Noen dager er det vanskeligere å puste enn andre.

Det er derfor vi har Star Wars.

Marvel

Disney

Ibsen

Tom Cruice

Romskip

Spielberg

John Williams

Peter Jackson

Tarantino

Seal

Snø

Lenge leve eskapismen.

Nei, det er ikke akkurat den følelsen jeg snakker om selv om den ligner.

Den er umulig å beskrive, men jeg skal prøve.

Nostalgi, kanskje. En følelse av å være på reise. Ikke sånne reisebilder du finner på pinterest det flotte solnedganger og lyseblå elefanter son blir ridd på av blonde modell-lignende mennesker med casual men matchende mote.

Det er helt stille. Ensomt. Men ikke alene. Det er litt som når man har sovnet i bilen eller på bussen og våkner forsiktig og samtalene rundt deg blir distante lyder som blander seg inn i motordur og dekkstøy. Lyden av ingenting, og øyner som ser ut mot «ingenting». Steder man ikke kjenner. Eller nei forresten, det gjelder også steder man kjenner godt. Som å slumre på et tog, men det er aldri følelsen av å kjøre tog, det er noe annet.

Litt som solnedgangen på rulleteksten i Døden på Oslo S. Englefjes, nostalgi, min første store og bevisste opplevelse av å være på grensen mellom barn og ungdom. De kjører inn i fremtiden, som de ikke kjenner, filmen er slutt men det er nå historien begynner. Men det handler ikke om hverken solnedgang eller nostalgiske filmer. Indy og gjengen rir inn i solnedgangen på rulleteksten i Last crusade men det er absolutt ikke den følelsen. Ligner mer på Force temaet og Luke som speider mot stjernene og de to solene.

Det er følelsen av å være på reise, gjerne i USA eller Afrika. Men det kan også være alle andre steder. Den kan dukke opp når jeg kommer på E6 nordfra hvis jeg sitter i egne tanker når jeg nærmer meg Alnabru. Jeg kan få et blaff, et kort sekund, en følelse av at jeg er i L.A.

Den kan dukke opp når jeg våkner først og ligger helt stille med halvlukkede øyne og studerer mønsteret i tapeten, selv om tapeten vår egentlig ikke har mønster.

En sang, Africa av Toto, en klisje. Superbowl, Oscar. Et bilde, gjerne fra da jeg var ung. Jeg trenger ikke være på bildet, det trenger ikke engang å være noen jeg kjenner, noe jeg vet hva er. Ekte grain fra ekte film.

Gandalf! Kloke ord. Døden. Vandringen, veien, gåstaver, vandrestaver, en lett pakket ryggstekk. Et kamera, følelsen av å se igjennom en ekte søker, stille fokus.

Jeg klarer ikke å gi det en god forklaring. Det er nostalgisk men det er ikke nostalgi.

Det er et blaff! En kort følelse. Et minne som ikke er et minne.

Jeg kommer ikke til bunns i dette nå.

Jeg sluttet med religion da religionen sluttet med meg.

Men Gud skal vite, jeg tviholdt på den lenge…

slettet jeg Twitter! Eller X, kontoen min som den nå heter. Het.

Har hatt den siden Twitter kom. Har ikke brukt den mye, men jeg hadde en hit i twitters barndom med «dem ultimate walk of shame er bunad 18 mai» som gikk viralt og ble et ganske vanlig quote etter hvert.

Sikkert mange som her sagt de før meg, men jeg sa det først på Twitter, og jeg hadde ikke hørt noen andre si det. Det var en original Sørum tweet. Helt seriøst, det var JEG som fant det på!

Men ja, jeg åpna Twitter, X, i kveld for x antall gang siste månedene og fikk opp barn som ble banka opp av voksne eller barn som ble banka opp av ande barn.

Jeg er lei. Dette gidder jeg ikke lenger. Jeg er ikke på SoMe for dette. Og det er ikke «som oftest» dette har dukket opp på X i det siste, det er HVER GANG jeg åpner appen!

Jeg digger Elon Musk. Vil at Starship skal fly, og befolke Mars!! Falcon er en fantastisk rakett! Tesla er råe biler, Elon revolusjonerte bilbransjen! Det står i hundre år! ❤️

Men Twitter. Det er ødelagt.

Totalt.

Pokker ta deg ass!!

Sletta TikTok i samme slengen.

Har aldri brukt det, skal aldri bruke det. Jeg vil ikke bruke det.

Følg meg på bloggen.

Jeg er lei!

😂

…skrev jeg, men det viktigste er å huske å planlegge.

Jeg har hatt en slags sorg over at jeg på et tidspunkt sluttet å drømme. Jeg kan ikke huske akkurat når det skjedde, men jeg kan nok si at jeg i alle fall ikke har drømt skikkelig på minst 20 år. Da snakker jeg ikke om sånne drømmer man har når man sover, de har jeg hele tiden (senest i natt, den var weeeeird).

Man drømmer om hus, hjem, kjæreste, bil, båt, hytte, skiturer, motorsykkelturer, koseturer, ekspedisjonsturer, du skjønner hvor jeg vil..? Sånne drømmer har jeg ikke hatt på lenge, og det har vært en slags sorg. Hva skjedde med drømmen? Drømmen som visstnok er så jæskla viktig! Har jeg virkelig sluttet å drømme? Har jeg ikke fantasi lenger? Har jeg ikke ambisjoner, eller er jeg for preget av at alt ikke gikk som jeg hadde trodd her i livet?

Sjekk blogginnlegget «Premieresetning». Der tviholder jeg på at jeg fortsatt er en drømmer. Alt som står der er jo selvfølgelig bare tull. Det blogginnlegget er et typisk eksempel på en middelaldrende mann som prøver å lure seg selv.

Her om dagen så jeg et sånn teit quote på solnedgang, ett eller annet om å stop dreaming, men start making plans shit.

Jeg begynte å tenke tilbake, og så at det var akkurat det jeg hadde gjort, typ et sted midt i 20 åra. Jeg sluttet å drømme for drømmene flyttet meg ikke en millimeter, så i stedet begynte jeg å legge planer.

Det var mye mer effektivt.

Nå er jeg ikke lei meg lenger.

..forrige bloggpost.

Seriøse bloggpost i alle fall.

Den i fjor sommer var egentlig en tale jeg skrev til noe annet og la på bloggen.

Den var sikkert fin, skal lese deg en dag! Skal lese igjen om alle de gamle bloggposten mine en dag. Jeg skrev mange på rappen der ei stund. Midt i en periode som hjernen ikke var spesielt påskrudd. Eller avskrudd. Jeg vet ikke forskjell, men poenget er at jeg ikke husker ett eneste ett av dem. Jeg husker vel nesten ingen ting fra den perioden. Jeg tror forøvrig at kroppen husker. Men ikke hjernen.

Jeg gleder meg til å lese.

25 desember, dette må vel være dagen for denne smått provoserende men samtidig uendelig vakre låta. 

Jeg kan ikke forklare hvor glad jeg er for at vi gjennomførte, og ikke utsatte, dette prosjektet. 

Jeg utarbeidet denne måten å gjøre «Deilig er jorden» på sammen med Dag Stokke for rundt 15 år siden og den har fulgt meg siden da. 

I fjor høst låste Iver og jeg oss inn i Tingelstad kirke for å gjøre en live innspilling av den til julealbumet. Han spilte på flygelet og jeg sang. 

Jeg vet ikke hvor mye Iver hadde tenkt igjennom på forhånd, men dette er en sang som satt dypt i hjertet på oss begge og det var selvfølgelig på ingen måte skrevet noter på det som ble gjort. Det var slik vi alltid hadde det, og ville ha det; musisere sammen, prøve å lage magi sammen og la musikken få leve. 

Iver improviserte frem forspill, mellomspill og avslutning, det eneste jeg hadde med var de forskjellige toneartene og modulasjonene, selve rammen. Alt annet er 100% Iver Olav. 

Iver la Hammondorgelet hjemme i studioet sitt i låven, og vi dro sammen til Mariakirken der jeg recorda at han spilte kirkeorgelet.

Jeg ville ikke glemme at Dag også hadde en finger med i denne versjonen så jeg ønsket å kreditere med et «til minne om Dag Stokke» i coveret. 

Skjebnen, den forbanna skjebnen, ville det slik at under et år senere var også Iver Olav borte. 

Iver Olav var er ekstraordinært geni, noe denne versjonen viser så innst inni til de grader!!! Jeg kommer til å savne både hans vesen og musikalitet dypt dypt dypt så lenge jeg lever. ❤️

Låta finner du i denne spillelista:

..det kan vise seg å ha vært en dårlig ide. Mange andre ser ut til å være veldig opptatt av det. Farger altså. Spesielt hudfarger. 

Jeg synes regnbuens farger er fine, men hudfarger har jeg ikke tenkt så mye på. Det har antagelig sine naturlige grunner, jeg er hvit, privilegert, bor i verdens rikeste land og har aldri opplevd rasisme på kroppen. At jeg er hvit, veldig veldig veldig veldig hvit, blir jeg jevnlig mobbet for, men det lever jeg helt fint med.

At musikk har hudfarge har jeg på mange måter visst lenge, men jeg har alltid insistert på at det ikke er viktig. Eller for å være presis, jeg har aldri tenkt at det er viktig for meg. Musikk er bare musikk, og jeg lager den musikken som er naturlig for meg å lage, og jeg lar meg inspirere at den musikken jeg har vokst opp med. At det jeg driver med er kulturell appropriasjon, som det heter, er helt korrekt, men jeg vet ikke alltid helt hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg har vokst opp med Elvis, Beatles, Mahalia Jackson, Alf Prøysen, Arnold Børud, Lina Sandell, Andraé Crouch og Vazelina Bilopphøggers. Bare der har vi minst fem eksempler på kulturell appropriasjon.

Hvis du hører på live-albumet mitt, som heter «Live» og spesielt de to siste låtene og Jørgen Hattemaker, skjønner du hva jeg mener. Her blandes sjangerene hensynsløst, og hvis man ikke kjenner meg kan man nesten få inntrykk av at jeg gjør narr av gospel-sjangeren og dens eksplisitte utrykk. Man kunne ikke tatt mere feil, for meg er dette på dypeste alvor. Det er der jeg hører hjemme. Det er der jeg føler meg hjemme. Det er der jeg føler mitt musikalske uttrykk er tettest på min egen sjel, min oppvekst, mine forbilder og min egen gåsehud. Mahalia Jackson´s «Silent Night» er min ultimate julestemning. Andraé Crouch´s «Jesus is lord» er min lovsang. Earth, wind & fire´s «September» er min fest. Krik Franklin´s «Hosanna» er mine tårer, og Aretha Franklin´s Natural woman er der jeg besvimer.

Er det greit å blande sjangere? Ja. 

Er det kulturell appropriasjon? Antagelig. 

Har jeg dårlig samvittighet? Ikke så mye.

Jeg kunne vel holdt meg til mine egne uttrykk? Kunstformer som kommer geografisk nærmere fra der jeg har vokst opp? Jeg elsker jo også mange av de. For eksempel så er jo «Romjulsdrøm» også min ultimate julestemning, samtidig som «O Jesus du som fyller alt i alle» er min lovsang. «Fångad av en stormvind» er min fest, «Trassvisa hennes Tora» mine tårer og «Child in time» der jeg besvimer. 

Selv om man kan finne mye kulturell appropriasjon i disse nevnte eksemplene også, vil mange kanskje si at dette er mine uttrykk, at dette er nærmere den jeg er. Mye nærmere enn den svarte gospelmusikken i alle fall, men jeg vil protestere! Det er også i aller høyeste grad den jeg er! 

Jeg har rota rundt i mange år for å prøve å finne ut nettop det, hvem jeg er, hva jeg skal synge og ikke minst hvorfor.

Men jeg må slutte å prøve å være smart. Jeg må slutte å lete etter den neste «lure» tingen å gjøre. Jeg må gjøre som jeg vil, jeg må lage den musikken jeg føler for å lage. Jeg må la entusiasmen, gåsehuden og den dype, inspirerte gleden bestemme. Så får det heller være om folk mener jeg feiler, for det viser seg at også gåsehuden min er regnbuefarget.

To ting jeg syns er rart. Jeg kritiserer ikke, men jeg syns det er rart.

Det ene er at folk velger å gå topptur i et alpinanlegg. Det andre er at folk velger å bo i et byggefelt.

Topptur er gøy! Alpint er gøy! Å kjøre ski i et alpinanlegg er fantastisk! Jeg elsker lyden og lukten av skiheis, lyden av glade mennesker som er ute i frisk luft, bruke kroppen og være sammen om en aktivitet som er like moro om man er ekspert eller nybegynner. Tighte slalåmsko, tighte bindinger og perfekte ski i preparerte bakker som gjør opplevelsen komplett!

Går man topptur mister man gjerne det sistnevnte. For at utstyret skal være lettere blir dette et kompromiss mellom vekt og kjørekomfort. Randoutstyret er rett og slett ikke så digg å kjøre med som «ordentlig» alpinutstyr. Det andre man også mister med en topptur vi alpinanlegg er mengden skikjøring. Man kan kjøre milevis på ski i løpet av en dag i et skianlegg, på topptur blir det gjerne en nedkjøring pr dag, kanskje to i noen tilfeller hvis man er skikkelig ivrig og fjellet ikke er for stort.

Grunnen til at man går topptur er friheten, naturopplevelsen, gleden over å kjøre ned en bakke du har gått opp selv og at ingen andre har kjørt der før deg! Du setter ferske spor i urørt snø! Du har akkurat besteget et fjell! Ingenting kan slå den følelsen! Det får så være at utstyret ikke er optimalisert for selve kjøringen, for den er halve poenget. Nedkjøringa trenger heller ikke å gjøres på rekordtid, den skal vare lenge, og nytes lenge! Det er den nedkjøringa du har den dagen, så ingen grunn til å være først i bunn.

Jeg bor på Grünerløkka. Midt i Oslo sentrum. Jeg elsker hvert et sekund av det! Nærheten til alle tilbudene, konserter, kafeer, restauranter, venner, gallerier, kinoer, museer, barer, teater. Lista er lang og alle ting på lista nevnes i flertall for det er ikke bare ett teater i Oslo, det er mætt ta dom!! Det er mætt ta ælt! Jeg savner ikke mye fra Toten, helt ærlig, det er skummelt å si det høyt, men jeg gjør ikke det. Det jeg savner mest er stjernehimmelen. Den blir borte i Oslo sentrum på grunn av alt lyset. Jeg savner nærhet til familien, men jeg har også deler av familien min i Oslo så det ville vært det samme om jeg bodde på Toten. Jeg reiser til Toten ukentlig så jeg får mine doser familie, landbrukslukt, Mjøsa, totendialekt og bygdehumor som gjør at jeg klarer meg fint. Savnet er ikke stort for jeg får det meste jeg trenger av Toten-input selv om jeg bor i byen. Det er virkelig ikke så langt unna som folk på Toten tror det er.

Jeg elsker Toten! Jeg elsker åsen og skogen. Jeg elsker folka der og jeg elsker det rolige tempoet, de ukompliserte prosjektene, de avslappede ambisjonene og rett og slett det gode liv. Det jeg savner mest i tillegg til stjernehimmelen, er kinoen min og den avstanden til andre folk som gjør at jeg kan se film med kino-volum til alle døgnets tider og pisse i grøfta utenfor huset. Helst på natta med klarvær. Altså, det høres dust ut men det jeg faktisk ikke kan gjøre i Oslo er å se film på natta og gå ut å pisse under stjernehimmelen når den er ferdig. Det er et savn. Alt annet finner jeg en relativt kort biltur unna.

Har du skjønt hvor jeg vil enda? Altså, et byggefelt har alle minusene fra å bo i byen og ingen av plussene ved å bo på bygda. Du har ingen av tilbudene utenfor døra di og du har heller ikke armslag og friheten til å sole deg naken. Om du driver med sånt. Jeg skjønner at det er greit for unga, at det er en litt mindre ensom følelse men allikevel ikke byen. Jeg skjønner kanskje de greiene der, men nei, jeg vil ikke være med på det! Som du kanskje har gjettet, hvis jeg skal flytte tilbake til Toten en gang vil det ikke være for å bo i et byggefelt!

Jeg skjønner greia med trening. Du går kanskje en topptur i alpinanlegget for å teste utstyret, du tenker kanskje på tryggheten med skipatrulje, null skredfare, at man ikke er alene hvis noe skulle skje, men nei, jeg vil ikke være med på det heller!

Å gå topptur i skianlegget er å samle alle minusene ved å gå topptur og alle minusene ved å kjøre i et skianlegg i en aktivitet! Og hvis man putter på faren for å faktisk bli nedkjørt inn i ligningen så vil jeg si at det faktisk kan være ganske farlig å gå topptur i et skianlegg. Jeg ville i alle fall vært mere redd der enn på fjellet.

Kan hende jeg legger for mange av mine egne preferanser inn i denne teksten, men jeg har ofte følelsen av at folk, på jakt etter kompromisset, ofte ender opp med å velge noe som i kraft av kompromisset hverken blir fugl eller fisk. At å kjøre midt i veien blir enklest for da er man lengst unna grøftene. At å velge det éne blir for vanskelig for da velger man samtidig bort det andre. Men man kan ikke få alt! Hvis man prøver å få alt ender man med å ikke få noen ting. Hvis du ikke velger vekk noe kan du heller ikke velge inn noe. Du må ta et valg, basert på de parametrene som er viktig for deg, og da kan sikkert boligfelt bli det mest fornuftige for noen, men jeg skjønner det fortsatt ikke. Allikevel er det utrolig mange som bor i boligfelt så det må være jeg som tar feil.

For å nevne noe helt annet jeg synes er besynderlig, hvor mange er det som har kjøpt svindyrt randone utstyr for bare å kjøre rundt i skianlegg med det uten å være på en eneste topptur? Nok en gang, av ting som kommer med både pluss og minus velger man den varianten som inneholder dobbelt minus.

42/100

Hvem er jeg? For et uendelig kjedelig og alt for ofte stilt spørsmål!

Svaret er stort. Eller lite. Alt etter som hvordan man velger å se det.

Jeg er et menneske, kjøtt og blod, celler, gener, atomer, stjernestøv. Jeg er slutten på en ekstremt lang rekke av forplantninger som startet i en ursuppe for snaut fire milliarder år siden. Omtrent.

Jeg er alt for noen, og noen for alt! Eller no sånt tull som står på facebook. Men antagelig den største reelle makt jeg har til å påvirke dette skaperverket er å ikke la mine gener gå videre. Det ville være å gi en liten langfinger til evolusjonen! La snaut fire milliarder år med evolusjon og gener stoppe her. Det er det bare jeg som kan bestemme, og det syns jeg er gøy! 😀

Men tilbake til hvem jeg er. Jeg er mye rart, og det meste er uinteressant. Der det begynner å bli interessant er når jeg stiller spørsmålet hvem jeg er sammenlignet med andre. Eller, det begynner i alle fall å bevege seg noe i meg når jeg stiller det spørsmålet. Bare test det selv, pust i et par tre sekunder og still deg selv spørsmålet:

Hvem er du sammenlignet med andre?

Apropos teit facebook visdom, jeg leste for noen dager siden at «sammenligning er en gledestyv.» Det tror jeg er rett. Sammenlignet med andre er jeg en taper. Selv om jeg også er en av de personene andre sammenligner seg med for å komme til samme konklusjon; de er tapere! Meningsløst opplegg, men greia er at summen av alle andres suksess vi blir eksponert for, alt for ofte blir vårt sammenligningsgrunnlag. Scroller du sosiale medier vil du finne suksess på suksess på suksess. I pre-SoMe alderen var det ikke mye bedre, da leste vi om andres suksess på papir. Mengden ble litt mindre den gangen, men budskapet var akkurat samme: du er ikke så lykkelig som de menneskene i denne historien jeg selger.

Vi ender opp med å være en gjeng tapere som sammenligner oss med alle andre taperes suksess for å få bekreftet at vi nettopp er det, tapere! Grenseløst ironisk!

Så nå blir vel neste linje jeg skriver noe sånn som «slett sosiale medier og bli lykkelig»! Nope, det kommer jeg ikke til å skrive, jeg elsker sosiale medier, men vær bevisst på dette! Slutt å sammenligne deg for mye med andre! Sammenligning er en gledestyv! Husk det Knut A!

Det vil alltid være noen å sammenligne seg med. Strekk deg etter utvikling, men ikke bli deppa fordi andre får til ting du vil få til selv.

En random dag ser jeg en person som har vært i samme «liga» som meg, fyke av gårde og få til ting jeg bare har drømt om. Good for you! Men pokker så ergelig at det ikke var meg! Jeg burde jo fått til det der!! Helt blottet for innsikt i at vedkommende jeg akkurat sammenlignet meg med antagelig har tenkt et helt liv at det hen holder på med ikke er godt nok! Vedkommende har skutt én liten gullfugl og fikk et par dagers pause fra ideen om at hen er mislykket, og akkurat den dagen åpnet jeg posten og fikk bekreftet at alle andre enn meg «får det til». Og vettu hva? Dagen etter er det samme historien på nytt, og da er det noen andre som «fikk det til». Tilsynelatende for evig og alltid, mens sannheten er at jeg kommer til å glemme det like fort som alt annet jeg har glemt. Alle andre kommer også til å glemme det, og noen uker senere er vedkommende jeg, og alle andre, har glemt, tilbake til å føle seg akkurat like mislykket som før. Og det eneste jeg faktisk husker av det hele er følelsen av å være mislykket. Hver dag får man det bekreftet. Hvis man vil.

Når begynte jeg å skrive selvhjelpsbok? Dette var ikke poenget.

Jeg sammenligner meg for mye med andre, og jeg har det best når jeg ikke rekker å gjøre det. Når tiden ikke strekker til, når det er fullt kjør! Kanskje det er derfor folk blir arbeidsnarkomaner? – Jeg har det helt klart best når jeg jobber hele tiden for da rekker jeg ikke å tenke, sier folk. – Du rekker ikke å sammenligne deg med andre, sier jeg.

Jeg skulle skrive noe om at vi mennesker ikke bare er kjøtt og blod og atomer og det der, men også tanker og følelser. Vi har en sjel. Men det må jeg kanskje skrive mere om en annen dag. Det er for vanskelig å skrive noe klokt akkurat nå. Jeg merker jo hvor vanskelig det er å skrive noe klokt om bare det å sammenligne seg med andre! Det er jo så vanvittig mange som har skrevet så utrolig mye bra om dette temaet før lissom…

41/100 (Ja, jeg droppa den 100 dagers streaken og erstatter den med å kopierer Haug sin tellemåte for å holde en slags kontinuitet så jeg når målet om 100 poster på 6 måneder. Hvis jeg ikke er like flink til å skrive blogg som Haug så er jeg faktisk en taper)

Noen ganger, eller som oftest, har jeg mye bedre selvtillit på kvelden enn på dagen.

Jeg vet ikke hva det kommer av, men det er påfallende. Her om dagen skulle jeg fikse noe greier hos en optiker. Ganske banalt, men kvelden før var jeg helt på nett med alt jeg skulle si, alt jeg skulle foreslå, og jeg hadde en klar idé om hvordan dette skulle fungere. Da jeg kom på timen min kl 12.00 dagen etter, tvilte jeg på alt jeg hadde tenkt kvelden før.

Det gikk jo bra, for jeg husket hva jeg hadde tenkt og nærmest tvang meg selv til å si de ordene jeg hadde planlagt, selv om jeg egentlig hadde lyst til å sitte der som en våt kanin og bli manipulert og fortalt akkurat hvordan dette skulle være av kloke, sterke fagpersoner som ikke har sjans om å gjøre en god jobb uten at jeg forteller akkurat hva som er greia. Sikkert ikke uvanlig, men så veldig rart at jeg er sånn?

Jeg visste jo at det jeg hadde planlagt kvelden før var det riktige, og siden jeg fikk sagt det jeg hadde tenkt så gikk det bra, og resultatet ble perfekt. Men tenk om jeg ikke hadde fiksa det? Tenk om jeg ikke hadde sagt det jeg hadde planlagt å si? Og tenk hvor mange ganger opp igjennom livet jeg ikke har fått til å følge planen når tvilen kommer..!

Dette bringer meg over til ett av mine store livsmottoer, som jeg velger å skriver på engelsk fordi det først og fremst høres så utrolig mye kulere ut, og i tillegg hvis jeg blir superkjent etter min død kan det hende noen quoter dette med mitt navn under på en solnedgang og legger det på sosiale medier og får massevis av klikk:

When in doubt, stick to the plan!

(Knut Anders Sørum)

Altså, når du er i tvil så følg planen!

Hvis du ikke er i tvil, da er det jo ingen grunn til å følge planen, men hvis du er i tvil så er sannsynligheten større for at du hadde klokere tanker rundt situasjonen da du hadde avstand til den, da du la planen, enn du har når du står med begge beina plantet i kaoset og det er vanskelig å tenke klart.

Men, da gjelder det jo selfølgelig å legge gode planer da…

Om du skulle finne ut underveis at du har lagt en dårlig plan så vil det jo ikke være noe tvil, og da er det bare å forandre i vei, la den gamle planen ligge.

Så hvordan kan jeg oppsummere dette;

Legg en god plan, følg planen. Tviler du, følg planen allikevel. Følg planen uansett hva som skjer, bortsett fra om du finner ut at planen var dritt, da dropper du den.

Kjempeenkelt.

PS: Det er lenge siden jeg har brukt bilder på bloggen, så jeg hadde tenkt å legge ved et bilde av en gjennomblaut lite fulg, men fant ingen bilder jeg syns passet akkurat til dette innlegget. Internett er uansett en gave som aldri slutter å gi, så det jeg vil på det sterkeste oppfordre alle til å kjøre et google bildesøk på «cute wet bird».

I sommer har jeg lyst til å sove litt mere i telt.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, det var bare noe Andreas sa i dag.

Jeg tror ikke han har sovet så mye i telt som meg, men i går så vi en film der de lå i telt store deler av tiden.

Det så jo trivelig ut på film.

Missforstå meg ikke, jeg liker å ligge i telt, men jeg liker også å ligge i seng.

En deilig sommernatt under åpen himmel med stjerner og perfekt temperatur er helt magisk! Å våkne til at det regner på teltduken kan også gi en slags beroligende følelse, men å våkne til at alt er kliss bløtt eller å våkne av at du hiver etter pusten fordi sola har varmet teltet til kokepunktet er ikke så gøy. Det er heller ikke så trivelig å stå opp når det regner på teltduken som det er å ligge der å høre på dryppinga..

Men jeg skal bo i telt i sommer altså. Jeg gjør det hver sommer, så det er ikke noe spesielt ved det. Det er bare at når jeg er på roadtrip, samme om det er med bil eller motorsykkel, så har jeg alltid teltet i bagasjen, men å leie seg inn i ei campinghytte eller kanskje et lite hotellrom, med hotellbar, strøm i veggen, det blir for lett..

I går fant jeg Sirius! Stjerna! Helt uten å sjekke appen eller ved hjelp av andre hjelpemidler. Jeg ble så stolt av meg selv! Både stolt av meg selv og full av meg selv.

Jeg gikk igjennom byen sammen med en liten gruppe mennesker, så ser jeg en stor og kraftig stjerne, ikke langt over horisonten. Jeg tenkte at det måtte være en stjerne, og instinktet mitt fikk meg automatisk til å lete etter flere, og da jeg så den umiskjennelige formen av Orions belte litt opp til høyre var det ingen tvil.

Når du er en fyr som ikke klarer å holde kjeft sier jeg selvfølgelig bare: – der er Sirius!

Hvorpå de andre sier: – Hæ?

Og jeg svarer: – Ja? Stjernen! Kjenner dere ikke til den? Den mest lyssterke stjernen sett fra jorden bortsett fra sola? Sirius?

– Det tror jeg ikke stemmer, sa et menneske jeg ikke kjenner, ved siden av meg.

– Jo jeg tror nok det er den, der oppe er Orion, så det skal stemme sånn ca. Hvis det ikke er et fly da?

– Orion??, sa det ukjente mennesket. – Ja! Der oppe! Svarte jeg.

– Åh, ja, Orions belte ja!

– Ikke bare belte, men hele fyren, Orion! Svarte jeg.

Så opplyser en av de andre i følget oss, et menneske jeg kjenner, at det mennesker jeg ikke kjenner, som jeg akkurat har belært om stjerner, virkelig har greie på astrologi. Ikke bare sånn hobby-astrologi som jeg.

Hvorpå jeg svarer: -Så fint, da kan jo du bare bekrefte at jeg ikke tar feil.

Dette hadde blitt en så utrolig mye morsommere historie om det jeg trodde var Sirius plutselig hadde fått en grønt lys på den ene siden og vist seg å være et fly, men den fikk ikke det, og jeg sjekka det i dag, jeg hadde jo rett.

Selvfølgelig.. 🤮

I dag er glasset halvfullt.

Og vel så det!

I dag føler jeg meg heldig!

Fakta er at jeg er heldig.

Ikke bare er jeg et privilegert menneske i et privilegert land, jeg har også alt jeg ønsker meg i livet. Faktisk!

Jeg har en samboer jeg elsker, og som elsker meg tilbake! Han har også brakt inn i livet mitt sin familie som består av bare gode mennesker!

Jeg har en mor og far her på planeten, de er laget av det beste materialet foreldre kan lages av, og de er til denne dag en uvurderlig støtte, samtalepartnere, klipper i livet.

Jeg har tre søsken jeg ikke vet hvordan jeg hadde klart meg ute. De har også sine livsledsagere, og sine barn, alt laget av det ypperste kvalitetsmateriale.

Jeg er onkel til en haug med unger, og jeg får lov til å være med å se de vokse opp og bli flotte folk!

