..om 100 år er alt glemt..

Nå tar glemmingen overhånd! Kan det ha noe med at jeg reiser til USA om et par tre dager? Må innrømme at jeg er litt mere stressa enn jeg egentlig vil innrømme. God setning ikkesant?

Jo, det begynte søndag morgen. Jeg hadde en helt usaklig og rar drøm om at jeg og en person til, som jeg ikke husker hvem var, var med på et slags utdrikkingslagslignende opplegg der vi reiste rundt hele dagen og var med på gøyale aktiviteter uten at vi visste noen ting om hva som skulle skje liksom. Paintball og gokart!! Husker selvfølgelig bare fragmenter, men det er jo normalt. Var på vei videre til en annen aktivitet, mens jeg snakka med den andre personen som også hadde akkurat samme opplegget, men på forskjellige tidspunkter da liksom. Ja, samme det, poenget var jo seff at som et godt utdrikkingslag er (ikke det at det var noen brud inne i bildet..), så havner vi jo garantert hjemme hos min Mor i Skreien på middag! Hurra!

Det er da det skjer.
Huset er fullt av rare folk og alle venter på mat. Jeg kjenner den stressende følelse og jeg blir stående å se på at Moder´n steiker masse rare ting i steikepanna si. Husk at jeg er i Stryn på ordentlig og har drukket noen få øl og venter på at klokka skal ringe og jeg skal på jobb! Jo, Moder´n steiker tilogmed hele bananer i panna og jeg blir stående og kikke mens jeg tenker på hva som egentlig skjer! Jeg rekker å tenke i ca et fjerdedels sekund på om det kanskje har rabla litt for min kjære mor? Jeg visste jo ikke hvor gammel jeg var i drømmen, men hvis jeg skulle gifte meg så vil jeg anta at det ikke var hverken i dette eller i det neste året! Snakker vel mere et 2020 prosjekt her, så sannsynligheten for at rare ting skjer og at min Mor har lagd så mange middager for sine utaknemlige barn og deres stort sett meget takknemlige gjester så mange ganger at en skrue har løsna er jo absolutt tilstede. I 2020 altså! Eller 2040 får vi si! Huske at dette er en drøm og IKKE virkelighet!

Men, det var da det skjedde! I drømmen altså.
Midt under mitt fjerdedels sekundet der disse tankene for rundt i hodet mitt som egentlig kan kokes ned til en liten setning: «det er da ganske rart å helsteke bananer?» Akkurat da stod Ingerid Bjørnov ved siden av meg og sa: «hun er ganske sterk, moren din?» Hun sa det på en måte som viste en utrolig respekt for min kjære elskede Moder´n! Hun var ikke nedlatende, tvertimot fikk hun meg til å føle at de tankene jeg et tusendels sekund før hadde vært helt borti natta dårlige! Jeg ble ekstremt overveldet av alle følelsene jeg fikk, og alle skulle absorberes på ett mikrosekund! Jeg følte anger, skyld, kjærlighet, tilkortkommenhet, savn, hjemmelengsel, anger, hjemmelengsel, fred, hjemmelengsel, hjemmelengsel… øh, ja, hjemmelengsel..! For første gang i livet! Også FØR jeg hadde reist! Shit! Er det rart jeg bråvåkna?

Fra og med den opplevelsen har det stort sett gått slag i slag. Veldig glad jeg ikke var fyllesyk på søndag, for det ville blitt krise tror jeg. Du kan jo lese om min fatale tabbe med bagen i posten nedenfor, men jeg kan fylle deg inn videre. på mandag begynte jeg med å glemme at jeg hadde glemt bagen min i Stryn. Fortsette med å glemme at jeg skulle på fotosession kl 17, som resulterte i at jeg glemte å ha på meg fine klær og ordne håret mitt. Glemte jo at jeg hadde glemt hårproduktene mine i en bag i Stryn, glemte at lue, olabukse, joggesko og stygt langt sjegg ikke er noe særlig fint når de andre stiller i dress. «Er man stjerne så er man stjerne» tenkte sikkert de andre og kikka sjelmskt bort på meg. Jeg huska faktisk at jeg skulle videre på øvelse etterpå, men hadde selvfølgelig glemt tekst mappa med sangene jeg skulle synge, og da kan du vel gjette deg til om jeg huska de utenatt? Tirsdag huska jeg faktisk at jeg skulle opp grytidlig for å filme, huska også at jeg hadde en grusom barbermaskin jeg kjøpte i Göteborg i 92 i en skuff. Tok den med, barberte meg, og glemte den i garderoben. Reiste nybarbert og glad rett hjem for å hente tekstene jeg hadde glemt som jeg trengte til begravelsen jeg kom på jeg skulle synge i kl 12.00.

Onsdag var jeg i studio hos Jon Anders. Glemte at jeg skulle ha med et par høytalere han skulle låne mens jeg er borte, men huska på at jeg skulle huske de da jeg kom tilbake på kvelden så godt at jeg glemte de da også. Huska de i går kveld, så da trenger jeg ikke tenke noe mere på at jeg hverken skal huske eller har glemt de! Tror jeg gjorde noe midt på dagen på onsdag også, men det har jeg glemt, og da er vi kommet frem til dagen i dag…

I dag var jeg i Oslo. Var hos Frode på Trond&Trond og leverte demoplater, som jeg forøvrig huska selv om jeg kom for sent. Skulle rett videre på spillejobb på storo senteret. Det gikk veldig fint. Jeg kom frem i god tid, huska klokkeslettet. Var der faktisk så tidlig at jeg kunne sette opp Rhodes´n min uten anntydninger til stress. Eneste problemet var at da jeg kom inn og så scena, slo det meg at jeg hadde glemt at jeg hadde ansvar for å ta med mikrofoner og stativer, så hele greia ble avlyst…! Men det har jeg glemt nå..

Tror kanskje ikke det er sunt å ha et relativt tettpakka program i uka før du skal f.eks. reise på lange turer alene og bør konsentrere deg om å huske det viktigste du skal ha med deg? Hele familien har forresten kollektivt glemt hvor vi har gjort av den store blå kofferten til Far. Den som er så stor og romslig veit du! Fin til lengre turer! Når alt kommer til alt så er det vanligvis jeg som er den som holder hodet kaldt. Tror jeg har oversikt over det meste til mandag. Kan ikke huske å ha glemt noe! Ikke noe anna enn det jeg har nevnt her iallefall. Syns jeg har vært flink jeg…!

edit: Det stoppa ikke der for å si det sånn. Spillte i begravelse på fredag og kom én time (!) for TIDLIG! Begravelsen begynte kl 14.00 og jeg var på plass 11.30. Syns jo det passa seg bra..

4 kommentarer om “..om 100 år er alt glemt..

Legg til din

  1. Nå kom jeg på det!!! Funnet den blå kofferten!!! hurra! Ganske så godt nedstøvet, nederst, innerst, underst(?) i den mørke, ekkle boden vår….. godt godt :)Eliz….

  2. Jeg skulle på en måte si noe, men så GLEMTE jeg at jeg snylter nett og GLEMTE at det du da skriver bare plutselig blir borte, og jeg GLEMTE at da pleier jeg å bli sint!!!! Vel, vel….. Nå er du langt oppe i det blå inni et fly!! Hurra for deg :)anna cec

Legg inn en kommentar

Create a website or blog at WordPress.com av Anders Noren.

opp ↑

%d bloggere liker dette: