Her er en tekst jeg skrev den 28 september 2010 for å beskrive hva jeg tenkte om utgivelsen den gangen:
I over 20 år har jeg jobba målbevisst og fokusert for å bli en best mulig sanger. Jeg har har jobbet i mange forskjellige sammenhenger og vært innom et uttall av stilarter. Etter jeg skrev min første låt som 12 åring etter å ha blitt inspirert av å høre Whitney Houston på radio har fokuset vært på å lære seg å synge høyere toner, lysere toner, lengre toner, dypere toner, skarpere klanger, mykere klanger, mere vibrato, ingen vibrato, sårt og vakkert, aggresivt og med vreng, fraseringer som skulle høres imponerende ut og voldsomme ornamenteringer. Alt for å lære seg å formidle sanger, tekster og melodier på en best mulig måte.
Alf Prøysen har alltid vært en av mine beste venner. Fra jeg var liten og sang Hompetitten og Du Skar Få En Dag i Morra på pensjonistfester til jeg ble eldre og resiterte Den Skyldige og Ungkarssalme på fyllefester har Alf vært tilstede i større eller mindre grad i livet mitt.
For noen år tilbake gikk jeg igjennom en personlig krise og ramla ned i et mørkt mørkt høl. Ordentlig mørkt var det, og det så så svart ut at jeg ikke trodde jeg skulle komme meg ut av det. Plutselig hørte jeg all den musikken jeg hadde vokst opp med og vært så glad i på en ny måte. Plutselig fant jeg meg sjøl foran radioen og grein som en unge til Peter Gabriel og Dolly Parton og
opplevde at tekster jeg ikke hadde reflektert nevneverdig over før fikk en helt ny betydning. Akkurat som du ikke har sett en stjernehimmels fulle potensiale før det blir helt bekkmørkt hadde heller ikke jeg sett meningen ved halvparten av de låtene jeg formidlet rundt i det ganske land kveld etter kveld.
Det var da, når alt var som svartest, at plutselig Alf satte seg ned på armlenet mitt og snakka varmt og rolig til meg. Plutselig så jeg at tekstene hans inneholdt en dybde som jeg ikke hadde lagt merke til. Ikke det at jeg hadde gjort noen oppdagelse ingen har gjort før meg, for det skulle ikke mere enn en kjapp tur på google før jeg fant ut at dette var noe «alle» visste om og alle var klar over. At Alf hadde så mange dypere aspekter og mørkere sider ved diktningen sin var visst viden kjent, men jeg måtte altså bli mørk sjøl før jeg skjønte hva dette egentlig handla om.
Jeg opplevde det som om Alf kom inn i det rommet der jeg satt med øyne som hadde vent seg til mørket. Hvis noen hadde skrudd på lyset eller slippi inn sola hadde jeg blitt blind, men Alf kom med sine betraktninger og sin dype visdom og innsikt og sakte men sikkert fikk meg til å dra på smilebåndet og tilslutt venne meg til lyset igjen. Jeg skal ikke si det var Alf som reddet meg ut av knipa, men han var en viktig del av det. Faktisk så viktig at jeg fikk tak i et restaurert Blüthner piano fra 1926, fikk med tre sterke karer og bar det opp i andre etg i stabburet hjemme på toten. Jeg mikket det opp med kunstens regler og har hatt det stående tilkoblet til enhver tid sånn at jeg når
som helst kunne trykke rec og spille inn det jeg måtte finne på å drive med akkurat da. Jeg kunne sitte å øve til en spillejobb og plutselig få et innfall av opptaksbehov, jeg våkna ofte midt på natta og tenkte «sånn skal faktisk den låta være» for så å stå opp og recorde i underbuksa, eller jeg kunne rett og slett bare ha et sterkt behov for å sette hverdagen på pause og recorderen på rec mens jeg svømte i Alf Prøysen sin dype livsvisdom og fantastiske tekstmateriale.
Plutselig en dag var ikke sang særlig viktig lenger, alle disse teknikkene jeg hadde lært meg for å formidle skulle ikke bare formidle, de skulle fortelle en historie. Plutselig var historien i fokus og jeg måtte legge av meg alt jeg hadde lært om sang. Alt som var «imponerende» var uvesentlig og alt som kunne ta fokuset vekk i fra tekstene og historien ble bare støy. Jeg måtte finne mitt eget uttrykk. Jeg gikk langt tilbake, og langt inn i meg sjøl for å finne ut hvem jeg egentlig er og hvordan jeg egentlig låter. Hvordan er lyden av Knut Anders Sørum? Jeg hadde jobbet så lenge med å lære meg alle andre lyder enn lyden av meg selv at å skulle gå løs på et materiale uten å ha en klar tanke på forhånd om hvordan dette skulle låte var som å gå rundt i et bekkmørkt rom. Jeg begynte prosessen med å lese tekstene, legge bort musikken, ikke tenke melodier men kun fortelle historien. Jeg måtte finne mitt eget språk. Jeg la bort tanken på å prøve å synge på Ringsakerdialekt ganske fort. Totenmålet er nok ikke så veldig langt i fra Prøysens egen dialekt, men for meg ville det vært veldig unaturlig å skulle synge med den dialekten så jeg valgte bort all dialekt for å få det så nært og personlig som mulig. Det samme skjedde med de låtene som var skrevet på bokmål. Det overrasket meg hvor mye av dette materialet som er skrevet på bokmål, men omtrent halvparten av plata er det, men jeg valgte selvfølgelig også å synge de på Totning. Stort sett. Man kan sikkert diskutere hva som er korrekt Totenmål, men jeg har tatt utgangspunkt i hva som er naturlig for meg å si, så da er den diskusjonen død.
