Nei, det er ikke akkurat den følelsen jeg snakker om selv om den ligner.
Den er umulig å beskrive, men jeg skal prøve.
Nostalgi, kanskje. En følelse av å være på reise. Ikke sånne reisebilder du finner på pinterest det flotte solnedganger og lyseblå elefanter son blir ridd på av blonde modell-lignende mennesker med casual men matchende mote.
Det er helt stille. Ensomt. Men ikke alene. Det er litt som når man har sovnet i bilen eller på bussen og våkner forsiktig og samtalene rundt deg blir distante lyder som blander seg inn i motordur og dekkstøy. Lyden av ingenting, og øyner som ser ut mot «ingenting». Steder man ikke kjenner. Eller nei forresten, det gjelder også steder man kjenner godt. Som å slumre på et tog, men det er aldri følelsen av å kjøre tog, det er noe annet.
Litt som solnedgangen på rulleteksten i Døden på Oslo S. Englefjes, nostalgi, min første store og bevisste opplevelse av å være på grensen mellom barn og ungdom. De kjører inn i fremtiden, som de ikke kjenner, filmen er slutt men det er nå historien begynner. Men det handler ikke om hverken solnedgang eller nostalgiske filmer. Indy og gjengen rir inn i solnedgangen på rulleteksten i Last crusade men det er absolutt ikke den følelsen. Ligner mer på Force temaet og Luke som speider mot stjernene og de to solene.
Det er følelsen av å være på reise, gjerne i USA eller Afrika. Men det kan også være alle andre steder. Den kan dukke opp når jeg kommer på E6 nordfra hvis jeg sitter i egne tanker når jeg nærmer meg Alnabru. Jeg kan få et blaff, et kort sekund, en følelse av at jeg er i L.A.
Den kan dukke opp når jeg våkner først og ligger helt stille med halvlukkede øyne og studerer mønsteret i tapeten, selv om tapeten vår egentlig ikke har mønster.
En sang, Africa av Toto, en klisje. Superbowl, Oscar. Et bilde, gjerne fra da jeg var ung. Jeg trenger ikke være på bildet, det trenger ikke engang å være noen jeg kjenner, noe jeg vet hva er. Ekte grain fra ekte film.
Gandalf! Kloke ord. Døden. Vandringen, veien, gåstaver, vandrestaver, en lett pakket ryggstekk. Et kamera, følelsen av å se igjennom en ekte søker, stille fokus.
Jeg klarer ikke å gi det en god forklaring. Det er nostalgisk men det er ikke nostalgi.
Det er et blaff! En kort følelse. Et minne som ikke er et minne.
Jeg kommer ikke til bunns i dette nå.