Jeg har en jobb jeg elsker, og et levebrød som tross to år med vekslende arbeidsforbud jeg har klart å unngå konkurs med. Så langt i alle fall.

Jeg har venner som står der i tykt og tynt, last og brast igjennom oppturer og nedturer. I tillegg til en haug med bekjente og folk jeg kan ringe om det aller meste her i livet. Hjelp så privilegert jeg er!

Jeg har stått på ski i dag, og nå skal jeg på konsert.

I dag er glasset halvfullt, men det har ikke alltid vært det.

Noen ganger har det vært så mørkt at jeg knapt har sett åpningen på toppen av den gropa jeg ramla ned i. Heldigvis er det lenge siden, og heldigvis så krabbet jeg ut av den. Meg tenk om jeg ikke hadde vært like privilegert den gangen også? Tenk om jeg måtte jobbe meg igjennom dritten uten alle de gode tingene i livet? Tenk om jeg måtte stå i det alene den gangen? Det hadde gått dårlig.

Mange har sagt til meg at jeg er sterk som kom meg ut av det men jeg vil si det motsatt. Jeg må være ganske svak, som for det første havna der, og for det andre bare såvidt klarte å krabbe meg ut av det selv om jeg hadde alt det andre i livet på plass.

Men det orker jeg ikke å dvele ved i dag, for i dag er glasset halvfullt! Eller nei, det er helfullt!

Så får vi heller se i morra hvordan det ser ut i morra..

Det har blitt mange korte bloggposter i det siste. Jeg skriver mye, men ikke alt kan copy-pastes inn i denne bloggen. Jobb-mailer for eksempel. Private samtaler på nett eller huskelapper.

Den av dagens mailer jeg kan fortelle om på blogg, er at jeg har fått nytt framdekk på motorsykkelen min. Bakdekket fikk de ikke tak i på grunn av leveringsproblemer. Tror det er en kombinasjon av krig, korona og en båt som satt fast i Suezkanalen. Det måtte jeg forresten google for å være sikker på at jeg skrev riktig. Gleder meg til jeg skal hente den ut av vinterdvalen. Med nytt framdekk.

Resten av mailene kommer ikke til å bli kommentert ut over at det var et par gode og lange der, og jeg orker ikke skrive mere, så det blir kort bloggpost i dag også.

Jeg er ikke inne i en boble.

Tror jeg.

Hmm.. nå begynte hjernen å surre…

Eller heter det snurre??

Fakk!!! Jeg blir frustrert, nå fikk jeg to ting å tenke på! Jeg trenger mere RAM!!!

Eller ikke?

I alle fall, i dag har det kommet trailer på Obi Wan serien på Disney+ som kommer 25 mai! Gleder meg veldig, og etter den litt skuffende nedturen jeg hadde etter siste episode av Book of Boba Fett så kan dette bare bli magisk!

Gleder meg mest til å lese denne posten noen måneder etter siste episode og vite hvordan dette faktisk ble, og sammenligne med hvor mye jeg gleder meg nå! Glede seg biten er 100% men for første gang frykter jeg også at forventningene er for store og det bare blir sånn ca passe bra..

Jeg gleder meg aller mest til å ta skammelig feil, og grine meg av lykke, eufori og gåsehud inn i sesongfinalen!

Verden kan være veldig rotete og komplisert for noen, og den kan være veldig enkel og oversiktlig for andre.

Noen har det helt stille inne i hodet sitt, mens andre har en svær maskin med tannhjul og reimer som surrer hele døgnet. Noen har til og med stemmer i hodet. Du store!

Jeg hørte noen sa at det var mulig å dele inn i to måter å tenke på; den ene med setninger og ord, stemmer, og den andre uten setninger og ord, ittno…

Mulig jeg ikke kan sette meg inn i hvordan den andre måten å tenke på er, for jeg har mange ord, setninger og tidvis stemmer. Mine egne stemmer altså, jeg har aldri hørt noen andres stemmer. Ikke en gang Guds stemme. Hvis man ikke tenker at Aretha Franklin er Gud, for da har jeg det. Hun er vel egentlig det nærmeste Gud jeg har vært. Har også hørt Stevie Wonder sin stemme, og da må han eventuelt være Jesus i denne sammenhengen. Men jeg har ikke hørt de inne i hodet på den måten man tenker «stemmer i hodet», de har begge kommet via øregangen og hele det systemet der med hammere, ambolter og trommehinner. Jeg tror kanskje jeg hørte Guds stemme en gang, den ordentlige Gud altså, han det er umulig å tro på. Den gang var det jeg selv som ropte ekstra høyt inne i mitt eget hode, og de tinga jeg sa var så overraskende og genialt at det ikke kunne være noen andre enn Gud som hadde sagt det til meg. Eller sagt til meg at jeg skulle si det til meg selv.

Nå skal jeg hjem og lage vafler. Tenkte å ikke følge oppskriften på pakka, men bytte ut alt vannet med melk. Kanskje putte i litt ekstra rømme også. Dette har jeg allerede sagt til meg selv, for at jeg skal huske det. Den sangen jeg skulle skrevet i dag har jeg ikke snakket om i det hele tatt.

Akkurat der har jeg noe jeg skal ta opp med meg selv! Det skjer allerede på det første møtet i morgen tidlig.

Det er tydeligvis ikke hver dag hjernen min har noe lurt og si, eller at hjertet har noe på seg.

Går det an å si det? I dag har jeg ikke noe på hjertet, sier man. Men i dag har ikke hjertet mitt noe på seg, sier man ikke. Det blir jo bare rart.

Men i dag er det i alle fall en sånn dag. Som det også er mange andre dager.

Det er jo bare godt innimellom det da.

Jeg har vært i bursdag i dag. Har ikke noe lurt å skrive, for jeg har vært alt for opptatt med å feire bursdag. Samt at jeg for første gang har hatt en lengre telefonsamtale med min niese. 25 minutter er lenge når du er fem år. Til nå har det bare vært kort og ikke særlig interessant, men i dag var det seriøs skravling. Seriøs!! Dette blir bra!! ❤️

Men tilbake til bursdag. Jeg har feiret min aller godeste venn og livslange svire og latterkrampe-bror, sjekk Facebook for bilder! ❤️

Jeg ser jeg har allerede brukt to hjerter i dagens post, og håper jeg finner det tredje. Tre er lissom et så passende tall på ting.

Slettet akkurat mange linjer med obskure beskrivelser av vulgæriteter fra bursdagsfeiring og angrer ikke på det, men tenker kanskje at den bursdagsfesten, OG bursdagsbarnet fortjener minst et hjerte til! Eller tre! ❤️❤️❤️

❤️🥰😘🥰❤️❤️🥰🥰🥰😘😘❤️😍❤️🥰🥰❤️

Av alle utskjelte matretter er den mest undervurderte Kabaret.

Jeg velger å skrive med stor forbokstav, det er det minste jeg kan gjøre.

Kabaret

I dag hadde jeg premiere på følgende setning: husk å drøm mens du er så ung at du fortsatt tror på de.

Vedkommende disse ordene var adressert til svarte tørt: – skriv blogg om det.

Først da hørte jeg at setningen fremsto litt negativ, nesten dyster, men den var ikke dystert tenkt. Hadde jeg bare hatt mere ram..! 🤯

Det jeg tror jeg egentlig mente var noe sånne som at du må huske å drømme stort mens du fortsatt er ung nok til å tro på det.

Jeg har jo fortsatt drømmer lissom! Jeg har jo ikke implodert! Hvis det går an å si i den sammenhengen? 🤔

Det er mere sånn at drømmene nå for tiden er ørlite mere realistiske enn de var da jeg var tenåring.

Nå drømmer jeg om sånne enkle ting som å kjøre motorsykkel fra kapp til Nordkapp til Cape Town, lage en låt som kommer øverst på listene, kjøre ski på 90 års dagen min, få en stor filmrolle i en terningkast 6 film, selge ut spektrum, og sånne realistiske ting..

Fylle Wembley stadion har jeg rett og slett lagt fra meg…

Etter to dager på ski er jeg et menneske som ligner litt mere på det menneske jeg føler meg som.

Støl og knirkete, sår, sliten og andpusten, småsvett og med krevende kroppslukt, fyr med hjelmsveis, rød nese, tøøøøørst, fartsfylt, klimasynder, med voksenlyder, anonym, privilegert og på toppen av verden!

Jeg velger å ha ananas på pizzaen min, og jeg står for det.

Jeg gjentar; jeg velger å ha ananas på pizzaen min, og jeg står for det!

Sånn seriøst! Jeg STÅR for det!!

Jeg merker at du ikke klarer å ta dette på alvor. Det er mange som har ananas på pizzaen, men til forskjell fra mange andre så står jeg faktisk for det. Helt på ordentlig.

Jeg står for det.

Hvis du skulle gjette på hva jeg savner mest ved å bo i byen vs å bo på bygda, så koker svaret stort sett ned til en eneste ting; jeg kan ikke se stjernehimmelen i byen. Punktum.

– Joa, me du savner vel.. NEI! Jeg savner ingenting. Alt det andre kan jeg få med en liten biltur.

Men stjernehimmelen, den føler jeg nesten en sorgprosess over at ikke gir meg den daglige dosen evighet…

I dag foreslo jeg at vi skal prøve å unngå å se nyheter rett før vi legger oss om kvelden.

Jeg sov elendig i natt, og burde bare stått opp igjen og forsikret meg om at jeg faktisk hørte feil, det blir ikke atomkrig. Noen hadde vinklet innholdet på en måte som kunne hentyde at atomkrig var nært forestående, og siden jeg avfeide det som overdrevet ganske kjapt fikk jeg heller ikke med meg det hele og fulle innholdet.

Egentlig burde man begrense seg til maks en time nyheter om dagen. Som før i tida, da det var én nyhetssending, og den gikk på NRK. Pluss Kveldsnytt da.. men det burde man hoppe over hvis man ikke skal ta nyhetene med seg inn i drømmen. Eller aller verst, inn i tankespinnet hvis han ikke er sånn veldig trøtt når man legger seg..

Nå er det nyheter over alt, og de er sjelden særlig hyggelige.

Ikke det at nyheter noen gang har vært preget av optimisme, men det tar aldri slutt for tiden, de er over alt og man får aldri pause. Nyhetshusene og de sosiale medienes algoritmer næres av frykt, og jeg vil av!

Det som skjer om dagen er virkelig forferdelig, jeg håper det går bra og jeg følger nøye med på alt som skjer, men jeg trenger ikke å lese det mer enn én gang! Jeg trenger ikke å se bildene og videoklippene igjen og igjen, jeg trenger ikke alle repetisjonene. Jeg har ikke godt av alle repetisjonene. Hvert enkelt menneske kan ikke ta inn alt hele tiden. Vi må alle ta inn det vi må, vite hva som skjer og eventuelt gjøre det vi må, så må man videre med livet man lever her og nå.

Uten alle repetisjonene vil jeg tro at en time nyheter til sammen hver dag er langt mer enn det man trenger for å holde seg orientert.

Jeg vil jo aldri klare dette, men det er lov å prøve.

Hvertfall prøve å unngå dommedag rett før leggetid.

Noen ganger skulle jeg ønske hjernen min hadde litt mere ram.

Jeg føler meg ikke spesielt smart, men føler meg ikke direkte dum heller. Jeg trenger ikke å være så mye smartere, men det hadde vært så utrolig digg om jeg bare hadde hatt litt mere ram! Litt mere futt og kapasitet!

Det er så mye å gripe rundt hele tiden.

For å starte med det praktiske. Nå om dagen er det krig i Ukraina som tar veldig mye plass i vår bevissthet. I tillegg til pandemi, sultkatastrofer og menneskelige lidelser over hele kloden. Selv om det meste er bedre enn før så gir informasjonsflyten i vår tid oss følelsen av at det aldri har vært verre.

Det skal fokuseres på musikk og kunst. Jeg skal få med meg alt som går på kino og jeg skal følge med på de TV-seriene jeg har valgt meg ut. Skrive blogg hver dag i tillegg, samt delta i den offentlige, og u-offentlige, debatten rundt kristendom og homofili.

Jeg skal være en god kjæreste, en bra onkel, sønn og bror. På fjellet faller snøen og snart skal motorsykkelen igjen på veien!

Jeg lever et ekstremt privilegert liv og jeg vil ikke bytte med noen, faktisk! Denne uka har jeg spilt to konserter, en liten samling, vært gjest i podcast, sett premieren på Fuglane av Tarjei Vesaas og sett Alien på kino for første gang i mitt liv. Og skrevet blog hver dag! 😀

Alt dette blir faktisk ikke for mye for meg. Det er egentlig helt perfekt! I alle fall så lenge jeg ikke opplever at folk maser. Jeg har få forpliktelser og ting jeg må, veldig få mennesker som er avhengige av meg, lite mas og uendelig med tid til å tenke på meg selv.

Så det er ikke derfor jeg ønsker meg mere ram. Jeg trenger ikke å sortere et praktiske livet mitt ytterligere.

Jeg trenger å sortere tankene mine i større grad.

Det kan hende jeg har for mye tid til å tenke.

Hvis jeg hadde fire unger, stressende jobb og et sjukt stramt program, kanskje jeg da ikke hadde hatt tid til å ha for lite ram? Men jeg har ikke et sånt liv, og det er nok heller ikke tilfeldig. Jeg tror nemlig ikke det er sånn jeg er bygd sammen. Jeg har vært en grubler fra jeg var liten, og det er nok derfor jeg ikke har et riktig så tight program som mange andre. Jeg er ikke typen til å flykte inn i opplegg for å slippe å forholde meg til ting. Jeg prøvde det i 2006 ish, og det gikk ganske dårlig og dermed gikk det også ganske fort over. Leser du bloggpostene fra den tida så skjønner du hva jeg mener..! 😱 Jeg lever nok det livet jeg lever fordi det ligger nærmest min natur. Rolige dager stappfulle av innhold! Stappfulle av smil og varige gleder! Stappfulle av varme, mennesker og aktiviteter jeg er glad i! Det høres ut som en motsetning, men jeg vil faktisk beskrive livet mitt sånn; rolige dager stappfulle av innhold!

Men tilbake til den lille ram-brikka i hjernen min med for lite kapasitet.

Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg tenkte den tanken da jeg begynte å skrive denne teksten. Det er kanskje det jeg mener? At når tankene sporer av så mister jeg tråden.. Jeg har ikke nok ram til å holde alle trådene, alle tankene, alle følelsene samtidig. Jeg vil være påkoblet og ha full tilgang til alle trådene hele tiden!

Det er kanskje for mye å forvente. Menneskehjernen er dynamisk. Organisk, ikke en datamaskin. Hjernen min er ikke lagd på en fabrikk i Asia og den følger ikke binære koder.

Noen ganger kan jeg føle at jeg tar inn hele verden samtidig! Jeg kan ligge på ryggen ute på plenen en sommerdag og merke at jeg føler jordrotasjonen. Det er selvfølgelig bare tull, meg jeg føler det på ordentlig! Det føles virkelig! Andre ganger kan jeg føle at planeten, menneskene, dyrene og plantene er koblet sammen i en egen bevissthet. Også bare tull selvfølgelig, og ikke noe jeg har følt mye på, men tanken ligger lett tilgjengelig for meg.

Dette høres bare fjollete ut, ellers så høres det bare ut som om jeg røyker for mye marihuana, hvilket ikke er tilfelle, men poenget er: en datamaskin kan ikke føle en dritt selv om den er koblet til hele verdens nettverk av informasjon. En datamaskin kan ikke trekke slutninger selv om den har full tilgang til alle trådene og alle dokumentene er åpne samtidig.

Jeg skal være glad jeg ikke er en datamaskin. Og hjernen kan trenes opp til å gjøre de utroligste ting, til og med trenes opp til å holde flere tråder samtidig. Så da får jeg bare fortsette hjernetrimmen så lenge.

Men hvis det dukker opp en eksentrisk billiardær som finner opp en måte å installere mere ram i hjernen til folk så TA PENGA MINE!!

Noen ganger blir livet rett og slett litt overveldende.

Det blir for stort å gripe rundt liksom..

At vi er her, at jeg er her, familien, venner, kjæreste, alle, alt..

At vi lever, at vi finnes, at denne bitte bitte lille kloden full av liv snurrer rundt som en snurrebass på steroider, år ut og år inn. At den har gjort det i over fire og en halv milliarder år, og at den mest sannsynlig kommer til å snurre i fire milliarder år til. At jeg skulle få lov til å være med på et lite knips av den tiden all denne snurringen foregår, hvor heldig jeg er, og hvor uviktig alt annet blir satt opp i mot akkurat det.

Så tar jeg et dypt pust, prøver å omfavne det hele, trekke alle følelsene dypt ned i lungene og kjenne virkeligheten strømme ned luftrøret og treffe alveoloene mine. Kjenne oksygenet ta tak i blodet og føre det rundt i kroppen min før det omdannes til karbondioksid og tar samme vei ut igjen. Kjenne at denne kroppen har levd i snart 46 år, og selv om det ikke er så gammelt føles den allikevel ikke så vital som da den var 15, men utrolig sprek for alderen og håper den vil være vennlig innstillt i minst 46 år til.

La du merke til at jeg omtalte lufta vi puster som virkeligheten? Tenk litt ekstra lenge på det..

Noen ganger lukker jeg øynene bare for å se om jeg ser noe annet enn jeg så sist jeg lukket øynene.

For noen ganger blir livet rett og slett litt overveldende..

Men ikke i dag. I dag kunne jeg ikke brydd meg mindre! Jeg skal på premiere, drikke øl, kose meg med venner, familie og kjæresten, bare ha det gøy! 😀 Kloden kommer til å snurre uansett!

I dag har påskemarsipanen kommet i butikken.

Ett av mange dagens mange høydepunkt å oppdage!

Tenk så fint, så fint jeg har det..

Endelig fikk vi musisere sammen igjen!

Endelig fikk vi spille konsert med svette musikanter, svett publikum og dårlig luft!

Endelig fikk jeg lov til å spille sammen med de folka jeg har jobbet et halvt liv for å bli samspilt med, låter jeg har levd et helt liv for å være i stand til å kunne skrive, og den musikken som kun oppstår i øyeblikket og blir borte like fort som øyeblikket er over!

Endelig har jeg sneven av øresus og sår hals i bilen på vei hjem!

Jeg skal sove godt i natt..! ❤️

Noen ganger får man en ny venn.

Det er ikke ofte, eller kanskje det er oftere enn man tror?

Det er kanskje ikke så ofte man får en venn for livet, men det er ganske ofte jeg treffer nye folk, blir kjent og kjenner de så lenge jeg har levd.

Noen ganger derimot, treffer man noen man matcher kjempegodt med, blir venner, og det ender opp med å bli et nært og godt vennskap som varer.

Andre ganger treffer man noen man matcher kjempegodt med, blir venner, og så dør det like fort som det inntraff.

Men jeg har aldri fått en ny venn på den måten at et menneske har kommet bort til meg og sunget «Jeg kan være en veeeen, jeg ser at du falleeeeer! Jeg ser at du falleeeeeer, du må reise deg igjen»

Han som gjorde det, sent sent sent en onsdag kveld, ble aldri min nye venn…

Er jeg et spesielt menneske siden jeg har et notat på telefonen min der jeg kartlegger hvor de beste setene er i hver eneste kinosal i oslo?

Jeg er vant til Gjøvik kino. Der er det tre saler og jeg kjenner de så godt at min egen bukselomme blir å regne som ukjent terreng i forhold. Jeg kan lett se hvilken av de ledige setene som er de beste, etter hvilken sal og hva slags type film. Som oftest er de bedte setene ledig fordi folk er gira på å sitte i grupper, og overraskende langt bak.

De første setene som blir ledig er også merkelig nok de rett bak midtgangen. Why???

Gjøvik kino sal 1 er en stor sal, så der er rad fem, sete 16 den ultimate sweet spot, om du spør meg. Det kan også funke med rad seks, sju og åtte, men rad fem er alltid ledig. Det viktigste er å sitte midt på. Og FORAN midtgangen. Heisann, vi velger oss et sete langt oppe i hjørnet.

I de små salene er det helt ok å sitte på rad 2.

Dette er unyttig kunnskap for noen, men veldig viktig for meg. Ergerlig hvis du har gledet deg til en film, kjøpt billetter du tror er de beste for å finne ut i det du setter deg at du kunne hatt et bedre sete om du bare hadde visst.

For tiden går jeg mer på kino i Oslo enn på Gjøvik, for gården er solgt og stabburet er bye bye. Min egen private lille kinosal i stabburet er nedlagt, og som substitutt har jeg en plan om å se i allefall 80% av alle filmene som kommer på kino de neste åra. Så langt ligger jeg langt under planen men det tar seg opp!

Det sier seg selv at jeg må kartlegge salene.

Nå skal jeg se Moonfall på Saga kino, sal 3, rad 5 sete 9. Perfekt! Men i morgen skal jeg besøke en gammel venn, Alien fra 1977 i intim relasjon med den gamle og gode Gjøvik Kino! ❤️❤️❤️

Livet har sesonger, og sesongene har forskjellige farger. Farger er bra! Uten farger hadde alt vært grått. Svart hvitt. Les tidligere post om farger.

Men å leve med mange farger kan også være vanskelige. Noen ganger er livet mørkt, skittent og dystert. Andre ganger er livet lyst, sprudlende og vakkert!

Lol, så banalt dette ble.. jeg går rundt grøten med selvfølgeligheter her nå, kom til poenget!!

Spørsmålet er kanskje bedre om jeg formulerer det sånn: hvor mange katastrofetanker kan man tenke før man kan kalle seg deprimert?

Jeg er ikke deprimert, men det kan hende dette slags post covid faenskapet vi holder på med nå har sendt meg inn i en slags novemberaktig sesong. Litt grått, umotiverende og… hva skal jeg si… tungt?

Jeg forutså jo dette, for når jeg står i kriser så har jeg krisa å fokusere på, men når krisa er over så starter jobben med å stable ting på beina igjen. Det er ofte da man får virkeligheten i fleisen. Covid var jo en slags krise, som jeg i grunn har takler godt. Har hatt det egentlig ganske fint i gjennom det hele, men hvis du leste den veldig lange posten som heter noe sånn som at jeg har et levebrød jeg elsker eller no, så står det mye der om hvordan de siste ukene har føltes.

Jeg har gjort de fleste av de tinga jeg så for meg at jeg skulle gjøre for ti/femten år siden. Noe av de tinga har gått veldig bra og andre av de har vært nærmere fiasko. Helt naturlig.

Så hva skal jeg finne på nå da? Hva kommer etter november?

JULEFERIE!!! 😍😍😍

I dag kikket jeg ned på håndleddet mitt. Der står det mange ord oppå hverandre.

Her

Nå

Takk

Hvil

Tilgi

Smil

Men det startet med Takk.

Det stammer fra en periode i livet mitt da jeg var usikker på det meste og fokuset mitt virret retningsløst. Jeg fant ut at jeg skulle tatovere inn ordet «Takk» på håndleddet. Der jeg ser det hele tiden, nederst på armen inn mot kroppen, for å minne meg på å være takknemlig i stedet for survete. For å skifte fokus. Egentlig hadde jeg tenkt at det skulle stå «Takk Herren alltid» fordi det lå helt klart et religiøst aspekt i det den gangen, men jeg begrenset det til å kun handle om takknemlighet generelt, uten adresse. Etter noen år kom det flere fokus-ord til, men det startet med takk, og jeg tror det kanskje slutter med takk.

Og det hjalp!

Å takke for det man har i stedet for å sørge over det man ikke har er en brutal øvelse men en viktig en. Det kan til tider oppleves meningsløst, men det hjalp i alle fall meg til å skifte fokus. Om du føler det ikke finnes en eneste ting å takke for kan man for eksempel starte med at man lever. At man puster, og bor på en planet med atmosfære! Tenk det gitt! Atmosfære? Om man hater livet så skal det allikevel være mulig å finne en liten idiotisk eller banal ting det er mulig å takke for. Det trenger ikke engang å være noe som angår en selv, det viktigste er bare å presse ut det lille forløsende ordet. Der startet i alle fall helbredelsen for meg.

Det er lenge siden jeg har sett på de tatoveringene. De har lissom bare blitt en del av meg og jeg legger ikke merke til at de er der lenger. Akkurat som de håpløst utdaterte øreringene. Det hjalp jo ikke at Apple begynte å lage klokker, for da startet jeg med det igjen. Ordene er skjult bak ei reim og overpriset, moderne, teknologi jeg ikke engang hadde fantasert om for bare ti år siden. Men å ripe inn under huden det éne lille ordet på fire bokstaver er nok kanskje den viktigste fokusforandringen jeg har gjort i mitt liv.

Takk

…at hvis bare menneskene i vårt samfunn bare hadde brukt like mye ressurser på å ta vare på det som er inni hodet vårt som resten av kroppen…

Eller bare en brøkdel…

Tenk på alt vi bruker på klær. Alt vi bruker på hår og sminke. Tenk på all den tid vi bruker på trening, massasje, tannpuss og vask. Tenk på alt vi spiser og ikke minst all den tiden vi bruker på å planlegge hva vi skal spise og drikke.

Men å gå til én bitte bitte bitte liten samtale hvis man sliter føles som å bestige Everest…

…nok alvor å by på, så hva er vitsen ved å lete frem mere av det?

Jeg skjønner ikke alltid hvorfor mennesket i så stor grad føler behov for å finne frem til alvoret i alt hele tiden. For alvoret finner oss, alvoret venter gjerne rundt neste sving, alvoret kommer!

I et normalt livsløp vil du oppleve at besteforeldre og oldeforeldre dør. Du vil etterhvert oppleve at foreldrene dine dør, venner innimellom og søsken, og tilslutt så vil du oppleve at du selv også skal dø. Alvoret kommer så det er ikke noe man trenger å lete etter.

Man trenger ikke å gi ekstra næring til alvoret, for alvoret tar hånd om seg selv.

Nå merker jeg at jeg bare skriver for å opprettholde streaken. Patetisk!

Men jeg hadde virkelig tenkt å skrive noe dypt, langt og antagelig uinteressant for alle andre enn meg i dag, men så gikk jeg på kino i stedet..

Spiderman er like bra tredje gangen! ❤️

Kanskje det lange, dype og uinteressante er litt for skummelt å starte på, for jeg vet hva det handler om og overskriften har jeg tygget på alt for lenge, så følg med! Det kommer en dag..

Jeg fortsetter den lille troskrisa mi med å bli med på et konsept som heter «Salmer på pøbb».

I kveld faller valget på «Han skal åpne perleporten!»

Det blir jo spennende å se om det er en perleport der ved livets ende?

Dette er det ganske mange, og delte, meninger om, og jeg skal ikke påstå noe som helst, men hvis det er en perleport der så krysser jeg alle fingre og tær for at Han skal åpne den. Eller at han evt allerede har åpnet den.

Jeg liker tanken, selv om matematikken ikke går opp.

Men jeg er ikke noe matte-geni…

I kveld vurderte jeg for alvor å ikke gå til nattverd. Jeg har tenkt tanken mange ganger de siste årene, at jeg har igjen så lite tro igjen at jeg ikke vil være han som «spiser og drikker seg til doms», men jeg har aldri vært så nære å ikke gå som nå.

Siden mange type menigheter har et relativt strengt forhold til nattverden så har jeg nesten alltid hatt som prinsipp gått til nattverd selv om jeg ikke har vært «berettiget» til det, altså, «berettiget» i forhold til menighetens regler da. Har for eksempel gått til nattverd i Notre Dame, flere av katedralene i Santiago de Compostela og underveis på Caminoen, selv om det er strengt forbudt hvis du ikke er katolikk. De gangene har jeg ikke følt at jeg har spist eller drukket meg til doms, men de gangene hadde jeg tro. Mye tro.

Nå har jeg ingen ting. Nesten.

Men jeg gikk. Det var ganske mange i den køa som var langt mer hedningaktige enn meg, og jeg tenker det er det nattverden er for..

Men kanskje dette var et utrykk for tro? Det at jeg for alvor vurderte å la være er kanskje et bevis på at jeg i det minste tror nok til å ta det hele på alvor..

Men det er vel alt..

Det er viktig å ha en jobb der matpausa ikke er dagens høydepunkt!

Jeg har en slik jobb. Heldigvis!

Jeg sitter på en kafé, nydelig kafé, mellom to oppdrag, og det slår meg at matpause ikke har vært dagens mål siden jeg jobbet på fabrikk i ungdomsårene, i tillegg til stort sett hver eneste dag jeg gikk på skolen.

Så om ikke matpausa er dagens høydepunkt for deg så skal du være glad! Selv om maten er skikkelig skikkelig skikkelig god! 😘

Jeg liker å gå midt i gata.

Altså, bare der hvor det passer seg. Ikke i stor trafikk, men der det er lite eller ingen biler. Der man har god oversikt og kan se eller høre bilene i god tid sånn at jeg kan gå ut til siden og ikke hindrer trafikken. Det skulle jo tatt seg ut, at jeg var til hinder for trafikken lissom! Jeg er ganske nøye på det.

Så hvorfor liker jeg å gå midt i gata? Føler jeg meg litt rebelsk kanskje? Har jeg en ide om at hvis jeg bryter med det forventede og gjør ting «uttafor boksen» så åpner jeg nevronenes baner i hjernen og på sikt blir i stand til å tenke helt nye og revolusjonerende tanker?

Kanskje jeg liker at de som går på fortauet ser meg? Kanskje jeg liker å tenke at de tenker, – shit, der går en mann som går sine egne veier! En fyr som er helt rå og ikke bryr seg om vanlige konvensjonelle regler og forventninger! En fyr som har full kontroll på omgivelsene sine og er villig til å ta sjanser for å komme seg effektivt fremover i verden!

Sannheten er; jeg er livredd for å få isklumper i hodet.

På denne tiden av året er det faktisk livsfarlig å gå på fortauet. Og om sommeren? Da er det mye mer folk i gatene enn på vinteren og fortauet kan faktisk ofte bli veldig trangt!

Det er trangt nok om vinteren. Etter covid ble en del av hverdagen har tanken om å holde en viss avstand til andre mennesker fått en større kollektiv forståelse, men for min del har jeg alltid satt pris på en viss avstand til folk jeg ikke kjenner uvanlig godt. Jeg liker å ha mine intimsoner for meg selv. Jeg vet ikke hva du tenker, men jeg syns helt ærlig at det ikke er særlig behagelig å puste direkte på folk. Selvfølgelig kommer dette av at jeg ikke syns det er behagelig å bli pustet på selv. Ubehag kan vi i størst mulig grad prøve å unngå. Den lufta andre mennesker puster ut er ikke den lufta jeg trenger for å leve. Dessuten finnes det mennesker som bruker så mye parfyme (eventuelt lukter så mye svette, eller det som verre er; begge deler samtidig!!) at bare å passere de på fortauet kan lede til massive migreneanfall. True story, har opplevd å ligge i tre dager med migrene etter å ha passert en (helt vanlig) fyr med alt for mye parfyme på vei ut fra 7/11.

Jeg kjører fort på ski, har diger motorsykkel, klatrer i fjell, står på scener, reiser verden rundt alene og til stadighet velger å vandre midt i veien!! Jeg gjør nesten daglig ting som innebærer en viss risiko og ting folk ofte tenker at fremstår som skummelt. Men som du kanskje allerede har skjønt, det viser seg at jeg egentlig er en person som på alle måter tar mine forhåndsregler. Jeg går nemlig midt i gata utelukkende fordi jeg oppfatter det som tryggest.

I går fikk jeg et komplement for håret mitt!

Det kom en totalt random fyr bort til meg og begynte å snakke. Han åpnet med følgende setning: – Du har jo ganske tykt hår da?

Han begynte å ta i håret mitt og kikket opp, bak, og sa forundret: – Du har jo ikke måne i det hele tatt? Det er imponerende til å være så gammel!

Jeg svarte, jo takk og at jeg for så vidt var fornøyd, selv om vikene er høyere nå enn da jeg var ung.

Han sa videre: – Jeg liker egentlig skallede menn jeg…

– Så bra, svarte jeg, og kjøpte meg en ny øl…

På oppfordring fra min gode venn Kristian Haug skal jeg prøve (!) å gjennomføre «100 dager med blogging», starting today! Dette blir spennende. Jeg kjenner ikke den store motivasjonen, men siden jeg skriver stort sett ett eller annet hver eneste dag kan jeg like gjerne legge det ut i bloggen min som at det ligger hvilket som helst annet sted. Målet må være å få ro, finne fokus, la tankene få gro og få de ned på papiret, metafor, tastaturet, ram, harddisk og til slutt the great w w w .

Akkurat nå føles den roen litt fjern. Jeg har mye på hjertet, mye i hjernen men vet ikke hvor jeg skal begynne. Det er kanskje poenget med disse 100 dagene? At det ikke skjer noe før man begynner? Kanskje det kommer en god tekst på dag 15, eller på dag 75.

Når jeg skriver låter setter jeg av kanskje 6 til 8 uker som jeg «går på jobb» i studio etter frokost, hver dag, ingen andre oppgaver eller planer enn å skrive låter fra morgen til kveld. Under sånne perioder sitter jeg der og stanger huet i veggen lenge, før det kanskje dukker opp noe brukanes etter et par uker eller tre. Kan man finne en måte å hoppe over de to første ukene der ingenting skjer? Jeg tror ikke det, for poenget må jo være at de to første ukene er en minst like viktig del av prosessen, og uten de så vil ikke uke tre komme. Make sense? Ah, vet ikke, men den eneste måten å slippe unna de to første ukene med banking på døra må være å holde det gående, uten stopp hele tiden.

Så derfor, 100 dager blogging for å trene skrivemuskelen følger!

Neste episode kommer i morgen, hvis jeg ikke allerede har gitt opp innen da.

Alt du ser bak denne posten er fra min gamle blogg! De nyeste innleggene er fra 2012 og de eldste fra 2005. Mellom da og nå har jeg ikke blogger et ord.

Jeg har brukt hele dagen på å gå igjennom alle de gamle postene mine, legge de fint og flott inn i den nye bloggen, og fjernet ting som ikke er relevant. Dette har vært interessant!

Jeg skulle gjerne fjernet mer, for her var det mange flaue øyeblikk. Det er mye rødming når jeg leser disse bloggpostene, og det er ting her jeg gjerne skulle bare kastet rett i søpla, men jeg har valgt å la de ligge. De er en del av hvem jeg har vært, hvordan jeg har tenkt, samtidig som jeg ser en tydelig utvikling i måten jeg skriver på. Når jeg ser på datoene så er det egentlig en periode på ikke lenger enn tre år med tekster, 2005 til 2008, med stort og smått rundt hundre innlegg. Dette er egentlig innlegg fra flere forskjellige blogger jeg opprettet, som jeg har samlet sammen her. En hovedblogg, en skiblogg, en fotoblogg og et par blogger fra turene mine til USA. Mellom 2008 og 2012 er det med unntak av en tekst, stort sett bare bilder.

I tillegg til både gøyale og fine historier fra hverdagen ble det jo også noen kontroverser i denne bloggen. Jeg klarte jo i all min navlebeskuelse og forsøk på å være morsom, uten å være morsom, hisse på meg alle de kristne avisene i et blogginnlegg som egentlig var skrevet for å støtte Frelsesarmeen men som ble et sammensurium av oppgulp og rot etter mange år med frustrasjoner rundt kristne avisers måte å dekke bl.a. homofilidebatten og andre følsomme temaer på. Klok av skade, og med tanke på nåtidens brutale cancel kultur så er det greit at bare de som vet hvor den gamle bloggen ligger, også bare er de som vet hvordan de skal finne igjen akkurat de tekstene. Det gjelder også navnene på de som kommenterer på de gamle postene. De har dessverre ikke hengt med i overgangen til ny platform, men nok en gang; de som vet de vet! 😉

Den opplevelsen var nok en skikkelig nesestyver for meg, og gav meg en bratt læringskurve i mitt private lille medietreningskurs. Alt som føles morsomt i ditt eget hode er ikke nødvendigvis morsomt når det leses i en tekst, og alt du skriver må du ha dekning for mer eller mindre tatt ut av sammenheng, og der du ikke kan forstås som noe annet enn en dust vil folk tenke at du er en dust. Jeg ville jo tenkt det samme selv, og i dagens SoMe verden er dette en selvfølge.

Det er også noen tekster som overrasker meg på den positive måte. Tekster jeg har glemt at jeg har skrevet, og ting som gir meg skikkelig klump i magen når jeg leser i ettertid. Noen av disse årene var de aller vanskeligste jeg har hatt i mitt liv, og i bl.a. teksten «Jernteppe» og «Udyktig i kjærlighet» berører kanskje noen av de tingene som beveget seg i starten på noe av dette.

Men, det er veldig rart å lese dette, for den personen de siste ti åra har spytta ut på andre siden, er et ganske annerledes menneske enn den jeg var da.

Jeg har ingen stor forklaring på hvorfor bloggen døde ut, men tror det er en kombinasjon av flere små. Facebook kom og tok over, det var noe annet da enn det er nå og plutselig handlet alt om facebook, bilder, linker og kortere tekster. Jeg fikk for mange kriser og det ble alt for personlig å skulle skrive om livet mitt når livet stort sett var basert på et par tre svære løgner som for alvor begynte å slå sprekker i disse årene. Sosiale medier lærte oss også at å skrive om seg selv, utlevere seg selv, mene noe kraftig eller være kontroversiell bare fremstår som utrolig kleint. Og hvem gidder å skrive, og ikke minst lese, lange facebookposter? Det ble ikke rom for å undres lenger. Å ha en debatt med seg selv i en lengre tekst forsvant mens jakten på likes og følgere ble hovedfokus. Nå vil jeg skrive historier igjen, så da får vi se om bloggen fortsatt lever eller ikke..

Noen gang opplever man ting man skjelden, eller aldri har opplevd før. Jeg er jo i den heldige situasjonen som omreisende musikant og deltids skiboms at jeg skjelden har to dager som ligner på hverandre. Nå sitter jeg på flyplassen i Bodø og prøver å oppsumere de siste dagers hendelser i det lille fiskeværet Nusfjord i Lofoten. Fem fine dager med ro, fin natur, godt drikke og staselig selskap.

Som noen kanskje vet har The Arctic Callange (Terje Håkonsens snowboard konkurranse, red anm) vært på besøk denne uka og det har da bodd verdenskjente snowboardstjerner, et band fra Elverum, en DJ fra P3, en resepsjonist fra Beitostølen, en musiker fra Toten, en traktorselger, Keiko, to Afrika entusiaster og ei søster i Nusfjord sammen med de 19 fastboende. Den lille kroa, Oriana, som rommer ca 15 sitteplasser og en gallionsfigur, har vært flittig besøkt og klientellet har vært blandet.

Lørdag kveld inviterte TAC (The Arctic Challange) til fest på Storbrygga i Nusfjord. Jaqueline fra Elverum spellte opp, forøvrig et meget bra band, og DJ Ole Abstract kjørte feet reggae til lyse morgenen. Jeg kan skryte av å ha vært på fest med Terje Håkonsen og en viss resepsjonist fra Beitostølen (som snart oppgraderes) kan skryte av å ha nektet samme person å skrive i baren. «Jeg kan desverre ikke notere på folk jeg ikke kjenner» var meldingen han fikk, og måtte gå tilbake i rorbua og hente penger.

Men denne historien handler egentlig mest om lokalbefolkningen i Lofoten. Det skal nevnes at Nusfjord ikke akkurat ble nedrent av lokale, men de som var der var relativt dedikerte for å si det sånn! Kanskje 80 prosent av de var kvinner og hadde 80 prosent av de klærne kvinner på østlandet bruker. Iallefall ute i kulda ved havet i et lite værhardt fiskevær. Skal ikke beskyldes for å ha oppfunnet kruttet de fleste av de damene der, men når det kom til å fryse var de overlegne!

Når de kommer til å drikke alkohol var de fleste lokale også i en slags særstilling. Nå er jo jeg lokal selv, på Toten, så drekke dæ kæn je, men her måtte Østlandet bukke under for Nordlendingenes helt særegne evner. Det skal sies at slossinga i Nusfjord ikke var signert de lokale, så østlandet vant 1-0 i antall slosskamper. Når alt kommer til alt tror jeg vel kanskje det bare var tilfeldigheter som avgjorde det. Noen dager til og score´n vill sannsynligvis sett helt annerledes ut.

Sånn ca ti på to allierte jeg meg med bartenderen som den rutinerte festløve jeg er og bestiller meg en siste øl for kvelden. Baren stenger, og ca ti over to vandrer jeg lykkelig rundt med en øl i hånda og go´reggae på speaker´n! Plutselig kommer det en merkelig, litt liten mørkhåra fyr med smale øyne og briller, lettere fornøyd bort til meg og roper høyt og tydelig: «Kainn æ få ein schlurshck??» Jeg skvetter litt et par sekunder og stottrer frem et «hæ» før jeg tenker «dette er stæært og må aldri glemmes!» «Kainn æ få ein SCHLURCK??» hører jeg en gang til, får et lett smil i en ene munnviken og tenker, jeg er verdens heldigste mann! Her står jeg i Nusfjord på TAC fest og opplever dette! MÅ høre det bare EN GANG TIL og sier: «hæ??» «KAINN Æ FÅ EIN SCHLURSHCK??» «HAHAHA! Tusen takk!» ler jeg han midt i ansiktet, snur meg, og går meget fornøyd bort.

Ikke mindre en ti minutter etterpå, fortsatt småhøy på «kain æ få ein slursjhcsk» opplevelsen, tusler jeg fortsatt rundt i lokalet, hører på Ole´s reggae og smiler for meg selv. Da plutselig helt uten noe som helst slags forvarsel kommer en av disse damen bort til meg, eller det vil si INNTIL meg! Hun blir plutselig stående ikke mindre enn et par cm unna for å si det sånn! Av utstyr kan det nevnes sort hår, sort sminke, sorte skinnhansker, sort topp, som viser en hvit mage, sort miniskjørt og sorte strømper. Jeg lover hun hadde sorte støvletter også. Plus en slags flat liten miniveske som nesten ser ut som en lommebok, også sort. Alt kjøpt på Nille. Hun var rettogslett en av de i kategorien «NilleGotisk» dame. Tilogmed hårfargen var kjøpt på Nille.

«Veit du om noko narschspill?» spytter hun meg regelrett midt i trynet og håper på at det skal slå ann slik at jeg bli engajsert og ta henne med på rorbu safari! Nå er jo dette ikke noe uvanlig opplevelse i seg selv, jeg har tross alt spillt på Smuget, men fanken da! Har jo aldri sett dama før plus at det var noe med hele attituden som gjorde hele situasjonen sterere enn krutt! Som nevt tidligere, et krutt sannsynligvis ikke hu hadde oppfunnet! Jeg reagerte omtrent akkurat som sist og gikk bort, enda rikere enn før!

Jeg smilte, full av nye opplevelser og minner, gikk jeg bort til en av gutta i bandet. De var jo ordentlig flinke til å spille og hadde gjort noen skikkelig smarte ting og fortjente litt seriøs skryt av en fagmann! haha! Nei, gutta var meget trivelig og jeg ble sittende og prate med de over en øl (!) på et slags internt «offisiellt» slags type nachspiel for de impliserte, vedkommende, uvedkommende, lokale, og .. ja de fleste som gadd. Ole Abstract og reggaen fortsatte som om ingenting hadde skjedd. Eneste forskjellen nå var at ølen ikke kom over disk og lokalet var betydelig mindre og plassen selvfølgelig trangere. Man kan jo spørre seg selv om hvor grensa går for når en krakk er full, men midt i mellom trynet mitt og bassisten sitt kommer det ei hånd tilhørende et menneske som helt klart er av en annen oppfatning enn meg på hvor disse grensene går. Jeg sitter klemt inntill en vegg og det er ca 10 cm mellom oss. Ole har skrudd forsterkeren på 11 og man må være ganske nærme for å høre hva som sies. Vi snakker om musikk, bransje og plateutgivelser idet denne hånda med sort skinnhanske fra Nille, en sigarett (lov å røyke inne på nachspiel veit du) og en slags flat liten sort veske som nesten ser ut som en lommebok kommer og avbryter som den mest naturlige ting i verden. Med et påfølgende bein, en hvit mage og der var den samtalen over.

Kan vel ikke si jeg smilte like mye nå, sjarmen var liksom over og jeg sitter her stucked intill en vegg med denne skapelsen ved siden av meg og røyk sivende rett inn i tårekanalene mine. Litt smågretten er jeg faktisk, jeg var i en ganske interessant samtale og det var en ganske frekk måte å ødelegge den på. Hu stirrer på meg ei lita stund før hun viser tegn til å skulle åpne munnen og si noe inteligent. Kan ikke si jeg er spent på hva a skal si engang, er bare småsur, før det kommer: «Du e liksom litt sånn derre mystisk du? Du bare sett der liksom? Det e liksom di greie det?»

Ikke visste jeg om jeg skulle le eller grine, alle muskler i annsiktet mitt er iallefall i høyspenn! Jeg snur meg rundt, og kikker i retning DJ´n, og der på gulvet sitter det en liten, litt rar mann med mørkt hår, briller og litt smale øyne, meget fornøyd mens han banker og spiller noe han tror er reggae på ei djempe han har kjippa fra en eller annen verdenskjent snowboardstjerne..

Hva er det som plager denne verdenen vi lever i og hvorfor er vi så fryktelig fæle mot hverandre hele tida? Tror du på onskapen? Jeg veit at mange tror det ikke finnes et sted som heter helvete og benekter at det fins en djevel. Samme hva du mener kan det ikke sies annet en at denne verden er full av ondskap. Om den er adressert eller ei er ikke så farlig, den er uansett ond.

Hvis du er av de som tror på Godheten, og at den kanskje har et navn, Jesus, så vil du muligens være av den oppfatning at ondskapen er en person, med en ond plan, designet bare for å lure deg til en evighet i svovel og skodde.

Hvis så denne ondskapen legger denne lumske planen sin, hva vil den inneholde? Jeg prøver egentlig å fokusere på ondskapen så lite som mulig, men det er ikke alltid like lett. Den har en tendens til å dukke opp på de utroligste steder, bare for å si fra at «her er jeg, og jeg prøver å gjøre livet ditt til et helvete». Ikke det at den får det til for å si det sånn, den har gjort en dårlig jobb så langt, prøvd hardt, men feila BIG time! Jeg koser meg max med å være Knut!

De fleste troende vil kanskje si at den ondes hoved plan er å stjele troen fra oss, slik at vi ikke har heiskortet i orden på vei opp himmelekspressen. Gjøre de troende frafalne, eller det beste av alt, sørge for at de aldri greier å skaffe seg noe å falle fra. På den måten vil helvete bli overbefolket og Himmelen ligne mest på Betel Lensbygda´s summer camp, romslig. Planeten vil bli et lovløst sted der anarkisme og egoisme råder og verden vil bli et lett bytte der menneskene tankeløst valser rundt i sin troløse jakt på selvrealisering og stimuli for å fylle evighetslengselen og behovet for å kontrolere og bli kontrollert, og ikke minst kontrolere hvor kontrolert du blir.

Veit ikke om du har merka det, men den planen funker heller dårlig. Altså, vi ser jo fragmenter av disse trendene, men selv ondskapen må inrømme at tro, det har folk masse av. Vil også påstå at etter et visst opprør for et par tusen år siden så gikk vel Himmelen igang med et gigantisk byggeprosjekt for å få plass til alle de nye retterdige. «I min Fars hus er det mange rom» var det en som sa. Alle har en leilighet klar og en nøkkel liggende i lomma. Dårlige tider for ondskapen nå.

«Nei, her må vi iverksette plan B» sa ondskapen. Og hva var så plan B? I alle filmer der helten skal rane banken og skurken skal skyte helten, har helten en god plan som alltid skjærer seg, og en plan B som redder dagen. Plan B er å spre religion til disse lettlurte menneskene. Hvorfor jobbe på spreng med å stjele og ødelegge når man bare ved å trykke på de rette knappene og spe på med en liten hvit en her og der får idiotene til å ødelegge alt selv? Nei, plan B var en genistrek. Religion er den onde´s plan B og en plan som virkelig fungerer.

Hvordan rive ned alt troen har bygd opp? Gjør folk religiøse. Hvordan drepe uten å få blod på henda? Sier bare religion jeg. Vi har en milliard eksempler.Hvordan manipulere frem de værste egenskaper i folk? Perverter troen.Hvordan skaffe seg makt og rikdom, legge land øde og folk sultne? Bare sjekk litt middelalder historie.Hvordan opphøye seg selv så mye at du tilslutt tror du selv er Gud? hmm… f.eks Knutby? (skal forresten lage meg ei sekt sjøl snart, den skal hete «KuleKnuts by»)Hvordan rett og slett ta bort fokuset fra det som betyr noe her i verden og gjøre det om til bare tull og vås? SLITIN!!

Jeg tror religion er den ondes plan B og at vi bør kjempe mot den med nebb og klør! Tror inteligensen bak menneskene og jordens eksistens har et ønske om være sammen med oss! Leke, kjenne vi lever og at vi skal bruke gavene vi har fått! Akkurat som en bil er lagd for å bli kjørt, en leke lagd for å bli lekt med, et fjell lagd for å klatres (og seff kjørt ned på ski etterpå), et hav lagd for å seiles og en båt lagd for havet! Slik er vi lagd for å være MENNESKER!!! Akkurat som båten, bilen, leka og fjellet vil vi være ulykkelige om vi ikke får være det vi er! Hva er poenget med en båt på land? Ei leke i en skoff eller en bil i en garasje? Like lite som et religiøst menneske.

Hvorfor må vi være så fordømt lettlurte? Kanskje vi snart bør begynne å skille mellom religion og tro… Folkens! Vil bare si en ting: Føkk plan B!!

Hvorfor må vi krangle så fælt hele tida? Det er jo ganske mange ting å være venner for?

Vi har snø f.eks! Det er en god grunn til å være venner! Hvis man f.eks er ute å kjører ski i rasfarlige områder er det veldig greit om man er to eller tre, utstyrt med søker, stang og spade! Ikke så veldig lett og grave frem seg selv hvis man ligger to meter under hardpakket skredsnø!

Vi har f.eks mat! Veldig kjedelig om enhver måtte produsere all maten man skulle spise selv? Alle dyrker sine 4 kvadratmeter med gulerøtter, 4 kvadratmeter poteter, har en okse, ei ku, en sau, en gris eller en hund! Alt ettersom hva du liker og spise. Tror mange ratt hadde endt opp med et litt ensidig kosthold. Vi i Norden hadde f.eks aldri fått oppleve å spise eksotiske retter som Taco, Pizza eller Banansplit! Veldig trist er det å alltid spise alene også! Jeg syns det er fint at vi er så flinke til å bytte mat som vi er jeg, men syns det er dumt at vi skal krangle så mye at folk sulter ihjel av det..

Vi har forplantningen. Det ligger vel ganske klart i dagen at det er en av de virkelig gode grunnene til å være venner! Blir ikke mye formering her i verden hvis vi alltid skal krangle! Man krangler så busta fyker alikevel..

Vi har religion. En kjempegrunn til ikke å krangle, men den største grunnen noensinne i historien til at folkeslag har blitt, blir og kommer til å bli slaktet ned som dyr. At menneskene tror på noe er jo vår største styrke! Å være sammen om troen gjør den jo bare sterkere og stimulerer utvikling! Men nei, her skal vi drepe for den rette lære. Den innholder stort sett i de fleste religioner budskapet om fred, men det ser det ut til at de færreste tar notis av…

Vi har krig. Kanskje den beste grunnen av de alle til ikke å krangle? Jeg har aldri hørt om noen som kom hjem fra krigen og sa: Dette var jaggu fett ass! En gang til!!

Penger. Jo, folk liker penger, men hvorfor krangle om de? Det er jo så usedvanlig mye penger her i verden? Penger finns det jo over allt? Jeg har tilogmed penger i min egen bukselomme akkurat nå! Masse på konto og masse på vent! Du er jo skjelden lengre enn centimeter unna store pengebeløp! Vi praktisk talt vasser i penger hele tiden! Rart vi ikke blir lei de? Nei, hvorfor i allverden krangles det så mye om noe så utrolig vanlig som penger?

Kunst, jo det er vel kanskje ikke kjernen i de største kranglene vi har sett her i verden, men det har jo vist seg at noen type tegninger påståes å ha vært ansvarlige for både andre og tredje verdenskrig. På en annen side kan kunsten inspirere til veldig mye positivt, og poenget mitt er at det finnes ingen grunn til å krangle, så heller ikke kunsten er noe annet enn en ting vi bør være glade for og kose og klemme og rope hurra når vi ser godt utførte eksempler!

Musikk er en veldig god grunn til å henge sammen. Tenk deg konserter da? Så utrolig morro! Tusenvis av folk som er enige om å heia på noen musikere som også har blitt enige om å spille samtidig på likt! Skjønner ingenting av disse terningene som alle snakker om, er det noen som spiller Yatzy eller hva er det som er greia? Iallefall, man kan unngå å krangle når man spiller Yatzy, så hvorfor skal man behøve å krangle når man hører på musikk? Nei, jeg syns musikk er absolutt best sammen med andre og på lag!

Aviser? Jo, det er vanskelig for meg å se, men jeg kan nok kanskje klare å finne en god grunn til å være venner for å lese aviser også. Nå leser jeg veldig lite aviser og ser veldig få nyhetssendinger, men en avis egner seg veldig godt til å fyre i ovnen med! Klart, det finns tennbriketter, men de har ofte en litt rar lukt og avisene knitrer veldig koselig når de brenner. Ingen ting som å være to når man varmer seg rundt et koselig bål, fyrt opp med avispapir!

Har vi egentlig noen skikkelig gode grunner til å krangle? Hvorfor kan ikke alle være venner?

Tror også hjernen bak planeten vår ser på oss og lurer på hvorfor vi krangler så fælt. Akkurat som Mor og Far og ungeflokken. 6 miliarder unger som bare bråker og krangler hele tiden! Vi er alle barn. Våre krangeler kan sammenlignes med barn som krangler om din leke og min leke, i utganspunktet like ubetydelige og små i den store sammenhengen, men på grunn av vår grusomhet gjort verden til et helvete for mange.

Gud er ikke politiker! Like lite som en Far eller Mor går inn og tar parti når barna deres krangler tar heller ikke Skaperen parti med den ene eller andre, men akkurat som barna hevder vi at opphavet er på vårt parti! Hvis vi bare kune innse at vi er barn hele gjengen! Hvis vi bare kunne konsentrere oss om å LEKE i stedet for å krangle om lekene! Vær så snill, gjør aldri den fatale feilen og tro at du er voksen!

..kom til å tenke på denne fiine sangen:

Tenkj om vi var venner du og je
Tenkj om ælle ændre folk som bodde like ved
også hadde sine venner som dom lekte mæ
dæ skulle vel ha vøri noe dæ

Tenkj om vi var venner je og du
Tenkj om vi to sammen kunne bygge øss ei bru
som strækte seg frå lænd tæl lænd
frå Norge tæl Peru
Dæ ville itte vøri tæl å tru

For bygda er lita og vægen er smal
men himmal´n der oppe den er kolosal
Dæ er mye vi skjønner, men lite vi veit
og dom som støtt krangler
dom har det itte greit

Tenkj om vi var venner begge to
Tenkj om vi to sammen en gong kunne gjøra no
Så ælle kunne sjå at væla trass i ællt er go
Dæ tenkjer je dæ skulle vøri no

For bygda er lita og vægen er smal
men himmal´n der oppe den er kolosal
Dæ er mye vi skjønner, men lite vi veit
og dom som støtt krangler
dom har det itte greit

Ja, nå sitter jeg trygt tilbake på stabburet, kjemper for livet mot en voldsom jet lag som dundrer frem med akselererende kraft. Målet er å ikke legge meg til å sove for kl 23, som jeg er i ferd med å få til, våkne i morra i normal tid og leve lykkelig livet ut.

For å oppsummere det siste døgnet så har det stort sett gått med til å kjøre fly. Opp kl 07.30 søndag morra etter 3 timer søvn, lukke kofferten og reise. Havna på pub i Venice med Roger og Billy kvelden før. Var faktisk innom noe som kunne minne om en nattklubb som huset en gjeng meget spesielle mennesker.

Det store spørsmålet var jo all bagasjen. Det var forsåvidt ikke noe annet enn tyngden som bekymret meg. Det skulle vise seg å være allt annet en grunnløs bekymring for da jeg kom til skranken bare ristet de på hodet og sa «ai ai ai, this is going to be very expensive…» Etter mye om og men ble kofferten delt i to der halve innholdet havna i en bag for å unngå overvekt, men seff mot et passelig «ekstra kolli gebyr». Det morsomme var at når kofferten var innafor vektreguleringa var den bare halvfull og den nyannskaffede continental bagen var tung som bly. Da bare ristet dama på hodet og sa noe rart på engelsk, festa tag´n og sendte shiten avgårde.

Wurlitzer kassa var det naturligvis ingenting å gjøre med bortsett fra å ta ut skoene. Hadde jo tilslutt ikke noe anna valg en å knipe igjen auva og dra visa´n. Når alt var reorganisert på den billigste måten og en time med intens pruting, flørting, svetting, grubling, mere pruting og mere flørting var unngagjort, havna sluttsummen på $480. Det vil si ca 3120,- kroner. Way to go!! De fleste har tippet på at det i værste fall ville komme på rundt $100 så jeg tenkte det er jo billig, kan betale $200 uten å blunke jeg, men et beløp nærmere $500 bekymret meg i et øyeblikk eller to. Var det verdt det? Å ja. Det begynte et sted nærmere $800…

Prøvde seff å sove så mye som mulig på flyet. Ikke lett når det er midt på dagen i hodet ditt og før det er kveld er det neste morgen. Du har også ingen steder å gå, gode filmer å se på, et passe vondt sete og $480 å erge deg over.

Var turen vellykket sånn helhetlig? Å ja. Planen var å se mere av Los Angeles, treffe folk og få inspirasjon. Det har jeg gjort. Med renter. Har også skjedd ting som ikke var planlagt. Det er vel egentlig en delt sannhet, for kanskje den viktigste planen var å la tilfeldighetene styre og være klar for å dumpe borti det som dumpes borti kan. Har jo hatt mange morsomme opplevelser fra strandliv, byturer og skilsmisser til nærkontakt med politi og andre autoritetspersonligheter. Av musikkrelaterte ting så hadde jeg vel ikke akkurat planlagt å få skrive sammen med Don Boyett og Nick Cooper. At jeg er i ferd med å skrive en management kontrakt var heller ikke på «to do» lista. Så tilfeldighetenes mål er oppfyllt.

Når det kommer til inspirasjon syns jeg L.A. er en merkelig by. Det er veldig inspirerende å være der for strengt tatt «alle» jobber med noe kreativt innen underholdningsbransjen. Enten det er film/tv eller musikk. Det ser også ut som om de fleste «får det til» på en eller annen slags måte og det virker som om det er lett å slå igjennom hvis du har et bra produkt. Man blir gira på å jobbe når man ser hvilke muligheter denne byen har å by på i forhold til forholdene jeg er vant til hjemmenfra.

