en tung høst, ja, men jeg har et rimelig godt fundament i livet som gjør at jeg tåler en liten trøkk. På en annen side har jeg også mine dystre sider og heller mørkere øyeblikk, som feks den natta da jeg skrev forrige post. Har mine egne metoder og klarer ganske greit å deale med det, derfor varer ikke de kjipe øyeblikka særlig lengre enn 10-15 min om gangen. Før i tida kunne det vare dager og uker, men de siste åra har jeg vært stort sett glad og lykkelig 99 prosent av mitt våkne liv. Ikke drømmer jeg fælt heller, så ingen grunn til bekymring. Fatter´n går det tross alle odds utrolig bra med. Han har hatt en giga operasjon etter at han ble akkutt syk i sommer, der de har har stramma opp 2 klaffer inne(!) i hjertet og skifta ut halve hovedpulsåra. Skal under kniven igjen rett før jul og ta resten av åra og har da muligheten til å bli helt frisk igjen. Vil benytte anledningen til å takke alle som har huska på oss på både den ene og den andre måten i denne perioden.

På jobben går også ting fint! Har jobba meg igjennom «sommerslagere» på Gjøvik som tross de private omsetndighetene var en eneste stor opptur. Ellers hatt mange fine opplevelser som f.eks kirkekonserter i bla. Kolbu, Molde og Sandnes, spilt inn plate med kor-90 og Inge Lise Rypdal, debutert som musicals sanger i loop på fjernsyn, sunget under en kirkelig velsignelse (vielse) for ekteparet Steinar og Jo-Terje, plus en god del anna morro. Syns sang og musikk er gøy igjen etter å ha senket de karrieremessige ambisjonene og høynet de kunstneriske. Eller hvis man skulle sagt det på norsk; ikke så farlig om jeg blir rik og superstjerne, men veldig morro og gjøre ting man har lyst til. Back to the roots!!

Sånn helt privat så koser jeg meg ekstra om dagen, og livet kan bare gå en vei: dritbra!! Noen har kanskje hørt rykter om at jeg har blitt kjedelig, hvilket jeg kan avkrefte. Har forøvrig driti meg ut i fylla et par ganger for mye og besluttet og legge alkohol helt på hylla for ei stund, men ikke dermed sagt at jeg ikke kommer på fest og går på byen. Koser meg faktisk med å være avholds og kan love at jeg er enda galere enn før. Ikke på en sånn Juvente måte som bare får meg til å spy, (Ludo er bare SÅÅÅ gøy ass hvis du bare prøøøøver!!) men på den måten at hvis jeg sitter på en pub og får lyst på øl fordi jeg kjeder meg så er det faktisk min EGEN feil og ikke mangel på alkohol som gjør det. Alkohol døyver jo sansene sånn at man ikke kjeder seg så fort, så nå for tida har jeg en lei tendens til å ty til litt «selv-underholdning» innimellom, hvilket jeg betrakter som veldig sunt, selv om jeg mener at gøy uten alkohol er FALSK morro! Må også opplyse om at jeg fortsatt hater edruelige, ikkerøykende, tyggegummiluktende moralister så ikke kom og lokk med medlemskap i klubben din.

For om mulig og toppe det hele så er det helt forferdelig og si det, men jeg trener masse om dagen. Det falt meg plutselig inn at skisesongen er rett rundt hjørnet og at 2 uker i Canada i januar blir omtrent nøyaktig dobbelt så hardt som ei uke i Val d`Isere i fjor. Den gang var jeg ganske god form og nå har jeg ikke rørt meg siden siste ski dag 27 juni. Har også tatt opp igjen en gammel lidenskap og klartrer opp til flere ganger i uka. Det høres ut som galskap i mine ører men nå i helga var jeg på byen både fredag og lørdag for å stå opp grytidlig, (09.00 som er latterlig tidlig for meg) frisk og rask uten skallebank og hangover, for så stikke rett i veggen og klatre! Tenk deg det a? Opp søndag morgen FØR kirketid for å svette seg opp en klatre vegg? Et deilig liv vil nå jeg si, og det er det som er hele filosofien min.

Mange vil beskrive livet sitt som en kurve der livet starter ok, blir kanskje bedre, kanskje værre, men med en topp i ungdomstida for deretter dale sakte men sikker nedover og tilslutt dø gamle og ensomme. Jeg har helt andre planer, her skal det være en stigende kurve hele veien, og hvis jeg blir 90 år kommer jeg til å være planetens lykkeligste! Hurra!! Men jeg innser at hvis det skal bli slik er det kun opp til meg og de valg jeg tar. Du er selv ansvarlig for ditt eget liv, og til syvende og sist er det du som har den egentlige kontrollen. Det viktigst er nok sikkert å ha det rette fokuset. Se opp og frem og tenke muligheter i stedet for begrensninger. Sikkert lettere for meg som har et skjeldent hav av muligheter, men det finns nok av eksempler på de som har gjort det beste ut av en håpløs situasjon ved hjelp av rett fokus.

Nok kvasi filosofi for ei stund, men det er ganske spennende og forske litt i hemmelighetene rundt det gode liv. Er vel en del episoder i den siste tida som har fått meg til å forstå at jeg ikke er udødelig og at hvert sekund kan være mitt siste, og opp til meg selv å utnytte. Så hva har jeg lyst til å bruke det på? Ikke godt å si for det skifter stadig vekk, men av de tinga jeg HAR gjort så er det noen ting jeg absolutt vil gjøre igjen og noen det ikke er så farlig med. Det er en god del ting jeg drømmer om å gjøre, så hvis det betyr at jeg må prioriter bort ting jeg egentlig er lei av å drive med for å få de gjennomført? Da blir det et enkelig regnestøkke. Choose life…

Jernteppe…

Jeg husker det var sommer. Vi var kanskje 12 år eller noe. Jeg husker vi var på hobbyleir og at vi hadde lært om treskjæring, hatt festkveld og lurt lederene ved å hoppe ut vinduet etter leggetid. Jeg husker også en kompis av oss. Han het noe med Magne tror jeg. Jeg husker han lærte oss om okkulte fenomener og om at det gikk ann å reise i tid og rom ved å legge beina høyt, hendene på øynene og bare konsentrere seg sterkt. Da ville man etterhvert bare fly avsted blant planeter og stjerner før man kom til et konkret plassering, en gang i historien, en sted i verden. Ved litt øvelse kunne man lære seg å gå rundt, ta på ting og snakke. Vi turte aldri prøve. Jeg husker også at han fortalte han hadde tilkalt djevelen og bedt om å få et tegn og at det i det samme øyeblikk hadde eksplodert et glass i kjøkkenhylla.

Jeg husker at han spådde oss i hendene. Han sa jeg ville ha et langt liv med få problemer. Det ville være noen få forandringer og det kom kryssende linjer på flere steder, men generelt sett ville jeg få et greit og langt liv. Du derimot. Du ville møte en skjebne om kun få år. Du ble spådd en grusom død. Tror datoen var noe sånt som 28 august 1994, det skulle visst være kreft. Jeg husker vi spøkte om det en gang noen år etterpå og sa «så feil kan man ta» for du var langt på overtid. Vi snakka om det bare den ene gangen. Nostradamus bomma med en en bokstav da han spådde verdens værste despot, Histler, mens Magne bomma med ca ti år og noen måneder. Du ble aldri spesielt gammel. Det sto visstnok skrevet i hånda di.

Jeg har heldigvis aldri vært vitne til noen spå min Far i hendene. Jeg har heller ikke studert livslinja hans så veldig nøye, men jeg regner med den har en ganske stor knekk i rundt 60 års alderen. Jeg regner med at du har seks kryssende linjer, en for den dagen du møtte min Mor, en for hver av de fire barna, og en for min bror som aldri fikk vokse opp. Jeg vil også anta at du har et kryss for når hver av foreldrene dine døde, og et kryss for den sommeren da hovedpulsåra di sprakk og du lå i respirator helt til forbi den natta disse ordene ble skrevet. Hvor lenge du vil ligge der veit ingen, hva som skjer når du kommer på bedringens vei veit ingen, og om du i det hele tatt overlever er fortsatt et av spørsmåla du og dine nærmeste spør seg hver dag.

Han har tatt på seg all vår sykdom står det i Bibelen. Vi skal legge hendene på de syke og de skal bli friske har jeg lært man skal tro på. Hvis det ikke skjer det vi kaller et under har jeg for lite tro. Det står også at om jeg har tro som et sennepskorn kan jeg kaste et fjell i havet og hente det tilbake igjen. «Av tro skal du bli frelst» heter det seg. Kjenn Sannheten og Sannheten skal sette deg fri. Han vekket opp Lasarus fra de døde og vi har fått makt til å gjøre større ting en Han. Der hvor jeg er troløs er Han trofast, men med døden som livets mest trofaste følgesvenn og garanterte utgang har trofastheten fort blitt byttet ut med troløshet og ikke minst Håpet byttet ut med håpløshet. Gud bevare vår utgang og vår inngang i prioritert rekkefølge.

Jeg husker det var sommeren 2006. Jeg sto på stranda i Voss og så Paraglide dropp fra helikopter da Mor ringte. Jeg husker det tok to måneder før jeg virkelig hadde forstått hva som hadde skjedd og at jeg i mellomtiden hadde prøvd å døyve det værste med hardt arbeid, kynisk fortrenging og knallhard festing. Jeg husker jeg ble sint av lykkeønskninger der min egen tro ble dratt fram som et våpen mot sykdommen, og jeg husker jeg bare ble sliten av de som kun ønsket godt. Jeg husker jeg klamret meg til min egenproduserte «visdom» som en vårdag for to år siden trøstet meg med at «reglene i denne verden har bestemt…» og «…den fulkomne helbredelse ser vi først bare i Himmelen». Jeg husker jeg satt midt på natta og skrev blogg med tårer i øynene. Ble oppfordret av en god venn til å skrive noen ord, men var fullstendig tom. Hadde ingenting å skrive om, men jeg tastet inn de første ordene jeg kom på, «jeg husker…»

Bortsett fra det husker jeg ganske lite akkurat nå…

regnskapets time…

Ville bare kaste bort et par minutter på å fortelle at jeg reiser tilbake til Los Angeles om et par dager og er dermed NØDT til å levere regnskapet mitt til regnskapsfører og sitter da her og sorterer kviteringer og HATER! Jeg kommer til å bli sittende her i natt så hvis noen er snille og besøker meg så ville jeg blitt glad, for da kan jeg ta ei pause. Har drivi i flere timer allerede og skoffen med bilag ser akkurat like full ut som i går. Har akkurat skjenka meg en Weiss (ringnes nye brygg, må prøves, husk følge bruksanvisninga på baksida av flaska) og kommer til å spille ut scena i stripa under i det virkelige liv litt utpå dagen i morra. Forhåpentligvis…

Og folkens, jeg må få opplyse om en ting: det snør…!

Gråt ikke over snøen som smeltet i fjor…

Natt til i går hadde jeg mareritt tror jeg.
Jag har nesten aldri mareritt, jeg er en relativt stabil person med få bekymringer og et deilig nyansert forhold til tvil, tro og de eksestensielle og store spørsmåla. Er nesten aldri redd og har stort sett bare opplevd angst på toppen av stupbratte fjell med skredfare i skikkelig «bakpå» form.

Men i går hadde jeg noe som kan minne om mareritt. Av andre mareritt jeg husker så har vi ett der Hannibal Lecter var løs i Øvre Skreien og panikken bredte seg som ild i tørt gress og folk kasta det de hadde i henda og løp som gale! Folk kom over plenen vår med bil, livredde og med dødsangst i øya! Jeg visste hvor han var, og at det faktisk var MEG han var ute etter. Jeg kunne sikkert blitt et godt måltid hvis jeg ble riktig tilberedt.. litt seig kanskje? Men uansett, han var i garasjen, og jeg gikk inn og snakka han til fornuft. Så skummelt var det liksom, og det er det nærmeste jeg kan huske å ha vært et mareritt siden jeg hadde feberfantasier som femåring.

Natt til i går derimot drømte jeg at jeg sto hjemme på Toten og så oppover i retning Totenåsen. Den lå der fin og hvit med minst en meter tykt snølag. Under beina mine var det grønn plen, og rett foran meg gikk smeltegrensa. Den krøp oppover mens jeg sto der og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Våren tok overtaket og snøen ble borte. Jeg gråt og gråt. Vanligvis går det flere år mellom hver gang jeg seriøst tar til tårene, men å se snøen smelter er så trist at jeg ikke kunne la være…

Kainn æ få ein schlurshck?

Noen gang opplever man ting man skjelden, eller aldri har opplevd før. Jeg er jo i den heldige situasjonen som omreisende musikant og deltids skiboms at jeg skjelden har to dager som ligner på hverandre. Nå sitter jeg på flyplassen i Bodø og prøver å oppsumere de siste dagers hendelser i det lille fiskeværet Nusfjord i Lofoten. Fem fine dager med ro, fin natur, godt drikke og staselig selskap.

Som noen kanskje vet har The Arctic Callange (Terje Håkonsens snowboard konkurranse, red anm) vært på besøk denne uka og det har da bodd verdenskjente snowboardstjerner, et band fra Elverum, en DJ fra P3, en resepsjonist fra Beitostølen, en musiker fra Toten, en traktorselger, Keiko, to Afrika entusiaster og ei søster i Nusfjord sammen med de 19 fastboende. Den lille kroa, Oriana, som rommer ca 15 sitteplasser og en gallionsfigur, har vært flittig besøkt og klientellet har vært blandet.

Lørdag kveld inviterte TAC (The Arctic Challange) til fest på Storbrygga i Nusfjord. Jaqueline fra Elverum spellte opp, forøvrig et meget bra band, og DJ Ole Abstract kjørte feet reggae til lyse morgenen. Jeg kan skryte av å ha vært på fest med Terje Håkonsen og en viss resepsjonist fra Beitostølen (som snart oppgraderes) kan skryte av å ha nektet samme person å skrive i baren. «Jeg kan desverre ikke notere på folk jeg ikke kjenner» var meldingen han fikk, og måtte gå tilbake i rorbua og hente penger.

Men denne historien handler egentlig mest om lokalbefolkningen i Lofoten. Det skal nevnes at Nusfjord ikke akkurat ble nedrent av lokale, men de som var der var relativt dedikerte for å si det sånn! Kanskje 80 prosent av de var kvinner og hadde 80 prosent av de klærne kvinner på østlandet bruker. Iallefall ute i kulda ved havet i et lite værhardt fiskevær. Skal ikke beskyldes for å ha oppfunnet kruttet de fleste av de damene der, men når det kom til å fryse var de overlegne!

Når de kommer til å drikke alkohol var de fleste lokale også i en slags særstilling. Nå er jo jeg lokal selv, på Toten, så drekke dæ kæn je, men her måtte Østlandet bukke under for Nordlendingenes helt særegne evner. Det skal sies at slossinga i Nusfjord ikke var signert de lokale, så østlandet vant 1-0 i antall slosskamper. Når alt kommer til alt tror jeg vel kanskje det bare var tilfeldigheter som avgjorde det. Noen dager til og score´n vill sannsynligvis sett helt annerledes ut.

Sånn ca ti på to allierte jeg meg med bartenderen som den rutinerte festløve jeg er og bestiller meg en siste øl for kvelden. Baren stenger, og ca ti over to vandrer jeg lykkelig rundt med en øl i hånda og go´reggae på speaker´n! Plutselig kommer det en merkelig, litt liten mørkhåra fyr med smale øyne og briller, lettere fornøyd bort til meg og roper høyt og tydelig: «Kainn æ få ein schlurshck??» Jeg skvetter litt et par sekunder og stottrer frem et «hæ» før jeg tenker «dette er stæært og må aldri glemmes!» «Kainn æ få ein SCHLURCK??» hører jeg en gang til, får et lett smil i en ene munnviken og tenker, jeg er verdens heldigste mann! Her står jeg i Nusfjord på TAC fest og opplever dette! MÅ høre det bare EN GANG TIL og sier: «hæ??» «KAINN Æ FÅ EIN SCHLURSHCK??» «HAHAHA! Tusen takk!» ler jeg han midt i ansiktet, snur meg, og går meget fornøyd bort.

Ikke mindre en ti minutter etterpå, fortsatt småhøy på «kain æ få ein slursjhcsk» opplevelsen, tusler jeg fortsatt rundt i lokalet, hører på Ole´s reggae og smiler for meg selv. Da plutselig helt uten noe som helst slags forvarsel kommer en av disse damen bort til meg, eller det vil si INNTIL meg! Hun blir plutselig stående ikke mindre enn et par cm unna for å si det sånn! Av utstyr kan det nevnes sort hår, sort sminke, sorte skinnhansker, sort topp, som viser en hvit mage, sort miniskjørt og sorte strømper. Jeg lover hun hadde sorte støvletter også. Plus en slags flat liten miniveske som nesten ser ut som en lommebok, også sort. Alt kjøpt på Nille. Hun var rettogslett en av de i kategorien «NilleGotisk» dame. Tilogmed hårfargen var kjøpt på Nille.

«Veit du om noko narschspill?» spytter hun meg regelrett midt i trynet og håper på at det skal slå ann slik at jeg bli engajsert og ta henne med på rorbu safari! Nå er jo dette ikke noe uvanlig opplevelse i seg selv, jeg har tross alt spillt på Smuget, men fanken da! Har jo aldri sett dama før plus at det var noe med hele attituden som gjorde hele situasjonen sterere enn krutt! Som nevt tidligere, et krutt sannsynligvis ikke hu hadde oppfunnet! Jeg reagerte omtrent akkurat som sist og gikk bort, enda rikere enn før!

Jeg smilte, full av nye opplevelser og minner, gikk jeg bort til en av gutta i bandet. De var jo ordentlig flinke til å spille og hadde gjort noen skikkelig smarte ting og fortjente litt seriøs skryt av en fagmann! haha! Nei, gutta var meget trivelig og jeg ble sittende og prate med de over en øl (!) på et slags internt «offisiellt» slags type nachspiel for de impliserte, vedkommende, uvedkommende, lokale, og .. ja de fleste som gadd. Ole Abstract og reggaen fortsatte som om ingenting hadde skjedd. Eneste forskjellen nå var at ølen ikke kom over disk og lokalet var betydelig mindre og plassen selvfølgelig trangere. Man kan jo spørre seg selv om hvor grensa går for når en krakk er full, men midt i mellom trynet mitt og bassisten sitt kommer det ei hånd tilhørende et menneske som helt klart er av en annen oppfatning enn meg på hvor disse grensene går. Jeg sitter klemt inntill en vegg og det er ca 10 cm mellom oss. Ole har skrudd forsterkeren på 11 og man må være ganske nærme for å høre hva som sies. Vi snakker om musikk, bransje og plateutgivelser idet denne hånda med sort skinnhanske fra Nille, en sigarett (lov å røyke inne på nachspiel veit du) og en slags flat liten sort veske som nesten ser ut som en lommebok kommer og avbryter som den mest naturlige ting i verden. Med et påfølgende bein, en hvit mage og der var den samtalen over.

Kan vel ikke si jeg smilte like mye nå, sjarmen var liksom over og jeg sitter her stucked intill en vegg med denne skapelsen ved siden av meg og røyk sivende rett inn i tårekanalene mine. Litt smågretten er jeg faktisk, jeg var i en ganske interessant samtale og det var en ganske frekk måte å ødelegge den på. Hu stirrer på meg ei lita stund før hun viser tegn til å skulle åpne munnen og si noe inteligent. Kan ikke si jeg er spent på hva a skal si engang, er bare småsur, før det kommer: «Du e liksom litt sånn derre mystisk du? Du bare sett der liksom? Det e liksom di greie det?»

Ikke visste jeg om jeg skulle le eller grine, alle muskler i annsiktet mitt er iallefall i høyspenn! Jeg snur meg rundt, og kikker i retning DJ´n, og der på gulvet sitter det en liten, litt rar mann med mørkt hår, briller og litt smale øyne, meget fornøyd mens han banker og spiller noe han tror er reggae på ei djempe han har kjippa fra en eller annen verdenskjent snowboardstjerne..

Plan B

Hva er det som plager denne verdenen vi lever i og hvorfor er vi så fryktelig fæle mot hverandre hele tida? Tror du på onskapen? Jeg veit at mange tror det ikke finnes et sted som heter helvete og benekter at det fins en djevel. Samme hva du mener kan det ikke sies annet en at denne verden er full av ondskap. Om den er adressert eller ei er ikke så farlig, den er uansett ond.

Hvis du er av de som tror på Godheten, og at den kanskje har et navn, Jesus, så vil du muligens være av den oppfatning at ondskapen er en person, med en ond plan, designet bare for å lure deg til en evighet i svovel og skodde.

Hvis så denne ondskapen legger denne lumske planen sin, hva vil den inneholde? Jeg prøver egentlig å fokusere på ondskapen så lite som mulig, men det er ikke alltid like lett. Den har en tendens til å dukke opp på de utroligste steder, bare for å si fra at «her er jeg, og jeg prøver å gjøre livet ditt til et helvete». Ikke det at den får det til for å si det sånn, den har gjort en dårlig jobb så langt, prøvd hardt, men feila BIG time! Jeg koser meg max med å være Knut!

De fleste troende vil kanskje si at den ondes hoved plan er å stjele troen fra oss, slik at vi ikke har heiskortet i orden på vei opp himmelekspressen. Gjøre de troende frafalne, eller det beste av alt, sørge for at de aldri greier å skaffe seg noe å falle fra. På den måten vil helvete bli overbefolket og Himmelen ligne mest på Betel Lensbygda´s summer camp, romslig. Planeten vil bli et lovløst sted der anarkisme og egoisme råder og verden vil bli et lett bytte der menneskene tankeløst valser rundt i sin troløse jakt på selvrealisering og stimuli for å fylle evighetslengselen og behovet for å kontrolere og bli kontrollert, og ikke minst kontrolere hvor kontrolert du blir.

Veit ikke om du har merka det, men den planen funker heller dårlig. Altså, vi ser jo fragmenter av disse trendene, men selv ondskapen må inrømme at tro, det har folk masse av. Vil også påstå at etter et visst opprør for et par tusen år siden så gikk vel Himmelen igang med et gigantisk byggeprosjekt for å få plass til alle de nye retterdige. «I min Fars hus er det mange rom» var det en som sa. Alle har en leilighet klar og en nøkkel liggende i lomma. Dårlige tider for ondskapen nå.

«Nei, her må vi iverksette plan B» sa ondskapen. Og hva var så plan B? I alle filmer der helten skal rane banken og skurken skal skyte helten, har helten en god plan som alltid skjærer seg, og en plan B som redder dagen. Plan B er å spre religion til disse lettlurte menneskene. Hvorfor jobbe på spreng med å stjele og ødelegge når man bare ved å trykke på de rette knappene og spe på med en liten hvit en her og der får idiotene til å ødelegge alt selv? Nei, plan B var en genistrek. Religion er den onde´s plan B og en plan som virkelig fungerer.

Hvordan rive ned alt troen har bygd opp? Gjør folk religiøse. Hvordan drepe uten å få blod på henda? Sier bare religion jeg. Vi har en milliard eksempler.Hvordan manipulere frem de værste egenskaper i folk? Perverter troen.Hvordan skaffe seg makt og rikdom, legge land øde og folk sultne? Bare sjekk litt middelalder historie.Hvordan opphøye seg selv så mye at du tilslutt tror du selv er Gud? hmm… f.eks Knutby? (skal forresten lage meg ei sekt sjøl snart, den skal hete «KuleKnuts by»)Hvordan rett og slett ta bort fokuset fra det som betyr noe her i verden og gjøre det om til bare tull og vås? SLITIN!!

Jeg tror religion er den ondes plan B og at vi bør kjempe mot den med nebb og klør! Tror inteligensen bak menneskene og jordens eksistens har et ønske om være sammen med oss! Leke, kjenne vi lever og at vi skal bruke gavene vi har fått! Akkurat som en bil er lagd for å bli kjørt, en leke lagd for å bli lekt med, et fjell lagd for å klatres (og seff kjørt ned på ski etterpå), et hav lagd for å seiles og en båt lagd for havet! Slik er vi lagd for å være MENNESKER!!! Akkurat som båten, bilen, leka og fjellet vil vi være ulykkelige om vi ikke får være det vi er! Hva er poenget med en båt på land? Ei leke i en skoff eller en bil i en garasje? Like lite som et religiøst menneske.

Hvorfor må vi være så fordømt lettlurte? Kanskje vi snart bør begynne å skille mellom religion og tro… Folkens! Vil bare si en ting: Føkk plan B!!

Hvorfor kan ikke alle være venner?

Hvorfor må vi krangle så fælt hele tida? Det er jo ganske mange ting å være venner for?

Vi har snø f.eks! Det er en god grunn til å være venner! Hvis man f.eks er ute å kjører ski i rasfarlige områder er det veldig greit om man er to eller tre, utstyrt med søker, stang og spade! Ikke så veldig lett og grave frem seg selv hvis man ligger to meter under hardpakket skredsnø!

Vi har f.eks mat! Veldig kjedelig om enhver måtte produsere all maten man skulle spise selv? Alle dyrker sine 4 kvadratmeter med gulerøtter, 4 kvadratmeter poteter, har en okse, ei ku, en sau, en gris eller en hund! Alt ettersom hva du liker og spise. Tror mange ratt hadde endt opp med et litt ensidig kosthold. Vi i Norden hadde f.eks aldri fått oppleve å spise eksotiske retter som Taco, Pizza eller Banansplit! Veldig trist er det å alltid spise alene også! Jeg syns det er fint at vi er så flinke til å bytte mat som vi er jeg, men syns det er dumt at vi skal krangle så mye at folk sulter ihjel av det..

Vi har forplantningen. Det ligger vel ganske klart i dagen at det er en av de virkelig gode grunnene til å være venner! Blir ikke mye formering her i verden hvis vi alltid skal krangle! Man krangler så busta fyker alikevel..

Vi har religion. En kjempegrunn til ikke å krangle, men den største grunnen noensinne i historien til at folkeslag har blitt, blir og kommer til å bli slaktet ned som dyr. At menneskene tror på noe er jo vår største styrke! Å være sammen om troen gjør den jo bare sterkere og stimulerer utvikling! Men nei, her skal vi drepe for den rette lære. Den innholder stort sett i de fleste religioner budskapet om fred, men det ser det ut til at de færreste tar notis av…

Vi har krig. Kanskje den beste grunnen av de alle til ikke å krangle? Jeg har aldri hørt om noen som kom hjem fra krigen og sa: Dette var jaggu fett ass! En gang til!!

Penger. Jo, folk liker penger, men hvorfor krangle om de? Det er jo så usedvanlig mye penger her i verden? Penger finns det jo over allt? Jeg har tilogmed penger i min egen bukselomme akkurat nå! Masse på konto og masse på vent! Du er jo skjelden lengre enn centimeter unna store pengebeløp! Vi praktisk talt vasser i penger hele tiden! Rart vi ikke blir lei de? Nei, hvorfor i allverden krangles det så mye om noe så utrolig vanlig som penger?

Kunst, jo det er vel kanskje ikke kjernen i de største kranglene vi har sett her i verden, men det har jo vist seg at noen type tegninger påståes å ha vært ansvarlige for både andre og tredje verdenskrig. På en annen side kan kunsten inspirere til veldig mye positivt, og poenget mitt er at det finnes ingen grunn til å krangle, så heller ikke kunsten er noe annet enn en ting vi bør være glade for og kose og klemme og rope hurra når vi ser godt utførte eksempler!

Musikk er en veldig god grunn til å henge sammen. Tenk deg konserter da? Så utrolig morro! Tusenvis av folk som er enige om å heia på noen musikere som også har blitt enige om å spille samtidig på likt! Skjønner ingenting av disse terningene som alle snakker om, er det noen som spiller Yatzy eller hva er det som er greia? Iallefall, man kan unngå å krangle når man spiller Yatzy, så hvorfor skal man behøve å krangle når man hører på musikk? Nei, jeg syns musikk er absolutt best sammen med andre og på lag!

Aviser? Jo, det er vanskelig for meg å se, men jeg kan nok kanskje klare å finne en god grunn til å være venner for å lese aviser også. Nå leser jeg veldig lite aviser og ser veldig få nyhetssendinger, men en avis egner seg veldig godt til å fyre i ovnen med! Klart, det finns tennbriketter, men de har ofte en litt rar lukt og avisene knitrer veldig koselig når de brenner. Ingen ting som å være to når man varmer seg rundt et koselig bål, fyrt opp med avispapir!

Har vi egentlig noen skikkelig gode grunner til å krangle? Hvorfor kan ikke alle være venner?

Tror også hjernen bak planeten vår ser på oss og lurer på hvorfor vi krangler så fælt. Akkurat som Mor og Far og ungeflokken. 6 miliarder unger som bare bråker og krangler hele tiden! Vi er alle barn. Våre krangeler kan sammenlignes med barn som krangler om din leke og min leke, i utganspunktet like ubetydelige og små i den store sammenhengen, men på grunn av vår grusomhet gjort verden til et helvete for mange.

Gud er ikke politiker! Like lite som en Far eller Mor går inn og tar parti når barna deres krangler tar heller ikke Skaperen parti med den ene eller andre, men akkurat som barna hevder vi at opphavet er på vårt parti! Hvis vi bare kune innse at vi er barn hele gjengen! Hvis vi bare kunne konsentrere oss om å LEKE i stedet for å krangle om lekene! Vær så snill, gjør aldri den fatale feilen og tro at du er voksen!

..kom til å tenke på denne fiine sangen:

Tenkj om vi var venner du og je
Tenkj om ælle ændre folk som bodde like ved
også hadde sine venner som dom lekte mæ
dæ skulle vel ha vøri noe dæ

Tenkj om vi var venner je og du
Tenkj om vi to sammen kunne bygge øss ei bru
som strækte seg frå lænd tæl lænd
frå Norge tæl Peru
Dæ ville itte vøri tæl å tru

For bygda er lita og vægen er smal
men himmal´n der oppe den er kolosal
Dæ er mye vi skjønner, men lite vi veit
og dom som støtt krangler
dom har det itte greit

Tenkj om vi var venner begge to
Tenkj om vi to sammen en gong kunne gjøra no
Så ælle kunne sjå at væla trass i ællt er go
Dæ tenkjer je dæ skulle vøri no

For bygda er lita og vægen er smal
men himmal´n der oppe den er kolosal
Dæ er mye vi skjønner, men lite vi veit
og dom som støtt krangler
dom har det itte greit

WigWams hevn!! Del II

Har en liten historie som kan være litt morsom for de som har fulgt med på bloggen min ei stund. Hvis du ikke har det, kan du evt gå inn å lese fra oktober og stykket «WigWam`s hevn» først.

Som noen vet så har jeg vært i Alta i helga for å overvære en viss semifinale i Græmm Priks, samt ta litt ansvar for Alta´s ve og vel på nachspiel fronten. Det gikk som smurt, har hatt det veldig morro. Å overvære nok ei live sending av mgp er like spennende som alltid. Mine elskede favoritt damer Trine og Jorun gikk begge videre så det var akkurat som bestillt!! Hurra! Til oppvarming var det noen heavyrockere fra Østfold traktene som hadde den relativt takknemlige jobben med å bæille opp. Det gikk også veldig fint. Flinke tæll å speille dassa gutta dær æltså! Åsså er´n litt arti hænn Glæmm som´n hetter! 
Det er, som du kanskje har skjønt, dem dette handler om.

Ble med som Jorun´s date og havna i en hotell-bar rundt et bord der noen av disse tøffinga satt! Jeg kunne jo ikke annet enn å nevne at bagen min var dypt savnet. Kunne heller ikke unngå å komme i skade for å beskylde WigWam for å ha tatt den.

Snakka vel og lenge med Flash om mitt store bag problem og min etterfølgende fortvilelse, og mine teorier om hvorfor nettopp DE hadde rota den med seg på bussen sin, idet Flash (som han faktisk heter og lyder blant sine venner, alle gutta i WigWam bruker faktisk konsekvent artistnavna sine, Flash, Glam, Teeny og Sporty!) utbryter: Vi har aldri fått med oss noen bag som tilhører noen andre! Eneste vi fant en bag på bussen full av dykkerutstyr en gang!! Det er det særeste vi har opplevd! Lurer på hvem i allverden som eier den! Hva i svarte skal man med det? Vi fant en bag, lurte «hvem eier denne?» Ingen selvfølgelig, vi åpna den og dro opp ei dykkermaske! Lo oss ihjel og satte den i garasjen til Teeny sammen med en råtten backdrop og ca ti tusen gamle WigWam t-sjorter i pappesker! Det er det eneste som står i den garasjen hans…

Åh, tenker jeg og spør totalt uten noe som helst slags form for skam og uten frykt for å bli ledd av og måtte bruke resten av kvelden, nachspielet og frokosten (som forøvrig jeg spiste før jeg la meg og de etter de sto opp) til å forklare meg: «Det skulle vel ikke tilfeldigvis være en sort Quicksilver bag?»

..oppdatering..

.. når man ikke har skrevet på en måned har man plutselig ingenting å skrive om! Da jeg skrev hver dag kunne jeg ikke få skrevet nok. Rart dette..

Kan begynne med en liten oppdatering: Siden sist har det snødd. Kommet mildvær og regn, snødd litt igjen, kommet mere mildvær og regn og nå håper jeg bare at det vil snø litt igjen. Nei, jeg mener snø MYE igjen! Hurra!

Har skjedd mye rart den siste måneden. Besøk i stabburet fra bloggevenner funky, David, Bottom og Tommy! Utrolig trivelig! Håper de kommer igjen for å få mere av den friske møkklukta en gang snart!
Jeg har vært med på en haug av konserter. Fortrinnsvis i sjangeren «synger jula inn med et kor i en kirke» men det har vært hyggelig. Har hatt alt fra sprengte til tomme lokaler!

Det mest spennende jeg har gjort var vel kanskje å synge for folka på alternativ jul på Gjøvik julekvelden. Hadde også en kjempekveld i Toppen hytta. Det kjipe var at det var ca 10 personer som hørte den konserten, inkludert billetøren, arrangøren, fattern og kiosk personalet. Altså ikke den mest innbringende kvelden rent økonomisk, men du verden for en trivelig stund jeg syns det var! Storkoste meg og hadde en musikalsk opptur kan du si!

Har også vært å hørt noen konserter den siste måneden. Vil trekke frem TNT i fjellhallen som jeg koste meg veldig under, Penthouse Playboys med Inger Lise på rockefeller, Beth Hart på Rockefeller, Geir, Dean og KåreJånni´s juleshow på Naken og Sullivans show på Sin Pecado!

Bortsett fra det har jeg kjørt masse ski! Jeg har hatt som mål å kjøre ski hver dag jeg ikke jobber i vinter og har nesten greid det så langt. Har måtte ta meg et par fridager innimellom, men det må man jo forvente. Har uansett kjørt veldig mye og allerede tjent opp sesongkortet. Det har gått i Hafjell, Kvitfjell, Skei og Hurdal(!). Sistnevnte sammen med nevø Ole Eskild på snart 10 år. VELDIG gøy! Kanskje sesongens beste kjøring så langt. Vi hadde to dager med pudder og morro!

I Skreien feirer vi jul på tradisjonelt vis med familie og venner. Når jeg skriver tradisjonelt mener jeg ikke at vi har en haug med gamle tradisjoner som vi «må» følge enten vi liker de eller ei. Nei, her er tradisjonene selvskapte og moderne. En av de heller nyeste, men som pga sin 9 årige historie må kalles tradisjon, er «julekveld-nachspielet» på stabburet, som kanskje stikker av som en favoritt. 
Jula i år har alikevel for min del vært preget av tanken på alle som sliter ekstra i jula. Har seff alltid tenkt sånn, men det har blitt litt ekstra i år for min del. Nesten så mye at det til tider har gått ut over min egen evne til å glede meg over hvor bra jeg faktisk har det. Nesten så jeg har problemer med å glede meg over de gode tinga ved jula når jeg vet at det er de færreste som faktisk bare har det kult. MEN det ville jo bare være ekstra dust og et hån mot de som sliter iogmed at jeg har et tilnærmet perfekt liv med stort sett alt man kan ønske seg…

Ellers så må alle huske på å be om fred på jorden og MASSE SNØ!!! Sitter på et hotellrom i Alta og forventer pudderdager når jeg kommer hjem!

Alta by day!

Pray for snow…

… har vært en gjenganger setning for meg høst og vinter de siste årene. Faktisk helt siden Norges Snowboard Forbund rykket inn gedigne annonser i alle landets aviser med nettopp underteksten «pray for snow» på midten av nittitallet engang. Husker at det året var det mere snø enn det hadde vært på leenge! Hurra! Mens året etter var det derimot regelrett snøtomt. Manglet ikke på annonser fra NSBF, men det var et bilde der en gjeng snowboardere sitter med full vinterbekledning og brett på kne midt på sommer´n og «tilber» en snøkanon. Dårlig ide hvis man vil ha ekte pudder.

Digresjon, men nå er det endelig snø i skreien!! Hurra!! Det var bare det jeg ville si! Har vær i hafjell en tur i dag og fått kjørt litt, kvitfjell på fredag, så nå føler jeg at vinteren er i gang! Jeg vil jo allikevel oppfordre alle mine venner til å fortsette å be om snø for vi trenger myye!! Satser på å kjøre mere ski i vinter en jeg noen gang har gjort.

Jeg er ved den oppfatning at snø er en av Guds aller aller vaktreste og beste gaver. Hører i skrivende stund en traktor utenfor vinduet mitt og eieren av den er sikkert av den mening at traktoren er en av Guds beste gaver. Spessiellt på snøværsdager. Kjenner mange som forbanner snøen også, men de må bare tilgis for de vet ikke hva de gjør. Vet nesten ikke om noe vakrere enn et landskap innpakket i snø opplyst av månen. Etthvert menneske som ikke har opplevd å gå på ski gjennom skogen midt på natta i 20 minus og full måne vil jeg nesten våge meg til å kalle fattig. Kjenner håra på armen reiser seg og øynene blir blanke bare ved å tenke på det! Når man sitter her med marerittet global oppvarming i bakhodet blir det ikke mindre emosjonelt skal du vite..

Nå er selvfølgelig ikke alt som har med snø å gjøre udelt positivt. Snøen har på tross av sitt relativt lyse ytre også sine mørke sider. Snø tar liv. I mange tilfeller er det dummhet og uforsiktighet som er årsaken, men det hender også at snøen plutselig uten forvarsel bestemmer seg for å sluke og drepe mennesker. Har selv sett resultatene etter de voldsomme kreftene snøen kan vise på full fart ned ei fjellside. For å tale snøens forsvar så er det vel egentlig tyngdekraften vi skal klandre. Snø på flatmark er relativt harmløst. Problemet på flatmark kan derimot være kulde, men da er vi vel kanskje tilbake på selvforskyldt skade. Det rare er at mens jeg sitter og skriver nå, går strømmen i hele skreien og det er ikke et lys å se på en mils omkrets. Tung snø på et tre er sannsynligvis årsaken til strømbruddet vil jeg tro… må ut! NÅ!!

Hørt at eskimoene har over 40 forskjellige ord for snø. Høres i utgangspunktet mye ut, men skal jammen ta utfordringen og skrive ned de jeg kommer på i farta. Dette er helt reelle ord som jeg bruker om min elskede snø, pudder, sludd, skare, is, fokk, driv, laussnø, nysnø, finkornsnø, kantkornsnø, rennsnø, storkornsnø, ny, gammel, vårsnø, dun, flak, skomakergata, skred, blautsnø, kunst, kanon, underlag, kjiiping, utkant, vårsnø, sømmersnø, holke, bre, skavl, rim, djupsnø, melis, juksesnø, himmlens korrekturlakk, engledryss, manna, kosesnø, hvitt gull, sof-ice, bettong, kartong, passe kaldt vann, bommull, slaskesnø, hvitevarer, slaps, ferskvare for å nevne noen…

sluttsummen..

Ja, nå sitter jeg trygt tilbake på stabburet, kjemper for livet mot en voldsom jet lag som dundrer frem med akselererende kraft. Målet er å ikke legge meg til å sove for kl 23, som jeg er i ferd med å få til, våkne i morra i normal tid og leve lykkelig livet ut.

For å oppsummere det siste døgnet så har det stort sett gått med til å kjøre fly. Opp kl 07.30 søndag morra etter 3 timer søvn, lukke kofferten og reise. Havna på pub i Venice med Roger og Billy kvelden før. Var faktisk innom noe som kunne minne om en nattklubb som huset en gjeng meget spesielle mennesker.

Det store spørsmålet var jo all bagasjen. Det var forsåvidt ikke noe annet enn tyngden som bekymret meg. Det skulle vise seg å være allt annet en grunnløs bekymring for da jeg kom til skranken bare ristet de på hodet og sa «ai ai ai, this is going to be very expensive…» Etter mye om og men ble kofferten delt i to der halve innholdet havna i en bag for å unngå overvekt, men seff mot et passelig «ekstra kolli gebyr». Det morsomme var at når kofferten var innafor vektreguleringa var den bare halvfull og den nyannskaffede continental bagen var tung som bly. Da bare ristet dama på hodet og sa noe rart på engelsk, festa tag´n og sendte shiten avgårde.

Wurlitzer kassa var det naturligvis ingenting å gjøre med bortsett fra å ta ut skoene. Hadde jo tilslutt ikke noe anna valg en å knipe igjen auva og dra visa´n. Når alt var reorganisert på den billigste måten og en time med intens pruting, flørting, svetting, grubling, mere pruting og mere flørting var unngagjort, havna sluttsummen på $480. Det vil si ca 3120,- kroner. Way to go!! De fleste har tippet på at det i værste fall ville komme på rundt $100 så jeg tenkte det er jo billig, kan betale $200 uten å blunke jeg, men et beløp nærmere $500 bekymret meg i et øyeblikk eller to. Var det verdt det? Å ja. Det begynte et sted nærmere $800…

Prøvde seff å sove så mye som mulig på flyet. Ikke lett når det er midt på dagen i hodet ditt og før det er kveld er det neste morgen. Du har også ingen steder å gå, gode filmer å se på, et passe vondt sete og $480 å erge deg over.

Var turen vellykket sånn helhetlig? Å ja. Planen var å se mere av Los Angeles, treffe folk og få inspirasjon. Det har jeg gjort. Med renter. Har også skjedd ting som ikke var planlagt. Det er vel egentlig en delt sannhet, for kanskje den viktigste planen var å la tilfeldighetene styre og være klar for å dumpe borti det som dumpes borti kan. Har jo hatt mange morsomme opplevelser fra strandliv, byturer og skilsmisser til nærkontakt med politi og andre autoritetspersonligheter. Av musikkrelaterte ting så hadde jeg vel ikke akkurat planlagt å få skrive sammen med Don Boyett og Nick Cooper. At jeg er i ferd med å skrive en management kontrakt var heller ikke på «to do» lista. Så tilfeldighetenes mål er oppfyllt.

Når det kommer til inspirasjon syns jeg L.A. er en merkelig by. Det er veldig inspirerende å være der for strengt tatt «alle» jobber med noe kreativt innen underholdningsbransjen. Enten det er film/tv eller musikk. Det ser også ut som om de fleste «får det til» på en eller annen slags måte og det virker som om det er lett å slå igjennom hvis du har et bra produkt. Man blir gira på å jobbe når man ser hvilke muligheter denne byen har å by på i forhold til forholdene jeg er vant til hjemmenfra.

Det som kan gå på inspirasjonen løs og fort knekke en helt i to er antallet flinke folk og ikke mins nivået på dem. Det sitter praktisk talt folk på gata og tigger penger med musikalske talenter jeg bare kan drømme om. Det er omtrent like mange band i L.A. som et er mennesker i Norge og de er alle sultne og mange av dem er grisedyktige. Har hørt noen artister her som rett og slett blåser hue av meg. En kan like fort føle seg både liten og dårlig som det motsatte. Kontrastene blir fort store og har hørt om folk som har slutta å spille etter å ha vært her. Jeg liker kontraster så det fikser jeg greit. Det viktigste er vel å holde fokus og det syns jeg sjøl at jeg har greid alldeles utmerket. Flinke Knut!

Kunne skrevet myye mere om alle disse tingene og en haug andre ting, men nå er klokka halv tolv og jeg har greid målet mitt. Selvfølgelig begynner jeg jo å våkne nå, men enn stann lyt skigar´n stå!

Oppsumering i en setning: En meget vellykka tur, opplevd masse sprøtt, fått mange nye kontakter og har spennende ting på gang i fremtiden, reiser tilbake om ikke alt for lenge men må bare skaffe til veie $480 ekstra først..

HAHA!! Jeg er stor gutt!!

Pakketur!

Nå er det den store pakke jobben som står for tur.. Begynte så smått i dag, og må i kveld, ikke så rent smått men faktisk ganske så reint stort og beint frem, pakke ferdig for jeg reiser i morra tidlig. Har jobba som en gal for å få den Wurlitzeren min til å bli sånn nogenlunde reiseklar. Betviler faktisk at den noen gang blir det, men vi får gjøre et forsøk, smile pent til dama bak skranken og håpe det beste..

Onsdag var jeg en liten runde og shoppa utstyr til det store prosjektet. Fant forskjellige typer stropper som både stropper fast kassa og samtidig utstyrer meg med et flott lite bærehåndtak. Hvit tape til å skrive «THIS SIDE UP»piler og «DOWN», sølv tusj til å skrive navnet mitt og til slutt to små hjul og 8 små skruer til å skru de fast med! Hurra! Lånte skrutrekker av naboen og badevekt av Roger, veide det hele og så skrekkslagen på at pila nesten stoppa på 45 kilo. Den helt absolutte maximale grensa for hvor tungt det kan være SELV OM man betaler overvekt. Tror den trenger en liten bønn med hjelp ovenfra, har nemlig stappa et par sko inni der i tillegg, så det kan nok hende vekta sier både 46 og 47 kg, ihh..! Men den er veldig fin da, med all teipen…

Har brukt siste uka til å shoppe litt. Min gode far på Toten gav meg et ganske hyggelig, men kortsiktig lån, slik at jeg kan fråtse de trivelige prisene. Er stolt eier av en ny iPod video 60GB svart, en YAMAHA MG16/6FX mixer (!), en liten søt sak til pianoene mine som kan kalles live sampler plus en tuner i go´klassa. Det sier seg selv at jeg får det trang på vei hjem ja…

Ellers har jeg vært på kino og sett The legend of Zorro, og greide å snike meg inn først i køen på premiera til den nye Johnny Cash filmen «Walk the line» (hurra! løp å se!) og drukket mere øl med «samboer´n» min Amanda.

Hadde tenkt å shoppe litt mere i dag, julegaver og lignende, men jeg er på besøk hos ei dame for å jobbe litt med tekstene mine så det rekker jeg ikke. Ikke det altså, hadde sikkert vært plass til litt mere…

Oppbrudd og utbrudd!

.. litt utpå dagen tirsdag ringte Nick meg og lurte på om jeg ville være med en runde! Takk ja, sa jeg og traff han i Hollywood på en kafe som heter Miafee. Vi spiste litt før vi leide oss inn i et øvingslokale for å spille og synge litt. Jeg presenterte noen halvferdige ideer som han hjalp meg videre med. Han er også en veldig flink vokal trener så han lærte meg noen teknikker og triks. Senere traff vi Runar på en Brasiliansk restaurant på Sunset Strip hvor vi spiste og skravla resten av kvelden.

Onsdag skjønte jeg endelig at det for alvor var trøbbel i heimen da jeg møtte stua full av møbler som var på vei ut. Mannen i huset rett og slett flytter etter en litt lei episode lørdag kveld. Husker den festen jeg fortalte om? Drama, sjalusi, 20 sting i handa, eks kjærester, osv. Ikke noe vold inne i bildet, snille folk dette her, men bare litt uheldig med noe glass. Stakkars fyr, og stakkars MEG som plutselig satt her uten internettforbindelse!? Det var nemlig hennnes anvsar å betale regninga og hans datamaskin. Av annet vi kan melde er det vannlekkasje på badet og huset er solgt. Noen som har kjøpt u-sett hus i Venice?

Shaun (som mannen i huset som ikke er mann i huset lenger heter) og jeg stakk på biblioteket i Venice for å surfe der. Ingen tråløs linje i det biblioteket, som forøvrig så ut som det kom fra den kalde krigen ØST for Norge, men derimot i nabobutikkens bakgård. Veldig koselig å sitte der altså, men maskinen må være fulladet med strøm for det eksistrer ikke kontakter. Like greit å lade maskinen, ha palmer og rask tilgang til m&m´s i stedet for et nedlagt bibliotek med kontakter? Ikke helt nedlagt da, men det så bare sånn ut..

På kvelden reiste Margrethe og jeg opp til Hollywood til Hotel Café og hørte på en fantastisk artist som heter David Ryan Harris. Det må alle musikk interesserte sjekke ut! Sammen med oss var Lou og Betsy.

Da jeg kom hjem var det en litt trist Shaun som hadde latt flytting være flytting og åpnet ei Martini flaske. Syns vel jeg måtte hjelpe til og være en god lytter, da jeg hadde et par bud´s i kjøleskapet som så sårt ønsket seg et par bein å gå på. Det måtte de jo få? Jeg er da et menneske!

Torsdag var det å komme seg på nettkafe igjen før jeg stakk til Santa Monica og spiste litt. I rein hyrten og styrten stil ble det bråbestemt at «naboer» gikk på en kino oppe i Hollywood, så da var det bare å kaste seg rundt og bli med Bergenseren Stein og dansken Hans. Syk film, men veldig bra. Da jeg kom hjem den kvelden fant jeg «fargo» i hylla til Amanda, hun som fortsatt bor her, så den på mac´n min og sovna. Mege bra film det også. Den har stått på lista mi leenge og det var godt å få det overstått! Vel verdt å bruke to timer på skal jeg si deg!

Fredag var det samme prosedyre; komme meg på nettkafe, finne noe mat, (denne gangen sammen med Roger) Stein ringer og bråbestemmer kino i Hollywood, kaste seg rundt og reise. Det har nemlig vært AFI film festival i Los Angeles i helga og der viste de noen Norske filmer som vi syns vi måtte se. Deriblant «vinterkyss» som var en helt avsindig bra film! Løp å se! Den er året Norske Oscar bidrag, og fortjener å vinne. Den vant iallefall hovedprisen under AFI Fest i Los Angeles. Vel fortjent! Jeg måtte tilogmed felle en liten tåre der jeg satt. Emosjonell på mine eldre dager veit du..

Etterpå stakk vi på Sky Bar, Sunset Strip, der vi møtte bl.a. Margrethe, Nick og Runar.

Lørdag var jeg en tur nedom sjømannskirka for å planlegge gudstjeneste. Dansken Hans, Bergenseren Stein, Billy from Norway og Roger fra Drammen haika ned til Hermosa beach der de ratt hadde tenkt å drikke en øl eller to. Skal nevnes at vi hadde sett Norge tape 1-0 mot Tsjekkia på en av de engelske pubene i Santa Monica først. De serverte øl der også. Jeg kom litt for sent pga at jeg sov, men kan forklares med at det en noen timer tidsforskjell til Norge så kampen var ferdig kl 11 om formiddagen. Tidlig for en som bryr seg like mye om fotball som… husker ikke, så lite bryr jeg meg faktisk..

Lørdag kveld var bedt med på konsert med Robert Wells på Kodak teathre, men det skjedde noe kluss med bilettene så jeg stakk hjem. Der jeg fant både han og hu foran tv´n med enda ei flaske Martini og stua fortsatt full av møbler. «Det var da dom vart venner att» tenkte jeg, men i dag var møblene borte. Til og med møblene på rommet mitt har forsvunnet så nå sitter jeg her med mac´n på fanget og klærne på gulvet. Det ble uansett så gode venner at jeg har fått igjen internett da, men det er alt jeg har bortsett fra en madrass og to stoler.

Opp kl 09.00 søndag morgen for å spille Gudstjeneste, tungt å stå opp, men veldig hyggelig å delta. Margrethe og jeg stakk deretter til San Diego for å høre Robert Wells, (han jeg gikk glipp av dagen før) før vi kjørte Runar på flyet. Av helt uvanlige mystiske grunner lå det to billetter til oss i døra, vi smilte og gikk inn. Veldig bra konsert, flink til å spille piano, flinke til å synge, og gode musikere generelt, gode stoler og et fint teater. Hilste bl.a. på Peter Jöback etterpå.

I dag har jeg spist frokost med Margrethe og jogget en time på stranda. Altså, jeg var på stranda en time, om det var effektiv jogging hele tiden kan sikkert diskuteres, men jeg var da iallefall på beina hele tiden…

Forresten, nå oppdaga jeg at jeg plutselig har fått masse plass i SKAPET mitt! Da kan jeg jo kanskje vurdere å henge klærne som ligger på gulvet der?

..formsvingninger..

En kjapp oppdatering:

Fredag satt jeg nok en gang å rabla litt musikk, det er jo liksom jobben min her da, før Margrete og jeg stakk og spiste litt kjapp mat før vi traff Runar og Chris. De skulle på kino, Margrete var trøtt så hu reiste hjem, men jeg slengte meg med på guttefilm. Jarhead, og handler om militæret og Kuvait krig. Det eviggamle plottet som går fra offiser som skriker til rekruttene, via trening, sakte bli mann, komme i krigen, se folk dø, komme hjem og ha psykiske problemer. En uendelig historie som gjenfortelles med jevne mellomrom, men alikevel en ganske bra film tross sjangeren syns nå jeg. Problemet er vel litt mere sjangeren kanskje? Har aldri vært i militæret jeg så det er kanskje det, men har sett filmen før. Ikke noe nytt under solen, men en veldig bra film alikevel da.

Kjørte meg litt bort på vei hjem, havner seff i downtown når man kjører seg bort her i byen. Det er det stedet du ikke skal være om natta. Men det gikk bra, selvfølgelig!!

Lørdag stakk Margrete og jeg på stranda og jogga litt, tok noen armhevninger og gikk å kjøpte en stooor is på cold stone etterpå!
Var bedt på fest sammen med de jeg bor hos, så det gikk hele kvelden og natta. Morro ja! hurra!

Søndag var jeg veeldig tidlig oppe for å kjøre til San Pedro og delta på gudstjenesten i sjømannskirken der. Det var gøy sjøl om jeg led av noen ettervirkninger fra kvelden før, dog ikke slike ettervirkninger som room-maten min, han måtte sy 20 sting utpå natta. Spillte nesten alle sangene jeg kan sammen med ei dame som heter Miriam på fiolin. Skal gjenta suksessen neste søndag, men da har vi ikke noe reportoir…

Når det gjelder room-maten min så hadde han vært uheldig og fått knust noe glass og kutta hånda si stygt. Ble selvfølgelig jagd av vaktene og sraya med pepperspray etterpå. Gørrt. Dama hans var heller ikke særlig blid, så det var en deprimert mann jeg møtte her søndag ja… Jeg gav han ei pakke Ibux og forklarte om blandingsmisbrukets gleder.

Etter Gudstjenesten stakk jeg på Venice beach og var med på den ukentlige volleyballen som skandinavierene holder der. Føle seg litt levende igjen! Røre på kroppen sin! Godt! …påfølgende fest og fjas… også veldig stas!! Hurra!

Mandag brukte jeg faktisk ganske lang tid på å stå opp, au, men når det var gjort tok jeg meg en laaaang joggetur på Venice beach igjen. Jogga helt fra Venice pier til Santa Monica pier og tilbake! Stolt ja. Det minner meg på at jeg forresten har et snart uutholdelig behov for å lære meg å surfe…

Etter jogginga var jeg med til et studio i Valley´n der Nick jobba med mixen til den nye plata med Jackob Lutrell. Det hørtes kjempebra ut! Engineer London Thompson. Vi gikk å spiste på en Brasiliansk restaurant etterpå, Margrethe, Nick og jeg. Skravla som vanlig om masse rart og spiste masse godt! God amerikansk kjukking mat! Hmmm, burde vel ha jogga litt igjen snart…

"to protect and to serve"

På søndag hendte det meg den merkeligst ting. Jeg hadde vært på en slags fest. Skandinavere samles på Venice beach og spiller volleyball for videre å spise litt mat, drikke litt «stella» fra mugger og synge karaoke. Du skjønner sikkert tegninga. Fortsatt i strandklær med sand og svette liksom! Høy musikk var det også. Karaokemusikk. Kan faktisk minnes at til og med «hit me baby one more time» ble fremført av en eller annen dust der..

Jeg tenkte det sikkert var greiest å ta sykelen jeg da. Fikk låne den heller grønne damesykkelen til room-mate´n min, med kurv foran. Da festen var mer eller mindre slutt, kanskje 2? kanskje 3? vanskelig å si, iallefall midt på natta, sa jeg hadet og sykla hjem igjen. Slik vanlige folk på sykkel gjør.

Natt til mandag altså. Aner fred og ingen fare, midt i et stille og fredelig suburban strøk i Venice, stor rar mann i shorts, bustete hvitt hår og damesykkel bruker heele fortauet. Bil svinger opp, rare lys med forskjellige farger som blinker. Først trodde jeg at jeg ble rammet av oppsøkende disko-virksomhet, men mannen med pistol og lommelykt sa med en streng og mandig stemme: «please step down from the bike, sir!» Med litt ekstra trykk på «sir»..

«Øh, jah! greit.. » sier jeg. Setter fra meg sykkelen og får streng beskjed om å «please face the wall, sir» med en enda strengere og mandigere stemme. Jeg kunne ikke se noen vegg, bare en hekk, og på Totensk er ikke en hekk en vegg, bare en hekk, men det er ikke sikkert de har noen ord for hekk i Amerika, så mitt naturlige spørsmål var da selvfølgelig «do you mean this wall, mr sir officer?» Plutselig ble mannen kjempestreng og sa med enda strengere og nesten skummel stemme «Please face the wall, SIR!» Jeg snur meg mot «the wall of hekk», som jeg faktisk måtte slå opp i ordboka og fant ut heter hedge, og får beskjed om å «put your hands on your head, sir» med en fortsatt streng, men litt mildere stemme. Ganske lik sånn den var til å begynne med.

Nå skal jeg ikke skryte på meg at koordinasjonen var på sitt høydepunkt der å da, men en såpass grov bevegelse som «pliis put your hands on your head, sir» skal ikke være av de største utfordringene. Spes ikke når du har disco, lommelykter og magnumer tilstede, alle i flertall og alle pekende i din retning. Utfordringen derimot er å prøve å huske at du skal «please keep your hands on your head, SIR!!!» De spurte «my name, sir» og jeg snøvlet «Knut Anders Sørum» Ikke det, men folk skjønner jo ingenting av det navnet, selv på dagtid. De spurte om hva jeg dreiv med, sir, og jeg svarte «I´m on my way home, officer» Det med officer er jeg litt usikker på, men jeg leste i ei bok her forleden at det er veldig viktig å adressere til politifolk som «officer´s» så jeg må vel kanskje ha huska det. Det var vel forøvrig ganske lett å glemme ting akkurat da. Jeg var ca 5 meter (16,4 fot heter det her) fra huset mitt og skulle peke og vise hvor jeg bodde til disse snille «officer´sene», med et meget strengt «PLEASE KEEP YOUR HANDS ON YOUR HEAD!!! SIR!!! » i retur…

Til slutt spurte de «where du you come from, sir?» Jeg svaret «Norway» og da begynte de bare å le. Da var det plutselig ikke så viktig å ha henda på hue lengre, jeg sa bare «what?» de svare «just get home». Jeg sa «what?» en gang til, litt skuffet over at det var det eneste liksom, de lo enda mere og sa «just get home!» på en meget avslappet og uanstrengt måte. Ikke noe «sir» engang! Discoen var over, jeg hørte et svakt lite «norwegians» innimellom spredt latter i det de satte seg tilbake i bilen og reiste. Jeg gikk inn porten, huska koden til sykkellåsen, og jeg var hjemme…

Sees i Venice!

Phu, Thank you GOD!! nå har jeg endelig funnet meg et sted å bo! Hurra!

De neste ukene skal jeg bo hos et ektepar på min alder i et koselig hus i Venice. noen få meter fra «utegata» og enda noen meter ned til stranda! «muskel-stranda» faktisk.. Et bittelite rom med plass til en seng, en Wurlitzer, mac´n min og ei BREI internettlinje, og alt for $450! digg! Har brukt internett for MERE enn $400 på hotellet er snart da vei du!

Dette blir herlig! Da veit je litt mere om hvor mye penger jeg har og ITTE har på resten av turen også! hehe!

I går kveld etter jeg hadde vært å sett på hus kjørte Roger (veldig snill mann, jeg skylder han et par nå) meg tilbake til hollywood der jeg stakk direkte på I.O. West, som er et av verdens beste impro «kollektiver» Det var utrolig morro å se så mange flinke folk. Fikk snakka med noen av de etterpå også! Staas!

Du kan sjekke de ut på I.O.West

Hotellkontor

Nå har jeg endelig fått kjøpt meg mikrofon og begynt å jobbe. Her ser du da kontoret mitt! Det er et lite bord som jeg har plassert mellom TV´n og senga. Dette fordi ledningenene til henholdsvis strøm og internett er av en lengde som krever nøye gjennomtenkte planløsninger. Å sitte midt i rommet gir også en mye bedre følelse enn å sitte inne i et hjørne. Av fotografiske hensyn er gardinene trukker for, men hvis man åpner dem kan man seff se utover hele Los Angeles så langt smogen tillater det. Det gir også en god følelse! Legg forresten merke til det søte nye mikrofonstativet mitt! Keyboardet mitt har jeg ikke koblet opp enda da jeg fortsatt jobber med sang og tekst på et ferdiginnspillt komp jeg har fått av den relativt verdenskjente og meget hyggelige bassisten Don Boyette. Jeg håper vel på at en Wurlitzer skal holde meg med selskap om ikke alt for mange dagene..!

