Site icon Knut Anders Sørum

Gråt ikke over snøen som smeltet i fjor…

Natt til i går hadde jeg mareritt tror jeg.
Jag har nesten aldri mareritt, jeg er en relativt stabil person med få bekymringer og et deilig nyansert forhold til tvil, tro og de eksestensielle og store spørsmåla. Er nesten aldri redd og har stort sett bare opplevd angst på toppen av stupbratte fjell med skredfare i skikkelig «bakpå» form.

Men i går hadde jeg noe som kan minne om mareritt. Av andre mareritt jeg husker så har vi ett der Hannibal Lecter var løs i Øvre Skreien og panikken bredte seg som ild i tørt gress og folk kasta det de hadde i henda og løp som gale! Folk kom over plenen vår med bil, livredde og med dødsangst i øya! Jeg visste hvor han var, og at det faktisk var MEG han var ute etter. Jeg kunne sikkert blitt et godt måltid hvis jeg ble riktig tilberedt.. litt seig kanskje? Men uansett, han var i garasjen, og jeg gikk inn og snakka han til fornuft. Så skummelt var det liksom, og det er det nærmeste jeg kan huske å ha vært et mareritt siden jeg hadde feberfantasier som femåring.

Natt til i går derimot drømte jeg at jeg sto hjemme på Toten og så oppover i retning Totenåsen. Den lå der fin og hvit med minst en meter tykt snølag. Under beina mine var det grønn plen, og rett foran meg gikk smeltegrensa. Den krøp oppover mens jeg sto der og det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Våren tok overtaket og snøen ble borte. Jeg gråt og gråt. Vanligvis går det flere år mellom hver gang jeg seriøst tar til tårene, men å se snøen smelter er så trist at jeg ikke kunne la være…