Det som kan gå på inspirasjonen løs og fort knekke en helt i to er antallet flinke folk og ikke mins nivået på dem. Det sitter praktisk talt folk på gata og tigger penger med musikalske talenter jeg bare kan drømme om. Det er omtrent like mange band i L.A. som et er mennesker i Norge og de er alle sultne og mange av dem er grisedyktige. Har hørt noen artister her som rett og slett blåser hue av meg. En kan like fort føle seg både liten og dårlig som det motsatte. Kontrastene blir fort store og har hørt om folk som har slutta å spille etter å ha vært her. Jeg liker kontraster så det fikser jeg greit. Det viktigste er vel å holde fokus og det syns jeg sjøl at jeg har greid alldeles utmerket. Flinke Knut!

Kunne skrevet myye mere om alle disse tingene og en haug andre ting, men nå er klokka halv tolv og jeg har greid målet mitt. Selvfølgelig begynner jeg jo å våkne nå, men enn stann lyt skigar´n stå!

Oppsumering i en setning: En meget vellykka tur, opplevd masse sprøtt, fått mange nye kontakter og har spennende ting på gang i fremtiden, reiser tilbake om ikke alt for lenge men må bare skaffe til veie $480 ekstra først..

HAHA!! Jeg er stor gutt!!

Nå er det den store pakke jobben som står for tur.. Begynte så smått i dag, og må i kveld, ikke så rent smått men faktisk ganske så reint stort og beint frem, pakke ferdig for jeg reiser i morra tidlig. Har jobba som en gal for å få den Wurlitzeren min til å bli sånn nogenlunde reiseklar. Betviler faktisk at den noen gang blir det, men vi får gjøre et forsøk, smile pent til dama bak skranken og håpe det beste..

Onsdag var jeg en liten runde og shoppa utstyr til det store prosjektet. Fant forskjellige typer stropper som både stropper fast kassa og samtidig utstyrer meg med et flott lite bærehåndtak. Hvit tape til å skrive «THIS SIDE UP»piler og «DOWN», sølv tusj til å skrive navnet mitt og til slutt to små hjul og 8 små skruer til å skru de fast med! Hurra! Lånte skrutrekker av naboen og badevekt av Roger, veide det hele og så skrekkslagen på at pila nesten stoppa på 45 kilo. Den helt absolutte maximale grensa for hvor tungt det kan være SELV OM man betaler overvekt. Tror den trenger en liten bønn med hjelp ovenfra, har nemlig stappa et par sko inni der i tillegg, så det kan nok hende vekta sier både 46 og 47 kg, ihh..! Men den er veldig fin da, med all teipen…

Har brukt siste uka til å shoppe litt. Min gode far på Toten gav meg et ganske hyggelig, men kortsiktig lån, slik at jeg kan fråtse de trivelige prisene. Er stolt eier av en ny iPod video 60GB svart, en YAMAHA MG16/6FX mixer (!), en liten søt sak til pianoene mine som kan kalles live sampler plus en tuner i go´klassa. Det sier seg selv at jeg får det trang på vei hjem ja…

Ellers har jeg vært på kino og sett The legend of Zorro, og greide å snike meg inn først i køen på premiera til den nye Johnny Cash filmen «Walk the line» (hurra! løp å se!) og drukket mere øl med «samboer´n» min Amanda.

Hadde tenkt å shoppe litt mere i dag, julegaver og lignende, men jeg er på besøk hos ei dame for å jobbe litt med tekstene mine så det rekker jeg ikke. Ikke det altså, hadde sikkert vært plass til litt mere…

.. litt utpå dagen tirsdag ringte Nick meg og lurte på om jeg ville være med en runde! Takk ja, sa jeg og traff han i Hollywood på en kafe som heter Miafee. Vi spiste litt før vi leide oss inn i et øvingslokale for å spille og synge litt. Jeg presenterte noen halvferdige ideer som han hjalp meg videre med. Han er også en veldig flink vokal trener så han lærte meg noen teknikker og triks. Senere traff vi Runar på en Brasiliansk restaurant på Sunset Strip hvor vi spiste og skravla resten av kvelden.

Onsdag skjønte jeg endelig at det for alvor var trøbbel i heimen da jeg møtte stua full av møbler som var på vei ut. Mannen i huset rett og slett flytter etter en litt lei episode lørdag kveld. Husker den festen jeg fortalte om? Drama, sjalusi, 20 sting i handa, eks kjærester, osv. Ikke noe vold inne i bildet, snille folk dette her, men bare litt uheldig med noe glass. Stakkars fyr, og stakkars MEG som plutselig satt her uten internettforbindelse!? Det var nemlig hennnes anvsar å betale regninga og hans datamaskin. Av annet vi kan melde er det vannlekkasje på badet og huset er solgt. Noen som har kjøpt u-sett hus i Venice?

Shaun (som mannen i huset som ikke er mann i huset lenger heter) og jeg stakk på biblioteket i Venice for å surfe der. Ingen tråløs linje i det biblioteket, som forøvrig så ut som det kom fra den kalde krigen ØST for Norge, men derimot i nabobutikkens bakgård. Veldig koselig å sitte der altså, men maskinen må være fulladet med strøm for det eksistrer ikke kontakter. Like greit å lade maskinen, ha palmer og rask tilgang til m&m´s i stedet for et nedlagt bibliotek med kontakter? Ikke helt nedlagt da, men det så bare sånn ut..

På kvelden reiste Margrethe og jeg opp til Hollywood til Hotel Café og hørte på en fantastisk artist som heter David Ryan Harris. Det må alle musikk interesserte sjekke ut! Sammen med oss var Lou og Betsy.

Da jeg kom hjem var det en litt trist Shaun som hadde latt flytting være flytting og åpnet ei Martini flaske. Syns vel jeg måtte hjelpe til og være en god lytter, da jeg hadde et par bud´s i kjøleskapet som så sårt ønsket seg et par bein å gå på. Det måtte de jo få? Jeg er da et menneske!

Torsdag var det å komme seg på nettkafe igjen før jeg stakk til Santa Monica og spiste litt. I rein hyrten og styrten stil ble det bråbestemt at «naboer» gikk på en kino oppe i Hollywood, så da var det bare å kaste seg rundt og bli med Bergenseren Stein og dansken Hans. Syk film, men veldig bra. Da jeg kom hjem den kvelden fant jeg «fargo» i hylla til Amanda, hun som fortsatt bor her, så den på mac´n min og sovna. Mege bra film det også. Den har stått på lista mi leenge og det var godt å få det overstått! Vel verdt å bruke to timer på skal jeg si deg!

Fredag var det samme prosedyre; komme meg på nettkafe, finne noe mat, (denne gangen sammen med Roger) Stein ringer og bråbestemmer kino i Hollywood, kaste seg rundt og reise. Det har nemlig vært AFI film festival i Los Angeles i helga og der viste de noen Norske filmer som vi syns vi måtte se. Deriblant «vinterkyss» som var en helt avsindig bra film! Løp å se! Den er året Norske Oscar bidrag, og fortjener å vinne. Den vant iallefall hovedprisen under AFI Fest i Los Angeles. Vel fortjent! Jeg måtte tilogmed felle en liten tåre der jeg satt. Emosjonell på mine eldre dager veit du..

Etterpå stakk vi på Sky Bar, Sunset Strip, der vi møtte bl.a. Margrethe, Nick og Runar.

Lørdag var jeg en tur nedom sjømannskirka for å planlegge gudstjeneste. Dansken Hans, Bergenseren Stein, Billy from Norway og Roger fra Drammen haika ned til Hermosa beach der de ratt hadde tenkt å drikke en øl eller to. Skal nevnes at vi hadde sett Norge tape 1-0 mot Tsjekkia på en av de engelske pubene i Santa Monica først. De serverte øl der også. Jeg kom litt for sent pga at jeg sov, men kan forklares med at det en noen timer tidsforskjell til Norge så kampen var ferdig kl 11 om formiddagen. Tidlig for en som bryr seg like mye om fotball som… husker ikke, så lite bryr jeg meg faktisk..

Lørdag kveld var bedt med på konsert med Robert Wells på Kodak teathre, men det skjedde noe kluss med bilettene så jeg stakk hjem. Der jeg fant både han og hu foran tv´n med enda ei flaske Martini og stua fortsatt full av møbler. «Det var da dom vart venner att» tenkte jeg, men i dag var møblene borte. Til og med møblene på rommet mitt har forsvunnet så nå sitter jeg her med mac´n på fanget og klærne på gulvet. Det ble uansett så gode venner at jeg har fått igjen internett da, men det er alt jeg har bortsett fra en madrass og to stoler.

Opp kl 09.00 søndag morgen for å spille Gudstjeneste, tungt å stå opp, men veldig hyggelig å delta. Margrethe og jeg stakk deretter til San Diego for å høre Robert Wells, (han jeg gikk glipp av dagen før) før vi kjørte Runar på flyet. Av helt uvanlige mystiske grunner lå det to billetter til oss i døra, vi smilte og gikk inn. Veldig bra konsert, flink til å spille piano, flinke til å synge, og gode musikere generelt, gode stoler og et fint teater. Hilste bl.a. på Peter Jöback etterpå.

I dag har jeg spist frokost med Margrethe og jogget en time på stranda. Altså, jeg var på stranda en time, om det var effektiv jogging hele tiden kan sikkert diskuteres, men jeg var da iallefall på beina hele tiden…

Forresten, nå oppdaga jeg at jeg plutselig har fått masse plass i SKAPET mitt! Da kan jeg jo kanskje vurdere å henge klærne som ligger på gulvet der?

En kjapp oppdatering:

Fredag satt jeg nok en gang å rabla litt musikk, det er jo liksom jobben min her da, før Margrete og jeg stakk og spiste litt kjapp mat før vi traff Runar og Chris. De skulle på kino, Margrete var trøtt så hu reiste hjem, men jeg slengte meg med på guttefilm. Jarhead, og handler om militæret og Kuvait krig. Det eviggamle plottet som går fra offiser som skriker til rekruttene, via trening, sakte bli mann, komme i krigen, se folk dø, komme hjem og ha psykiske problemer. En uendelig historie som gjenfortelles med jevne mellomrom, men alikevel en ganske bra film tross sjangeren syns nå jeg. Problemet er vel litt mere sjangeren kanskje? Har aldri vært i militæret jeg så det er kanskje det, men har sett filmen før. Ikke noe nytt under solen, men en veldig bra film alikevel da.

Kjørte meg litt bort på vei hjem, havner seff i downtown når man kjører seg bort her i byen. Det er det stedet du ikke skal være om natta. Men det gikk bra, selvfølgelig!!

Lørdag stakk Margrete og jeg på stranda og jogga litt, tok noen armhevninger og gikk å kjøpte en stooor is på cold stone etterpå!
Var bedt på fest sammen med de jeg bor hos, så det gikk hele kvelden og natta. Morro ja! hurra!

Søndag var jeg veeldig tidlig oppe for å kjøre til San Pedro og delta på gudstjenesten i sjømannskirken der. Det var gøy sjøl om jeg led av noen ettervirkninger fra kvelden før, dog ikke slike ettervirkninger som room-maten min, han måtte sy 20 sting utpå natta. Spillte nesten alle sangene jeg kan sammen med ei dame som heter Miriam på fiolin. Skal gjenta suksessen neste søndag, men da har vi ikke noe reportoir…

Når det gjelder room-maten min så hadde han vært uheldig og fått knust noe glass og kutta hånda si stygt. Ble selvfølgelig jagd av vaktene og sraya med pepperspray etterpå. Gørrt. Dama hans var heller ikke særlig blid, så det var en deprimert mann jeg møtte her søndag ja… Jeg gav han ei pakke Ibux og forklarte om blandingsmisbrukets gleder.

Etter Gudstjenesten stakk jeg på Venice beach og var med på den ukentlige volleyballen som skandinavierene holder der. Føle seg litt levende igjen! Røre på kroppen sin! Godt! …påfølgende fest og fjas… også veldig stas!! Hurra!

Mandag brukte jeg faktisk ganske lang tid på å stå opp, au, men når det var gjort tok jeg meg en laaaang joggetur på Venice beach igjen. Jogga helt fra Venice pier til Santa Monica pier og tilbake! Stolt ja. Det minner meg på at jeg forresten har et snart uutholdelig behov for å lære meg å surfe…

Etter jogginga var jeg med til et studio i Valley´n der Nick jobba med mixen til den nye plata med Jackob Lutrell. Det hørtes kjempebra ut! Engineer London Thompson. Vi gikk å spiste på en Brasiliansk restaurant etterpå, Margrethe, Nick og jeg. Skravla som vanlig om masse rart og spiste masse godt! God amerikansk kjukking mat! Hmmm, burde vel ha jogga litt igjen snart…

Phu, Thank you GOD!! nå har jeg endelig funnet meg et sted å bo! Hurra!

De neste ukene skal jeg bo hos et ektepar på min alder i et koselig hus i Venice. noen få meter fra «utegata» og enda noen meter ned til stranda! «muskel-stranda» faktisk.. Et bittelite rom med plass til en seng, en Wurlitzer, mac´n min og ei BREI internettlinje, og alt for $450! digg! Har brukt internett for MERE enn $400 på hotellet er snart da vei du!

Dette blir herlig! Da veit je litt mere om hvor mye penger jeg har og ITTE har på resten av turen også! hehe!

I går kveld etter jeg hadde vært å sett på hus kjørte Roger (veldig snill mann, jeg skylder han et par nå) meg tilbake til hollywood der jeg stakk direkte på I.O. West, som er et av verdens beste impro «kollektiver» Det var utrolig morro å se så mange flinke folk. Fikk snakka med noen av de etterpå også! Staas!

Du kan sjekke de ut på I.O.West

I dag har jeg gjort veldig lite, men i kveld skjedde det plutselig veldig mye. Har stort sett sittet på rommet og smurfet rundt på internett, chatta med søstrene OG morra mi! Før jeg til slutt fikk karra meg ut av den jetlaggedetilværelsen, ut og spise lunsj, bestille en taxi til en av byens heller celebre musikksjapper for å skaffe meg en mikrofon jeg er på utkikk etter. Da jeg var noen kvartaler ned i gata ringte Margrete og ba meg sny fordi Nick ville ha meg med på en rundtur til bl.a. det studioet vi ikke fikk besøkt i går. Da jeg kom inn døra fikk jeg akkurat beskjed om at det var halv åtte han skulle komme og ikke med en gang, noe som resulterte i at jeg ikke rakk å gjøre noe anna på en og en halv time IGJEN enn å slappe av på rommet… sovna jo seff ti på sju, og sju sto han der! hehe!