Med disse tanken i hodet prøvde jeg etterhvert forsiktig å sette litt melodi på dette og på den måten kunne jeg overføre det jeg ville formidle også inn i melodien og sangen. Utfordringen ble å prøve å få mange av disse melodiene til å fortelle ut det jeg følte når jeg leste teksten. Mange av melodiene hadde store kontraster til tekstene i seg, i allefall i forhold til den måten jeg oppfattet tekstene og oppfattet melodiene på. Mange ganger ble dette et så stort problem at jeg aldri fikk til å gjøre den versjonen jeg ønsket å gjøre, mens stort sett var det en styrke som gjorde det hele enda sterkere. Jeg er fortsatt lei meg for at jeg aldri fikk til et par av låtene. Jeg måtte forkaste en av de kanskje aller fineste tekstene jeg veit om fordi jeg aldri fikk det til å låte sånn jeg ønsket. Det kan vel hende jeg må ha noen flere år på baken før det er mulig.
Jeg hadde egentlig aldri tenkt at noen skulle høre dette, det var mest en slags form for egenterapi, jeg er jo popsanger, og disse opptakene var hverken «fine» eller polerte. Her var det feilspilling, knirking i pedaler, mere hvisking enn sang og jeg tenkte vel kanskje at det i allefall ikke var noe kommersielt potensiale i dette materialet. Samtidig visste jeg at mange av disse versjonene var versjoner jeg hadde savna sjøl i min søken etter interessant Prøysenmateriale. Jeg begynte som smått å våge meg til å prøve noen av låtene ut live, og jeg begynte å forstå at dette kanskje kunne være av interesse når jeg merket responsen folk gav meg på det. Jeg tok med meg et par av opptakene mine til Jon Anders og spillte de av for han. Jeg var svett i henda, rød i
toppen og meeget nervøs, og han satt lenge og lytta uten å si et ord mens jeg tenkte «pokker, dette var en dårlig ide». Jeg hørte musikken for første gang med andre til stede og det var visst mye mere personlig for meg enn jeg hadde ant på forhånd. Jon Anders mente dette var noe av det beste han hadde hørt meg gjøre noen gang, så da begynte jeg sånn smått å tenke at dette kanskje kunne bli ei plate.
Sommeren 2010 tok Jon Anders med seg sitt gamle MIX+ system og kobla det opp i stabburet. Vi hooka sammen harddiskene våre og alle opptakene ble shyfla rett inn i hans gamle mac. Noen av opptakene hadde rukket å bli så gamle at de allerede hadde samlet mye støv på seg, men når det kommer til gamle ProTools kunster så er Narum en magiker. Andre opptak var av nyere karakter, men felles for de alle var at ikke noe av det var spessiellt blankpolert og ingenting av det hadde noe som helst slags former for overdubbs. Rein piano og vokal rett inn. Ca halvparten av låtene måtte redigeres. Alt i fra enkel redigering som å velge verset fra den ene vesjonen og refrenget fra den andre, til litt mere komplliserte prosesser. Den andre halvparten er reine opptak, urørte og rett inn. Dette gjelder feks «Romjulsdrøm» som ble spillt inn første juledag 2007 kvart over seks på kvelden. Jeg måtte ha en liten pause i juleselskapet og gjemte meg unna på stabburet, satte meg ned ved pianoet, trykte heldigvis på rec, og spillte inn låta med en versjon jeg aldri kan gjøre lignende hverken før eller senere. Jeg visste ikke engang hvilken toneart jeg spillte den i, men jeg visste det var akkurat sånn det skulle være.
Jeg har et Hammond A100 stående som vi brukte mye, Jon Anders er en magiker med gitarer, og siste innspillingsdag var vi i Hoff Kirke der vi satte på kirkeklokkene og spilte orgelet med alle bryterene på! Det med kirkeklokkene var et uhell, og vi var egentlig bare glade politiet ikke dukket opp. Resten av plata ble tatt med til Jon Anders sitt studio på Eina, der vi la tråkkeorgel og alle hans gitarer. Lewi er den eneste eksterne musikeren som er med på plata da han spiller bass på to låter.
Jeg er skikkelig stolt av dette produktet. Jeg har ikke peiling på hvordan det vil bli mottatt. Kan hende folk syns dette er noe overfølsomt tull eller det kan hende folk går av henglsene og elsker det. Ikke veit jeg, men uansett er dette min lille «baby» som måtte ut før jeg fikk gjort noe anna her i livet. Nå er jeg endelig ferdig, men er en ufattelig stolt og nybakt «far». Håper du vil like plata mi og håper den kan være sjelebot på mørke dager og være med på å holde humøret på topp når det er lyse dager.
Enjoy!
Knut Anders Sørum