Nattverdsberettiget?

I kveld vurderte jeg for alvor å ikke gå til nattverd. Jeg har tenkt tanken mange ganger de siste årene, at jeg har igjen så lite tro igjen at jeg ikke vil være han som «spiser og drikker seg til doms», men jeg har aldri vært så nære å ikke gå som nå.

Siden mange type menigheter har et relativt strengt forhold til nattverden så har jeg nesten alltid hatt som prinsipp gått til nattverd selv om jeg ikke har vært «berettiget» til det, altså, «berettiget» i forhold til menighetens regler da. Har for eksempel gått til nattverd i Notre Dame, flere av katedralene i Santiago de Compostela og underveis på Caminoen, selv om det er strengt forbudt hvis du ikke er katolikk. De gangene har jeg ikke følt at jeg har spist eller drukket meg til doms, men de gangene hadde jeg tro. Mye tro.

Nå har jeg ingen ting. Nesten.

Men jeg gikk. Det var ganske mange i den køa som var langt mer hedningaktige enn meg, og jeg tenker det er det nattverden er for..

Men kanskje dette var et utrykk for tro? Det at jeg for alvor vurderte å la være er kanskje et bevis på at jeg i det minste tror nok til å ta det hele på alvor..

Men det er vel alt..