…skrev jeg, men det viktigste er å huske å planlegge.
Jeg har hatt en slags sorg over at jeg på et tidspunkt sluttet å drømme. Jeg kan ikke huske akkurat når det skjedde, men jeg kan nok si at jeg i alle fall ikke har drømt skikkelig på minst 20 år. Da snakker jeg ikke om sånne drømmer man har når man sover, de har jeg hele tiden (senest i natt, den var weeeeird).
Man drømmer om hus, hjem, kjæreste, bil, båt, hytte, skiturer, motorsykkelturer, koseturer, ekspedisjonsturer, du skjønner hvor jeg vil..? Sånne drømmer har jeg ikke hatt på lenge, og det har vært en slags sorg. Hva skjedde med drømmen? Drømmen som visstnok er så jæskla viktig! Har jeg virkelig sluttet å drømme? Har jeg ikke fantasi lenger? Har jeg ikke ambisjoner, eller er jeg for preget av at alt ikke gikk som jeg hadde trodd her i livet?
Sjekk blogginnlegget «Premieresetning». Der tviholder jeg på at jeg fortsatt er en drømmer. Alt som står der er jo selvfølgelig bare tull. Det blogginnlegget er et typisk eksempel på en middelaldrende mann som prøver å lure seg selv.
Her om dagen så jeg et sånn teit quote på solnedgang, ett eller annet om å stop dreaming, men start making plans shit.
Jeg begynte å tenke tilbake, og så at det var akkurat det jeg hadde gjort, typ et sted midt i 20 åra. Jeg sluttet å drømme for drømmene flyttet meg ikke en millimeter, så i stedet begynte jeg å legge planer.
Det var mye mer effektivt.
Nå er jeg ikke lei meg lenger.
Legg inn en kommentar