..beklager at det har vært umulig å legge igjen kommentarer uten å være registrert blogger, det har vært en feil, men det er rettet opp i nå. Fortsatt hyggelig om du gir deg tilkjenne!

Land of the free and home of the brave!

(bakgrunnsmusikk: «Home of the Brave» TOTO)

Det er ganske rart.
Akkurat nå sitter jeg på senga på hotellrommet mitt og kikker ut vinduet. Rett foran meg ligger det en liten ås og på den åsen satte de i 1923 et skilt opp for å reklamere for et nytt boligprosjekt. «Hollywoodland» het det. «Land» ble borte og skiltet står nå igjen som symbol på den amerikanske drømmen. Hvis jeg snur huet noen grader til venstre kan jeg se Sylvester Stallones usaklig fete villa som ligger på toppen av den samme åsen. Redd under, ved siden og bortenfor, ligger det stort sett slott og palasser som koster mere enn en gjennomsnittlig Røkke årsintekt. Målt i dollar. Bortenfor der har vi et område som heter «Beverly Hills» der de flyr inn trailerlass med snø for å pynte til jul og nabobarna blir betalt for å bygge snømenn.

Hvis jeg reiser meg og kikker ned på gata, kan jeg se fattige som bor i pappesker. Alt de eier er en trillevogn, en pappeske eller en rullestol. Her forleden en natt (!) havna vi i et av de værste områder av DownTown LA. Den såkalte «SkidRow» hvor veldig mange av de hjemløse bor. Rottene løp rundt i gata og fortauene var overfyllt av hjemløse, mens Hummer´ne med livredde suburban fruer kjørte på rødt lys i ren frykt. Jeg leste i Los Angeles Times i går at veldig mange av de hjemløse er funksjonshemmede som rett og slett er offer for ren fattigdom. Mange er krigshelter etter f.eks. Vietnam eller Kuwait.

Jeg sitter å lurer på om jeg finner meg et billigere sted å bo, får spille for oppholdet, eller om jeg må ringe hjem til banken for å få gjort opp for meg. I dag har jeg vært i Santa Monica og kjøpt meg mikrofon. Den kosta meg 2500 kroner, mot 6500,- i Norge. Regne $90 for taxi i tillegg. Spare penger? Nei seriøst da mann! Jeg er i L.A.! I kveld skal vi på klubb!

Kikker jeg til høyre ser jeg DownTown. Eller, nei jeg ser den vel ikke, jeg skimter. Det er ikke lange biten ned dit, men smogen som ene og alene er bilkjøringas skylt, gjør lufta brun og begrenser sikten ned til noen få kilometer. Snart er det eneste stedet du ser Hollywood skiltet fra, nettopp Hollywood. Jeg jekker meg, nei faktisk SKRUR meg en Bud, setter på tv´n og blir servert den ene astma-medisin-reklamen etter den andre. Astma og forsikringer er det det går i. Også god advokat hjelp da.

Fortalte jeg at jeg vet hvor Will Smith bor?

På rundtur med Nick!

I dag har jeg gjort veldig lite, men i kveld skjedde det plutselig veldig mye. Har stort sett sittet på rommet og smurfet rundt på internett, chatta med søstrene OG morra mi! Før jeg til slutt fikk karra meg ut av den jetlaggedetilværelsen, ut og spise lunsj, bestille en taxi til en av byens heller celebre musikksjapper for å skaffe meg en mikrofon jeg er på utkikk etter. Da jeg var noen kvartaler ned i gata ringte Margrete og ba meg sny fordi Nick ville ha meg med på en rundtur til bl.a. det studioet vi ikke fikk besøkt i går. Da jeg kom inn døra fikk jeg akkurat beskjed om at det var halv åtte han skulle komme og ikke med en gang, noe som resulterte i at jeg ikke rakk å gjøre noe anna på en og en halv time IGJEN enn å slappe av på rommet… sovna jo seff ti på sju, og sju sto han der! hehe!

Det bar rett til Westlake igjen og vi greide etter mye om og menn å finne huset til han vi skulle møte! Vi snakker BIG SCREEN TV! Fint hus, men enda finere studio! Skjønte ikke helt hva som foregikk, men vi måtte vente på gangen til alle lysene var riktig tent før vi fikk lov til å gå inn. Strengt, men viktig med godt førsteintrykk, og absolutt på sin plass viste det seg. Det første som møter meg er en gedigen NEVE mikser som står meget deilig belyst og gaper! Den var fiiin tenkte jeg, lenge før han fortalte at den første jobben den mikseren gjorde var Michael Jacson´s BAD album. Deretter gikk det slag i slag med Neumann´s fra 40 tallet, et diigert flygel, en milion amper, micker… og et STOORT og deilig opptaksrom med tyrkiske tepper, rare lys og midt på gulvet ei gedigen vannpipe med puter rundt. Så bar det videre for å treffe en anna fyr som het London og er produsent. Husker ikke i farta hva det var han hadde produsert, men det var helt sikkert noe hipt og svært, som alt annet er i USA. Nick insisterte på å spille demoen min for han, og det var seff suksessfullt. Han nikka og smilte høfflig og sa han håpte han kunne få annledning til å jobbe med meg en gang!

Enda morsommere var det siste besøket på rundturen vår. En produsent og bassist som heter Don. Han har bl.a. turnert med Lionell Richie og Michael Jackson. Sistnevnte på Dangerous tour, som jeg kjøpte på dvd i går! Han spiller også på nevnte BAD album. Nick, som er en heller frempå fyr, behøvde ikke be to ganger om å få sette på demoen min, synge ei låt på wurlitzeren hans måtte jeg også, og de elska det! haha! Nei, seriøst, han går rett bort og setter på et grunnkomp som han har liggende, forklarer hvem som har spillt, seff bare sjefer det, og lurer på om jeg liker det og evt kunne greid å lage noe på det. Ja, sier jo jeg, og dermed brenner han ut cd og vi har vi en deal. Nå må jeg ned i butikken litt tidligere i morra enn i dag så jeg får tak i den hersens mikrofonen. Her må vi laga låt..!

Knut ER i USA nå!

Hurra! Endellig på plass! Et årets lengste dag med 19 timer dagslys er over og jeg gruer meg til jeg skal hjem, for da får jeg årets korteste natt. Da skal jeg ta tilbake de timene jeg fikk nå, så da er det bare å regne… Ellers gikk turen fint! Ikke noen nødlandinger eller tollproblemer! Praktisk talt knirkefritt vil jeg si, kjedelig, men knirkefritt!

I går etter jeg kom fren grabba jeg en taxi og kjørte til 405 Larchmount blvd og kafeén Miafee der Margrete jobber. Vi spiste litt før hun kjørte meg til et hotell som heter Hollywood Metropolitan. Trøtt og fæl pinte jeg meg selv til å være våken til nesten halv ett men våkna allikevel og var oppvakt som en lyspære kl 06.00. Standard det. Også jeg som er en mester i å snu døgnet! Har jo flere kretsmesterskaps medaljer hengende! Fikk sove igjen etterhvert da. Drøyde helt til 14.00 omtrent før jeg gikk megen laaang tur! Ble sikkert godt over ei mil til sammen. Godt! Tusla rundt i Hollywood og var innom et par tre musikkbutikker, spiste på en hyggelig liten Thai restaurant, innom Virgin Megastore og skaffa meg den siste Stevie Wonder skiva, MJ Dangerous Live dvd, en Alicia Keys dvd, tok taxi hjem.. og sovna… Sov fra kl 18 til 21. Ca 22.20 var Margrethe på plass utenfor med bilen. Vi skulle i bursdag til en fyr som jeg kanskje har møtt før. Har ihvertfall møtt dama hans før som heter Benedikte og kommer fra Norge. Men først havna vi utpå en veldig så lang biltur for å finne et studio noen mil nord for Vallyen! Nick, vennen til Margrethe skulle treffe/ta med meg dit for å treffe en fyr, men han hadde gått hjem for dagen… Nick er en arti type! skal sikkert skrive mere om han senere, men han er vokal coach for mange store kjente artister og vi hadde ei morsom stund i bilen. Kort besøk på bursdag, noen runder poker, tapte noen $ reiste hjem, skal sove… trøtt ja!

..om 100 år er alt glemt..

Nå tar glemmingen overhånd! Kan det ha noe med at jeg reiser til USA om et par tre dager? Må innrømme at jeg er litt mere stressa enn jeg egentlig vil innrømme. God setning ikkesant?

Jo, det begynte søndag morgen. Jeg hadde en helt usaklig og rar drøm om at jeg og en person til, som jeg ikke husker hvem var, var med på et slags utdrikkingslagslignende opplegg der vi reiste rundt hele dagen og var med på gøyale aktiviteter uten at vi visste noen ting om hva som skulle skje liksom. Paintball og gokart!! Husker selvfølgelig bare fragmenter, men det er jo normalt. Var på vei videre til en annen aktivitet, mens jeg snakka med den andre personen som også hadde akkurat samme opplegget, men på forskjellige tidspunkter da liksom. Ja, samme det, poenget var jo seff at som et godt utdrikkingslag er (ikke det at det var noen brud inne i bildet..), så havner vi jo garantert hjemme hos min Mor i Skreien på middag! Hurra!

Det er da det skjer.
Huset er fullt av rare folk og alle venter på mat. Jeg kjenner den stressende følelse og jeg blir stående å se på at Moder´n steiker masse rare ting i steikepanna si. Husk at jeg er i Stryn på ordentlig og har drukket noen få øl og venter på at klokka skal ringe og jeg skal på jobb! Jo, Moder´n steiker tilogmed hele bananer i panna og jeg blir stående og kikke mens jeg tenker på hva som egentlig skjer! Jeg rekker å tenke i ca et fjerdedels sekund på om det kanskje har rabla litt for min kjære mor? Jeg visste jo ikke hvor gammel jeg var i drømmen, men hvis jeg skulle gifte meg så vil jeg anta at det ikke var hverken i dette eller i det neste året! Snakker vel mere et 2020 prosjekt her, så sannsynligheten for at rare ting skjer og at min Mor har lagd så mange middager for sine utaknemlige barn og deres stort sett meget takknemlige gjester så mange ganger at en skrue har løsna er jo absolutt tilstede. I 2020 altså! Eller 2040 får vi si! Huske at dette er en drøm og IKKE virkelighet!

Men, det var da det skjedde! I drømmen altså.
Midt under mitt fjerdedels sekundet der disse tankene for rundt i hodet mitt som egentlig kan kokes ned til en liten setning: «det er da ganske rart å helsteke bananer?» Akkurat da stod Ingerid Bjørnov ved siden av meg og sa: «hun er ganske sterk, moren din?» Hun sa det på en måte som viste en utrolig respekt for min kjære elskede Moder´n! Hun var ikke nedlatende, tvertimot fikk hun meg til å føle at de tankene jeg et tusendels sekund før hadde vært helt borti natta dårlige! Jeg ble ekstremt overveldet av alle følelsene jeg fikk, og alle skulle absorberes på ett mikrosekund! Jeg følte anger, skyld, kjærlighet, tilkortkommenhet, savn, hjemmelengsel, anger, hjemmelengsel, fred, hjemmelengsel, hjemmelengsel… øh, ja, hjemmelengsel..! For første gang i livet! Også FØR jeg hadde reist! Shit! Er det rart jeg bråvåkna?

Fra og med den opplevelsen har det stort sett gått slag i slag. Veldig glad jeg ikke var fyllesyk på søndag, for det ville blitt krise tror jeg. Du kan jo lese om min fatale tabbe med bagen i posten nedenfor, men jeg kan fylle deg inn videre. på mandag begynte jeg med å glemme at jeg hadde glemt bagen min i Stryn. Fortsette med å glemme at jeg skulle på fotosession kl 17, som resulterte i at jeg glemte å ha på meg fine klær og ordne håret mitt. Glemte jo at jeg hadde glemt hårproduktene mine i en bag i Stryn, glemte at lue, olabukse, joggesko og stygt langt sjegg ikke er noe særlig fint når de andre stiller i dress. «Er man stjerne så er man stjerne» tenkte sikkert de andre og kikka sjelmskt bort på meg. Jeg huska faktisk at jeg skulle videre på øvelse etterpå, men hadde selvfølgelig glemt tekst mappa med sangene jeg skulle synge, og da kan du vel gjette deg til om jeg huska de utenatt? Tirsdag huska jeg faktisk at jeg skulle opp grytidlig for å filme, huska også at jeg hadde en grusom barbermaskin jeg kjøpte i Göteborg i 92 i en skuff. Tok den med, barberte meg, og glemte den i garderoben. Reiste nybarbert og glad rett hjem for å hente tekstene jeg hadde glemt som jeg trengte til begravelsen jeg kom på jeg skulle synge i kl 12.00.