Det bar rett til Westlake igjen og vi greide etter mye om og menn å finne huset til han vi skulle møte! Vi snakker BIG SCREEN TV! Fint hus, men enda finere studio! Skjønte ikke helt hva som foregikk, men vi måtte vente på gangen til alle lysene var riktig tent før vi fikk lov til å gå inn. Strengt, men viktig med godt førsteintrykk, og absolutt på sin plass viste det seg. Det første som møter meg er en gedigen NEVE mikser som står meget deilig belyst og gaper! Den var fiiin tenkte jeg, lenge før han fortalte at den første jobben den mikseren gjorde var Michael Jacson´s BAD album. Deretter gikk det slag i slag med Neumann´s fra 40 tallet, et diigert flygel, en milion amper, micker… og et STOORT og deilig opptaksrom med tyrkiske tepper, rare lys og midt på gulvet ei gedigen vannpipe med puter rundt. Så bar det videre for å treffe en anna fyr som het London og er produsent. Husker ikke i farta hva det var han hadde produsert, men det var helt sikkert noe hipt og svært, som alt annet er i USA. Nick insisterte på å spille demoen min for han, og det var seff suksessfullt. Han nikka og smilte høfflig og sa han håpte han kunne få annledning til å jobbe med meg en gang!

Enda morsommere var det siste besøket på rundturen vår. En produsent og bassist som heter Don. Han har bl.a. turnert med Lionell Richie og Michael Jackson. Sistnevnte på Dangerous tour, som jeg kjøpte på dvd i går! Han spiller også på nevnte BAD album. Nick, som er en heller frempå fyr, behøvde ikke be to ganger om å få sette på demoen min, synge ei låt på wurlitzeren hans måtte jeg også, og de elska det! haha! Nei, seriøst, han går rett bort og setter på et grunnkomp som han har liggende, forklarer hvem som har spillt, seff bare sjefer det, og lurer på om jeg liker det og evt kunne greid å lage noe på det. Ja, sier jo jeg, og dermed brenner han ut cd og vi har vi en deal. Nå må jeg ned i butikken litt tidligere i morra enn i dag så jeg får tak i den hersens mikrofonen. Her må vi laga låt..!

Hurra! Endellig på plass! Et årets lengste dag med 19 timer dagslys er over og jeg gruer meg til jeg skal hjem, for da får jeg årets korteste natt. Da skal jeg ta tilbake de timene jeg fikk nå, så da er det bare å regne… Ellers gikk turen fint! Ikke noen nødlandinger eller tollproblemer! Praktisk talt knirkefritt vil jeg si, kjedelig, men knirkefritt!

I går etter jeg kom fren grabba jeg en taxi og kjørte til 405 Larchmount blvd og kafeén Miafee der Margrete jobber. Vi spiste litt før hun kjørte meg til et hotell som heter Hollywood Metropolitan. Trøtt og fæl pinte jeg meg selv til å være våken til nesten halv ett men våkna allikevel og var oppvakt som en lyspære kl 06.00. Standard det. Også jeg som er en mester i å snu døgnet! Har jo flere kretsmesterskaps medaljer hengende! Fikk sove igjen etterhvert da. Drøyde helt til 14.00 omtrent før jeg gikk megen laaang tur! Ble sikkert godt over ei mil til sammen. Godt! Tusla rundt i Hollywood og var innom et par tre musikkbutikker, spiste på en hyggelig liten Thai restaurant, innom Virgin Megastore og skaffa meg den siste Stevie Wonder skiva, MJ Dangerous Live dvd, en Alicia Keys dvd, tok taxi hjem.. og sovna… Sov fra kl 18 til 21. Ca 22.20 var Margrethe på plass utenfor med bilen. Vi skulle i bursdag til en fyr som jeg kanskje har møtt før. Har ihvertfall møtt dama hans før som heter Benedikte og kommer fra Norge. Men først havna vi utpå en veldig så lang biltur for å finne et studio noen mil nord for Vallyen! Nick, vennen til Margrethe skulle treffe/ta med meg dit for å treffe en fyr, men han hadde gått hjem for dagen… Nick er en arti type! skal sikkert skrive mere om han senere, men han er vokal coach for mange store kjente artister og vi hadde ei morsom stund i bilen. Kort besøk på bursdag, noen runder poker, tapte noen $ reiste hjem, skal sove… trøtt ja!

Nå tar glemmingen overhånd! Kan det ha noe med at jeg reiser til USA om et par tre dager? Må innrømme at jeg er litt mere stressa enn jeg egentlig vil innrømme. God setning ikkesant?

Jo, det begynte søndag morgen. Jeg hadde en helt usaklig og rar drøm om at jeg og en person til, som jeg ikke husker hvem var, var med på et slags utdrikkingslagslignende opplegg der vi reiste rundt hele dagen og var med på gøyale aktiviteter uten at vi visste noen ting om hva som skulle skje liksom. Paintball og gokart!! Husker selvfølgelig bare fragmenter, men det er jo normalt. Var på vei videre til en annen aktivitet, mens jeg snakka med den andre personen som også hadde akkurat samme opplegget, men på forskjellige tidspunkter da liksom. Ja, samme det, poenget var jo seff at som et godt utdrikkingslag er (ikke det at det var noen brud inne i bildet..), så havner vi jo garantert hjemme hos min Mor i Skreien på middag! Hurra!

Det er da det skjer.
Huset er fullt av rare folk og alle venter på mat. Jeg kjenner den stressende følelse og jeg blir stående å se på at Moder´n steiker masse rare ting i steikepanna si. Husk at jeg er i Stryn på ordentlig og har drukket noen få øl og venter på at klokka skal ringe og jeg skal på jobb! Jo, Moder´n steiker tilogmed hele bananer i panna og jeg blir stående og kikke mens jeg tenker på hva som egentlig skjer! Jeg rekker å tenke i ca et fjerdedels sekund på om det kanskje har rabla litt for min kjære mor? Jeg visste jo ikke hvor gammel jeg var i drømmen, men hvis jeg skulle gifte meg så vil jeg anta at det ikke var hverken i dette eller i det neste året! Snakker vel mere et 2020 prosjekt her, så sannsynligheten for at rare ting skjer og at min Mor har lagd så mange middager for sine utaknemlige barn og deres stort sett meget takknemlige gjester så mange ganger at en skrue har løsna er jo absolutt tilstede. I 2020 altså! Eller 2040 får vi si! Huske at dette er en drøm og IKKE virkelighet!

Men, det var da det skjedde! I drømmen altså.
Midt under mitt fjerdedels sekundet der disse tankene for rundt i hodet mitt som egentlig kan kokes ned til en liten setning: «det er da ganske rart å helsteke bananer?» Akkurat da stod Ingerid Bjørnov ved siden av meg og sa: «hun er ganske sterk, moren din?» Hun sa det på en måte som viste en utrolig respekt for min kjære elskede Moder´n! Hun var ikke nedlatende, tvertimot fikk hun meg til å føle at de tankene jeg et tusendels sekund før hadde vært helt borti natta dårlige! Jeg ble ekstremt overveldet av alle følelsene jeg fikk, og alle skulle absorberes på ett mikrosekund! Jeg følte anger, skyld, kjærlighet, tilkortkommenhet, savn, hjemmelengsel, anger, hjemmelengsel, fred, hjemmelengsel, hjemmelengsel… øh, ja, hjemmelengsel..! For første gang i livet! Også FØR jeg hadde reist! Shit! Er det rart jeg bråvåkna?

Fra og med den opplevelsen har det stort sett gått slag i slag. Veldig glad jeg ikke var fyllesyk på søndag, for det ville blitt krise tror jeg. Du kan jo lese om min fatale tabbe med bagen i posten nedenfor, men jeg kan fylle deg inn videre. på mandag begynte jeg med å glemme at jeg hadde glemt bagen min i Stryn. Fortsette med å glemme at jeg skulle på fotosession kl 17, som resulterte i at jeg glemte å ha på meg fine klær og ordne håret mitt. Glemte jo at jeg hadde glemt hårproduktene mine i en bag i Stryn, glemte at lue, olabukse, joggesko og stygt langt sjegg ikke er noe særlig fint når de andre stiller i dress. «Er man stjerne så er man stjerne» tenkte sikkert de andre og kikka sjelmskt bort på meg. Jeg huska faktisk at jeg skulle videre på øvelse etterpå, men hadde selvfølgelig glemt tekst mappa med sangene jeg skulle synge, og da kan du vel gjette deg til om jeg huska de utenatt? Tirsdag huska jeg faktisk at jeg skulle opp grytidlig for å filme, huska også at jeg hadde en grusom barbermaskin jeg kjøpte i Göteborg i 92 i en skuff. Tok den med, barberte meg, og glemte den i garderoben. Reiste nybarbert og glad rett hjem for å hente tekstene jeg hadde glemt som jeg trengte til begravelsen jeg kom på jeg skulle synge i kl 12.00.

Onsdag var jeg i studio hos Jon Anders. Glemte at jeg skulle ha med et par høytalere han skulle låne mens jeg er borte, men huska på at jeg skulle huske de da jeg kom tilbake på kvelden så godt at jeg glemte de da også. Huska de i går kveld, så da trenger jeg ikke tenke noe mere på at jeg hverken skal huske eller har glemt de! Tror jeg gjorde noe midt på dagen på onsdag også, men det har jeg glemt, og da er vi kommet frem til dagen i dag…

I dag var jeg i Oslo. Var hos Frode på Trond&Trond og leverte demoplater, som jeg forøvrig huska selv om jeg kom for sent. Skulle rett videre på spillejobb på storo senteret. Det gikk veldig fint. Jeg kom frem i god tid, huska klokkeslettet. Var der faktisk så tidlig at jeg kunne sette opp Rhodes´n min uten anntydninger til stress. Eneste problemet var at da jeg kom inn og så scena, slo det meg at jeg hadde glemt at jeg hadde ansvar for å ta med mikrofoner og stativer, så hele greia ble avlyst…! Men det har jeg glemt nå..

Tror kanskje ikke det er sunt å ha et relativt tettpakka program i uka før du skal f.eks. reise på lange turer alene og bør konsentrere deg om å huske det viktigste du skal ha med deg? Hele familien har forresten kollektivt glemt hvor vi har gjort av den store blå kofferten til Far. Den som er så stor og romslig veit du! Fin til lengre turer! Når alt kommer til alt så er det vanligvis jeg som er den som holder hodet kaldt. Tror jeg har oversikt over det meste til mandag. Kan ikke huske å ha glemt noe! Ikke noe anna enn det jeg har nevnt her iallefall. Syns jeg har vært flink jeg…!

edit: Det stoppa ikke der for å si det sånn. Spillte i begravelse på fredag og kom én time (!) for TIDLIG! Begravelsen begynte kl 14.00 og jeg var på plass 11.30. Syns jo det passa seg bra..

Hay ho!

Har hatt ei aktiv helg med mye moro! Sceneskrekk på Fredag med påfølgende Jazz konsert på Bar Ampfield. Veldig moro å høre Kvistum spille jazz igjen! Lørdag var det konsert i Kolbu Kirke med sjølveste Knut Anders Sørum sjøl og ungdomskoret Liv og Fred. Dette er altså et kor, ikke to personer. Hadde med meg et lite band bestående av Trond Meland, Per Strand og Ruben Våga. Sistnevnte var forøvrig første gang sammen med meg på trommer. Veldig moro var det! Ruben og jeg går way back men har aldri hatt gleden av å jobbe sammen «på ordentlig» før! Er jo fadder til dattera hans og alt mulig så det var litt kult å endelig kunne hyre han! Han skal også være med til Stryn den 9 okt. Glær mei! Konserten var faktisk veldig fin! Stemningen var meget god og jeg greide å få enda litt mere liv i koret enn jeg hadde trodd. Trond ringte meg senere på kvelden og fortalte at det var den konserten i livet hans som hadde gitt han mest! Skar itte kjimse ta dæ nei! Sjøl om det var midt på lørdags natta..!

Personlig så er det jo veldig morsomt å jobbe sammen med Liv og Fred igjen etter 12-13 år. Det er jo bare nye folk siden jeg var med, men det er akkurat samme opplegget og akkurat den samme stemningen. Nye sanger, men i akkurat samme sjanger og akkurat samme måte å synge de på! Det rare er, plutselig var jeg tilbake til tidlig i tenårene! Jeg satt der og kjente på den samme stemningen og følte de gamle følelsene! Akkurat som om verden har stått stille! Når jeg sitter og tenker på det nå er det faktisk veldig vanskelig for meg å forstå at det faktisk skjedde nå på lørdag og at det er en del av den virkelige verden som eksisterer akkurat her og nå ved siden av alt det andre jeg driver med i mitt lille rare liv! Jeg prøver ikke å være arrogant, men det er bare så innmari rart for meg! Jeg slutta der for å få mere tid til å jobbe med musikk og kommer tilbake etter 12-13 år med egne låter og et band med profesjonelle musikere og ansiktet mitt på plakaten. Ikke lett å holde tunga rett i munnen nå ser jeg, men jeg må gjenta at jeg syns det var UTROLIG staas!! Men du verden! Hvordan kan en tradisjon og ikke minst STEMNING føres videre på den måten? Det har jo vært perioder da det har vært så lite folk i koret at det praktisk talt har ligget brakk, så med helt nye folk skulle man jo tro at det har skjedd litt forandringer? nei, kanskje det går ann å reise i tid? Jeg gjorde iallefall det på lørdag…

Etterpå bar det rett i stabburet til diverse kalde og tempererte drikkevarer sammen med et knippe av mine herlige venner og bekjente! Vi nevner bl.a. mine elskede søstre, Søstrene Semb, Terje Løkken, Kristin og Torkel, Torfinn, Inger Karin, Johan, Slottum, osv… Sovna seint og har hatt en ellers fin dag i dag! Vært på Kino og sett Elsk meg i morgen, meget bra! Gå å se!

Ja, da får vi prøve dette her da…!

I dag har jeg ligget på sofaen og sett Malcom in the middle på tv2. Det var morro… Kjørt bil og punktert. Det var ikke moro… Heldigvis var broder´n der og hjalp meg, hvis ikke hadde jeg sansynligvis banna stygt før jeg hadde begynt å skifte dekk…

Har akkurat avslutta en måned på gjøvik med sommerslagere. Litt trist men litt godt også. Hadde en super kveld med dobbelforestilling på lørdag som endte i nachspiel til søndag morra og frokost på hotellet før leggetid. Kan kanskje ha noe med dagens sofa aktiviteter å gjøre…

Har sagt opp leiligheta mi på Grünerløkka og driver derfor å gjør det gode gamle stabburet mitt mere beboelig en det har vært på lenge… det er en drittjobb, men det blir sikkert fint tilslutt! Enda værre dritjobb er det å flytte ut av leiligheta for der ligger det rot fra ca 4 mnd tilbake… har bare vært på reisefot og det er grunnen til den plutselige oppsigelsen. Jeg skal nemlig bruke neste vinter til å REISE masse og kjøre MASSE ski! Hurra!!! Nå tror jeg jeg skal ta meg en tur til Gjøvik å besøke noen venner som har et lite grill party i kveld! Blir hyggelig! Snakkes!!

Jeje, nå etter et par hundre oppfordringer har jeg blitt blogger sjøl… veit ikke helt om dette er noe for meg, men det er da iallefall gøy å følge med på hva andre driver å suller med. Skal prøve å oppdatere så ofte som mulig, så ser vi hvordan det blir! Vanskelig å vite hvor personlig man skal være, men det vil vel fort vise seg hvis man går over streken ja… Vi sees!!