Onsdag var jeg i studio hos Jon Anders. Glemte at jeg skulle ha med et par høytalere han skulle låne mens jeg er borte, men huska på at jeg skulle huske de da jeg kom tilbake på kvelden så godt at jeg glemte de da også. Huska de i går kveld, så da trenger jeg ikke tenke noe mere på at jeg hverken skal huske eller har glemt de! Tror jeg gjorde noe midt på dagen på onsdag også, men det har jeg glemt, og da er vi kommet frem til dagen i dag…

I dag var jeg i Oslo. Var hos Frode på Trond&Trond og leverte demoplater, som jeg forøvrig huska selv om jeg kom for sent. Skulle rett videre på spillejobb på storo senteret. Det gikk veldig fint. Jeg kom frem i god tid, huska klokkeslettet. Var der faktisk så tidlig at jeg kunne sette opp Rhodes´n min uten anntydninger til stress. Eneste problemet var at da jeg kom inn og så scena, slo det meg at jeg hadde glemt at jeg hadde ansvar for å ta med mikrofoner og stativer, så hele greia ble avlyst…! Men det har jeg glemt nå..

Tror kanskje ikke det er sunt å ha et relativt tettpakka program i uka før du skal f.eks. reise på lange turer alene og bør konsentrere deg om å huske det viktigste du skal ha med deg? Hele familien har forresten kollektivt glemt hvor vi har gjort av den store blå kofferten til Far. Den som er så stor og romslig veit du! Fin til lengre turer! Når alt kommer til alt så er det vanligvis jeg som er den som holder hodet kaldt. Tror jeg har oversikt over det meste til mandag. Kan ikke huske å ha glemt noe! Ikke noe anna enn det jeg har nevnt her iallefall. Syns jeg har vært flink jeg…!

edit: Det stoppa ikke der for å si det sånn. Spillte i begravelse på fredag og kom én time (!) for TIDLIG! Begravelsen begynte kl 14.00 og jeg var på plass 11.30. Syns jo det passa seg bra..

Rene trykkeriet..

I dag har jeg vært hos Narum og mixa den andre låta, vi skal ta den siste i kveld. Bortsett fra det er jeg i trykkebransjen. Jeg har trykt opp rundt 80 visittkort og sitter og mater en og en cd inn i skriveren min for å få et flott utseende! Jeg må innrømme at jeg er litt fornøyd da! hihi! Da blir det som du kanskje skjønner pakke med cd, visittkort og et vakkert bilde av undertegnede som jeg skal dele ut til de nødtrengende V.I.P.ene jeg møter i ammerika! Havner sikkert rett i søppelbøtta uansett! hahaha!!!

Vakkert! Ikke sant?

WigWams hevn!!

Jeg er en meget kjedelig blogger om dagen fordi det meste av tida mi går med til å planlegge den nært forestående USA turen! HURRA! Ser at jeg begynner å få det seriøst travelt med å rekke alt jeg skal gjøre før jeg reiser. Ikke det, jeg så det like klart og tydelig for to uker siden.. Har alikevel dukket opp noen småskjær i sjøen. Som f.eks. at bagen min forsvant i Stryn i helga! Relativt ubetydelig i den store sammenhengen, men alikevel ganske kjiipt! Nå må jeg ut å kjøpe ny sjeggtrimmer, hårshampo (akkurat kjøpt ny og dyr, brukt en gang arrgh!), hår voks (også ganske ny, dyr og FIIN!) tannbørste, tannkrem, skaffe en rød kam som fulgte med i «Det Nye» for 8 år siden som jeg har stjælt fra søster´n som passer akkurat til håret mitt, neglsaks,.. kommer ikke på mere, ja visst fanken, PARFYMA MI!! uuuuhh!! DEN hadde jeg helt glemt!! Ikke rart det lukter dritt av meg om dagen! Nå skjønner jeg plutselig alt! En anna trist ting er at den flotte Bob Marley t-sjorta jeg fikk av Kari Elise var i bagen.. den fine roskilde lua (sjekk litt ned på sida), den nye dykkemaska mi, en liten hagløfs nettpose til å ha skittentøy i, en skitten boxer og to sure sokker i en hagløfs nettpose, en sort relativt nyinnkjøpt Aloah Hemp lue, en.. nei, dette blir bare trist! Snakke om noe annet!

Jo, Stryn! Jeg var i stryn i helga! Jeg og bandet mitt! (hihi! Mitt band liksom! Deilig!) Trond og jeg reiste opp på lørdag, jeg henta han på Geilo, kjørte tilsammen 60 mil, landa i Stryn ved 23 tida, gikk på pub, ble brune og sovna. Vi hadde lydprøve søndag morgen kl 11.00 så det funka fint for oss, men litt værre for Ruben og Per som var på jobb lørdag og måtte reise kl 06.00 søndag morra! Haha! Det var forresten veldig morro å spille, og Ruben viser seg å være litt av en herlig trommeslager! Vi hadde god lyd og det var opp til flere folk som så ut til å like det vi dreiv med! Inkludert crewet til WigWam! Ikke det at jeg skal beskylde uskyldige folk for å stjæle, men bagen forsvant fra backstage rommet som tross alt bare var delt mellom noen søte snille popgutter fra Toten OG noen relativt tvilsomme, utagerende, oppsiktsvekkende, larmende, øldrikkende, sminkede, generelt mystiske karer fra Østfold! Ikke vet jeg, men jeg burde kanskje ikke regne bagen min for helt tapt før jeg har sjekket turnebussen til et band som skal forbli navnløst, men rimer på WhigGlam og tross braksuksess måtte ha sett seg slått av undertegnede i MGP!

Lagt ved et bilde av en viss herlig bassist på vei over Strynefjellet etter vi hadde snudd og henta sekken som han hadde glemt igjen på backstage rommet. Vi benytta jo selvfølgelig sjansen til å høre et par WigWam låter, men bagen min så vi ikke… …etter..

Ski sommer og ski vinter!

Kommer rett hjem fra et fantastisk opphold på Galdhøpiggen! Kan melde om strålende sol og PUDDER!! Hurra!! Hadde ikke forventet det nei, her trodde vi at man skulle møte regn og is, men i stedet fikk vi nysnø og sol! Det var driitrått! Noe å ta med seg til USA om et par uker! Da er det bare å glede seg til man kommer hjem i november og skal kjøre mere ski! PS: bildene er tatt med mobiltelefon så beklager den dårlige kvaliteten, men vi hadde rettogslett ikke tid til å gjøre noe anna enn å KJØRE SKI!!

..går det an å reise i tid??

Hay ho!

Har hatt ei aktiv helg med mye moro! Sceneskrekk på Fredag med påfølgende Jazz konsert på Bar Ampfield. Veldig moro å høre Kvistum spille jazz igjen! Lørdag var det konsert i Kolbu Kirke med sjølveste Knut Anders Sørum sjøl og ungdomskoret Liv og Fred. Dette er altså et kor, ikke to personer. Hadde med meg et lite band bestående av Trond Meland, Per Strand og Ruben Våga. Sistnevnte var forøvrig første gang sammen med meg på trommer. Veldig moro var det! Ruben og jeg går way back men har aldri hatt gleden av å jobbe sammen «på ordentlig» før! Er jo fadder til dattera hans og alt mulig så det var litt kult å endelig kunne hyre han! Han skal også være med til Stryn den 9 okt. Glær mei! Konserten var faktisk veldig fin! Stemningen var meget god og jeg greide å få enda litt mere liv i koret enn jeg hadde trodd. Trond ringte meg senere på kvelden og fortalte at det var den konserten i livet hans som hadde gitt han mest! Skar itte kjimse ta dæ nei! Sjøl om det var midt på lørdags natta..!

Personlig så er det jo veldig morsomt å jobbe sammen med Liv og Fred igjen etter 12-13 år. Det er jo bare nye folk siden jeg var med, men det er akkurat samme opplegget og akkurat den samme stemningen. Nye sanger, men i akkurat samme sjanger og akkurat samme måte å synge de på! Det rare er, plutselig var jeg tilbake til tidlig i tenårene! Jeg satt der og kjente på den samme stemningen og følte de gamle følelsene! Akkurat som om verden har stått stille! Når jeg sitter og tenker på det nå er det faktisk veldig vanskelig for meg å forstå at det faktisk skjedde nå på lørdag og at det er en del av den virkelige verden som eksisterer akkurat her og nå ved siden av alt det andre jeg driver med i mitt lille rare liv! Jeg prøver ikke å være arrogant, men det er bare så innmari rart for meg! Jeg slutta der for å få mere tid til å jobbe med musikk og kommer tilbake etter 12-13 år med egne låter og et band med profesjonelle musikere og ansiktet mitt på plakaten. Ikke lett å holde tunga rett i munnen nå ser jeg, men jeg må gjenta at jeg syns det var UTROLIG staas!! Men du verden! Hvordan kan en tradisjon og ikke minst STEMNING føres videre på den måten? Det har jo vært perioder da det har vært så lite folk i koret at det praktisk talt har ligget brakk, så med helt nye folk skulle man jo tro at det har skjedd litt forandringer? nei, kanskje det går ann å reise i tid? Jeg gjorde iallefall det på lørdag…

Etterpå bar det rett i stabburet til diverse kalde og tempererte drikkevarer sammen med et knippe av mine herlige venner og bekjente! Vi nevner bl.a. mine elskede søstre, Søstrene Semb, Terje Løkken, Kristin og Torkel, Torfinn, Inger Karin, Johan, Slottum, osv… Sovna seint og har hatt en ellers fin dag i dag! Vært på Kino og sett Elsk meg i morgen, meget bra! Gå å se!

Gamle og nye helter!

I går var jeg på konsert med et relativt nytt bekjentskap for meg, John Legend, som allerede er å regne som en gammel venn.. Har hørt dette navnet i kanskje ett år eller to, John Legend, «det må du høre på»! «Hørt mye på han eller?» spør folk, «Helt i gata di og greier!» Nei, hverken hørt om eller noe av musikken hans, men etterhvert skjønt at jeg burde kjøpe plata. Ambisiøs troppet opp på platesjappa og ba min mentor bak disken om å lære meg alt det er å kunne om John Legend, fikk «get liftet» og en kvittering på kr 164,- (kjentsfolkrabatt!) Går rett i bilspilleren og jeg blir sur. Rett hjem for å sjekke om det fins noe bootleg av evt liveopptak på nettet, og det er det jo. Jeg blir enda surere. Mannen er rettogslett bare dritflink! Det jeg fant på nettet var jo selvfølgelig liveopptak der han sitter alene med pianoet og gjør soul-låtene sine. Det låter jo retogslett bare dritfett, og han gjør akkurat det jeg har reist rundt og gjort i årevis i god tro om at jeg ikke skulle få beskyldninger om å tråkke i noens bedd.. Bare tre tusen ganger bedre! Takk for den liksom! Det værste sjokket har lagt seg, jeg har hørt plata nøyaktig 15 ganger (iTunes teller for meg), favorittlåta «stay with you» 23 ganger og det endelig klart for å hilse på min nye venn som jeg føler jeg har kjent hele livet. Med en utsolgt Sentrum Scene og et godt selskap i mine to elskede søstre de to slags Sembske søstrene fra Biri, eks samboer David (som også var så elskverdig å skaffe oss biletter) var jeg klar for å treffe denne mannen som jeg allerede har rukket å få et ganske ambivalent kind of «elsk/hat» forhold til. Han går på scena, ikke bare det at han synger som en gal mann, spiller fint som fjell, har sinnsyke låter, et band som skjærer gjennom møkk og korister på et usaklig nivå, men jaggu han har også trent…

Lettere var det i dag, dog ikke riktig så fett. Ikke det at det ikke var fett altså, men konserten i går var en av de beste jeg har hørt her i livet. I dag var jeg var sammen med Mor og Far på selveste Gjøvik Marken og hørte Åge Aleksandersen og Sambandet! Fikk et lite flashback til Lena for de som følger med på bloggen min, men fant ingen mystiske neonskilt denne gangen. Har aldri hørt Åge live før så det var en konsert jeg hadde bestemt meg for å høre for lenge siden. Må bare si at det var veldig kult og han leverer med volumknappen på 11 sammen med et meget sammspillt sambandet! Sambandet består stort sett av gamle gode rockere med Steinar Krokstad og Morty Black i grunnkompet. Sistnevnte har forøvrig sluttet i x-puddelbandet TNT for å reise på turneé med Åge. For å være litt musikkannmelderaktig vil jeg bare si at dette var en meget plus opplevelse fylt med deilig rock&roll og ei settliste som få i Norge kan sammenligne med. Vil kanskje litt forsiktig trekke paraleller til en viss «sjefen» jeg så på Valle Håvin for et par tre år siden. Mye av den samme atitude og filosofi bak konseptet gjør at jeg nesten vil våge meg til å føle han er en slags Norsk versjon av The Boss ja.Men det som var det mest spennende var faktisk følget mitt! Hvilken artist her i hele den vide verden kan få min «kunRockSomDugerBeatlesOgRollingstones» far til å engasjere seg, min «tålerikkeHøyLydVilHelstHøreØnskekonsertenOgKUNønskekonserten» mor og «sønnenSomEr30årYngreOgikkeGidderåBliMediSpektrumForå-høreAndreaBotcelliSammenMedSisselEndaSåFintDeSyngerSammen» til å være like ivrige etter å gå på SAMME KONSERT???Åge Aleksandersen…

Viste du at kokosbolle på engelsk heter Snowball?

Jeg har prøvd å spise en kokosbolle.
Kokosboller er godt det! Hurra! Jeg har vært glad i kokosboller helt siden jeg var liten! Husker jeg var på «kor-turne» som 14 åring og for første gang hadde ansvaret for min egen husholdning; kokosboller til frokost. Godt var det da også! Det var faktisk på den turen jeg begynte å røyke,.. en diggresjon, men man skal ikke se bort i fra at det ratt har en sammenheng? Uansett gikk ihverfall sju år før jeg først skulle få smaken på øl. Og smaken på øl fikk jeg til gangs! Jeg vil faktisk strekke det så lang at etter vann, så må øl være mitt definitive favoritt drikke! Har slutta med brus, har slutta å røyke (hurra), kutta kraftig ned på fet mat, har faktisk begynt å trene (skal bli god på telis) men kommer nok sannsynligvis aldri til å slutte å drikke øl! Jeg simpelthen ELSKER øl!

På lørdag var jeg, av alle steder, på Lena Grill og Restaurant! Hadde først, av alle ting jeg ikke har gjort på mange år, vært på Lena Marken! Stor opplevelse! Av alle band i hele verden var det faktisk Hellbillies som spilte, med lokale «No Name» som oppvarmere!! Jeg tenderer faktisk til å like hellbillies meget godt, på tross av at de fleste som går på konsert har cowboyhatt. Men dette handla ikke om tivoli, selv om jeg ikke trodde det jeg så da en gigantisk neon-blinkende spillehall fasade lyste «HOLLIWOOD STARS» mot meg!! Skal ikke skryte av å være den sterkeste på skrivefeil, men at INGEN av de som var innvolvert i produksjonen av et så stort skilt reagerte? Måtte jo ha egen trailer for å frakte det skiltet! Kunne også hatt et lengre innlegg om hvordan Sylvester Stallone var lakkert inn i en sky ved siden av Arnold og Tom Cruise! Det var faktisk de eneste vi kjente, resten var nok slektninger av han som hadde lagd skiltet…
Det handlet om Lena Grill og Restaurant.
Når du midt på natta har en haug lettere beduggede bygdefolk på Hellbillies/lenamarken/holliwood rus innom på besøk, hva gjør du? Jo, du bestemmer deg for å holde, ikke bare baren, men faktisk også hele restauranten åpen! GOD IDÈ!! Spesiellt for de som er vant til å sitte på kremt, *smuget,..,– ut i de sene timer, der de har servering til 03.00 hver kveld. (anbefaler kyllingspyda) Hurra til Grill´n for godt tilltak, men hva er det man ser ligger innbydende, avlangt og pakket inn i plast på disken? Kokosboller… Fikk veldig lyst på det! Kom på at det er ratt opp til flere ÅR siden sist jeg hadde gleden av å sette tennene i en! Godt! Godt! Godt! Vil ha! Man tenker i sitt stille sinn: kokosboller er godt!! Øl er godt!! Passer godt sammen!! Selvfølgelig!! Hvem er det som drasser rundt med så mye negativ energi at man i det heletatt TENKER noe annet? En kokosbolle takk! Noe å drikke til? ja, øl-. Tar med til bordet, spiser kokosbolle, drikker øl, spiser mere kokosbolle, drikker litt mere øl og har det egentlig veldig fint, helt til en av mine «venner» annonserer tørt følgende setning: «Jeg synes både vaniljesaus og kjøttkaker er godt, men ikke sammen…»

Jeg gikk å kjøpte peanøtter. Kvelden ble aldri den samme…

Ellers er livet mitt i ferd med å organiseres mot stabburet som base for fullt! Kjørte det siste flyttelasset i dag, og regner med at jeg må trene bort en del stølhet i morra! Teaterøvelse på søndag var MEGET bra! Vi hadde workshop med en kjent instruktør fra ammerika som heter Asaf Ronen. Genialt! Hurra!Snakkes!! Og hva enn du måtte finne på eller ramle utfor, ROCK! ROCK! og ROCK til KRAMPA TAR DEG!! Peace!

..pringles, kjent i utlandet..

Nå sitter jeg atter en gang og slapper av foran tv´n i stabburet med en god Margués de Chivé (pappvin) og en dårlig serie på tv-norge. Venter på at Buffy skal begynne. Dagens gladmelding, veien.net er åpna igjen etter et langt avbrekk. Nå kan vi endelig ta opp igjen de mere og innimellom definitivt mindre konstruktive diskusjonene. Ikke det, jeg digger ideen og tanken, følger ivrig med, legger stadig inn noen innlegg, men vi kan diskutere til krampa tar oss. Som david sier selv, når filmen om ditt liv skal vises i himlen, vil du da (i lys av evigheten som en religionsdisputtør) se en komedie? nope… men veien.net er kul, og vi har savna den..!

Apropos komedie. Hvis jeg reiser til, si Polen? Eller Russland? Spania for den saks skyld, Tyrkia eller Hellas eller ettelleranna ANNA type land! Sånn som vi ikke har her, med med på en måte litt alternativ kultur? Hvis jeg er sulten og skal på bensinstasjon, prøver å kjøpe pølse så ser de dumt på meg! Hvis du skjønner! Sånne land du faktisk kjøper BENSIN på bensinstasjon og…. Pringles og Bounty,.. for det er det eneste de har som vi kjenner til fra gamle Norge! Er du med? Jeg har det ihvertfall sånn i Russland og Polen! Jeg praktisk talt LEVER på Pringles og Bounty når jeg er i de landa! Kjøper det aldri i Norge, men alltid når jeg er på «eksotisk» turnering! Eneste forskjellen er at det er bilde av Darth Vader på de Norske boksene…
Hold den tanken!;
Har jeg fortalt at jeg er ferdig med å rydde i stabburet?? Det er jammen blitt fint her skal jeg si deg!! Det er faktisk blitt så fint at jeg vurderer å ringe noen kjente i løpet av de neste dagene! Bare for å spørre om de har lyst til å besøke meg! Ingen tanker om at de skal si «ååh, så fint det er her» men bare for å føle at all ryddinga ikke var forgjeves…! Har igjen all ryddinga nede i studioet, men en ting har jeg lært av denne runden her, (ja, jeg er 29 år og HAR rydda før.. faktisk!!) det er alltid mye mindre rot enn det først ser ut til å være! Gleder meg faktisk nesten litt til å ta fatt på første etg! Er jeg riktig heldig kan det ratt hende det dukker opp et piano eller to på veien også!! Værre er det med rommet mitt i Oslo. Må kanskje flytte ut allerede i helga. KJIIP jobb, men sparer ei husleie, så jeg håper det går i orden. (thank you)

Jo, når jeg var på vei til studio i går opplevde jeg noe veldig rart. Produsenten, Narum, bor på Eina som er en 20 min biltur herifra gjennom et veldig interessant sted som heter Kolbu. Midt i Kolbu, nei YTTST i Kolbu, ligger det et lite tettsted som heter Lund. Der er det tre ting: en skole, en bensinstasjon og en barnehage. Tror kanskje tettsted er feil betegnelse, for bebyggelsen er ikke akkurat tett. Skolen har faktisk akkurat fått beskjed om at den skal legges ned. Bensinstasjonen derimot har fått nye eiere! Nytt interiør og ny betjening!! Barnehagen har jeg desverre ingen inside informasjon om., men det er bensinstasjonen jeg tenkte å stoppe innom. Jeg var jo tørst, trenger Imsdal, og skulle være kul å kjøpe med noe digg til gutta i studio! De jobber jo for meg time etter time så det var jo det minste jeg kunne gjøre. (buffy byner, 25 min pause)(ferdig,slitin, handla bare om ungdommelig begjær i dag..grrr…) Åpnet døra og gikk inn. Eneste jeg fant var en hylle med gammel sjokolade og en vegg full av vifte-reimer. I brusskapet fant jeg min flaske vann og la kursen mot køen. Foran meg sto det tre svære karer i rare klær. De snakket Polsk seg i mellom, og engelsk med statoildama. Jeg kikket meg rundt, fikk en veldig rar følesle, fant en boks Pringels, betalte og gikk…

Inne i hodet mitt latet jeg bare som det aldri hadde skjedd og trøsta meg med Darh Vader… «jeg er NORMAL!! N-O-R-M-A-L!!»
(Jon Skolmen i «plastposen» for den som noterer)

Var i studio i går ja, som sagt, og det gikk veldig bra! Tom Arne slo inn noen herlige tromme spor og jeg tror demoen min kommer til å låte supert! Har hørt igjennom noen råmixer i dag og hvis sluttresultatet blir én promille av hvordan dette låter blir det strålende! hurra!

I dag har jeg trent, ryddet, sett tv, skrevet i bloggen, bestill abbonement på Fri Flyt, gjennåpnet parabolantenna mi, ser på svisj akkurat nå, har et halvt glass vin igjen før jeg skal legge meg, har en tilværelse totalt blottet for kjærlighetsliv, har fortsatt allt for mange venner men gleder meg faktisk over at de fleste sitter fulle på smuget nå mens jeg sitter tilnærmet edru i stabburet og skal få noe ut av dagen i morra. Gleder meg til jeg reiser til Amerika, gleder meg til snøen kommer, og gleder meg ikke minst til jeg skal ligge å kose med den på vei ned fra ettellerannet nedfrosset fjell om kun få måneder! Huske på de som kjemper mot vannmassene i New Orleans! Ser på tv at det er i størst grad de fattige som får svi, akkurat som det bruker å være under slike forhold.. our prayers are with you!

Koz og klem! Knuf!

Hey ho!

Ja, da får vi prøve dette her da…!

I dag har jeg ligget på sofaen og sett Malcom in the middle på tv2. Det var morro… Kjørt bil og punktert. Det var ikke moro… Heldigvis var broder´n der og hjalp meg, hvis ikke hadde jeg sansynligvis banna stygt før jeg hadde begynt å skifte dekk…

Har akkurat avslutta en måned på gjøvik med sommerslagere. Litt trist men litt godt også. Hadde en super kveld med dobbelforestilling på lørdag som endte i nachspiel til søndag morra og frokost på hotellet før leggetid. Kan kanskje ha noe med dagens sofa aktiviteter å gjøre…

Har sagt opp leiligheta mi på Grünerløkka og driver derfor å gjør det gode gamle stabburet mitt mere beboelig en det har vært på lenge… det er en drittjobb, men det blir sikkert fint tilslutt! Enda værre dritjobb er det å flytte ut av leiligheta for der ligger det rot fra ca 4 mnd tilbake… har bare vært på reisefot og det er grunnen til den plutselige oppsigelsen. Jeg skal nemlig bruke neste vinter til å REISE masse og kjøre MASSE ski! Hurra!!! Nå tror jeg jeg skal ta meg en tur til Gjøvik å besøke noen venner som har et lite grill party i kveld! Blir hyggelig! Snakkes!!

Jeje, nå etter et par hundre oppfordringer har jeg blitt blogger sjøl… veit ikke helt om dette er noe for meg, men det er da iallefall gøy å følge med på hva andre driver å suller med. Skal prøve å oppdatere så ofte som mulig, så ser vi hvordan det blir! Vanskelig å vite hvor personlig man skal være, men det vil vel fort vise seg hvis man går over streken ja… Vi sees!!

Create a website or blog at WordPress.com av Anders Noren.

opp ↑