Udyktig i kjærlighet

For noen er det sånn at kjærlighet gir deg vinger, man svever på en gyllenrød sky og lukter tutti frutti, for andre er det kræsjlanding i en møkkete bakgård og et ublidt møte med asfalten. For noen finnes det et livslangt forhold som er stabilt og godt, med barn, jobb, hus, stasjonsvogn, pensjon og happy ever after. Klart, de har kriseperioder og kjipe ting, men de klarer seg igjennom det sammen. De har vært ute i stormen før. For andre er det singellivet som er det stabile og regnværsdagene kommer den dagen de blir forelsket. For noen er kjærligheten lykken, for andre er den forbannelsen. Gjett hvordan det står til med meg?

«Det ordner seg nok» sier de alle. «Dette er bare en fase skjønner du. Dette går over! En dag skal du se tilbake på dette og le! Haha! Så dumt jeg tenkte den gangen kommer du til å si!»

Ja, så dum er jeg nå. Det er ofte lykkelige folk som snakker slik. Folk som lever et harmonisk liv med både seg selv og partneren sin. Det er gjerne folk som tidligere var allierte i kampen mot ensomheten, men som nå sier «når JEG fikk det til, da er det håp for deg også!» Andre sier det for å glemme sin egen ulykke, de er like på trynet som meg og argumentene sitter langt fremme. Orda kommer fra folk som enten prøver å overbevise seg selv om at de har rett eller prøver å glemme hvordan de hadde det før. Benektelse er det uansett.

Kanskje det skal være trøst? Mulig det er ment sånn, men det funker ikke. Trøst er det eneste man ønsker, men desverre så er du feil person. Det finnes ingen som ikke er feil person til å trøste. Det finnes mange former for trøst, men samme hva slags trøst man får blir det bare tommhet og vås. Det er bare en person man vil trøstes av, men den personen er borte, ute og forsvunnet. Den personen eksisterer ikke lenger og kommer mest sannsynlig ikke til å eksistere for deg noen gang mer. Ihvertfall ikke på samme måte. Du er alene! Igjen…


«Ja, slapp av, vi har alle blitt dumpa en gang. Du kommer deg over det! Gå ut! Finn på noe gøy! Heng med venner! Reis til utlandet! Drikk deg full! Gå på sjekker´n! Finn ei dame! Kjør på og glem det gamle! Spill musikk, skriv musikk, hør på musikk! Dans og vær glad! Kjør ski! Klatre i fjell! Balanser på et rekkverk! Vær oppe hele natta! Gå på line over en bekk! Gå på sirkus og se en diger Indisk elefant som gjør rare kunster med snabelen sin! Kjør deg en lang biltur! Se en god film! Spis masse sjokolade! Du glemmer dette fort! Dette var jo egentlig ikke noe bra for deg! Du har det mye bedre uten! Er ikke du en sånn en som digger singellivet da? Fri og frank? Trodde det var deg jeg liksom? Ungkar og spellemann!»

Eller:

«Døh, seriøst! Du er verdens kjekkeste gutt! Du har alt! Du er pen! Du er smart! Du kan synge! Folk elsker deg! Du trenger da virkelig ikke slite fælt med å finne deg noen? Jeg veit om hundre damer som sikkelet bare renner på hvis jeg nevner navnet ditt! Hundre karer også for den saks skyld! Du kan praktisk talt få hvem du vil! Vestopplands mest atteraktive ungkar! De står i kø helt ned til Skreia!»

Hadde det bare ikke vært for kjærligheten. Hadde det bare ikke vært for at jeg er glad i noen. Hadde det bare ikke vært for at jeg ikke er interessert i noe av det folk lokker med når de prøver å få meg i bedre humør. Hadde det bare ikke vært for at jeg for n´te gang havner opp i samme uføret. Hver gang, samma møkka, men hver gang, værre.

Hadde det bare ikke vært for at alt anna blir uvesentlig hvis jeg ikke får oppleve å kjenne varmen fra den jeg elsker en eneste gang til. Hadde det bare ikke vært for kjærligheten skulle jeg gjort alt det overnevnte og vært lykkelig, men nå betyr det plutselig ingenting. Har jo da gjort mange av de overnevnte aktiviteter, inkludert det med elefanten, men uten nevneverdig resultater. Klarer ikke engang finne gleden i de tinga jeg sverget på at et fremtidig forhold aldri skulle ta fra meg. Men det får være, jeg gidder heller ikke kjempe som en desperat flue mot et vindu. Å miste den du er mest glad i her på planeten er rimelig altoverskyggende, og hvis du nok en gang i begynner å kjenne den lille eimen av tutti frutti kan du banne på at det snart smeller igjen. Selvfølgelig hardere enn noen gang, og du begynner etterhvert å lure på hvorfor du ikke er i stand til å elske, og ikke om.

Du er faktisk erklært udyktig i kjærlighet og spørsmålet er bare hvorfor…

«Tiden leger alle sår» juger de, men det hjelper ikke mens man venter. Veit ikke hvor mange flere sånne runder jeg gidder å være med på, hvor mange det er meininga man skal tåle. Jeg blir selvfølgelig mer og mer redd for å forelske meg og etter forrige gang så erklærte jeg høyt og hellig at dette skulle aldri skje igjen. Veit neimen ikke hva jeg skal deklamere slags lovnader denne gangen. Jeg tror vel kanskje det er mer sånn at hvis jeg forelsker meg igjen skal jeg være glad. Klart, da vil jo også jeg se tilbake på dette og si «nei så dum jeg var den gangen», men nå har jeg iallefall skrevet det ned slik at jeg slipper å glemme det…

10 kommentarer om “Udyktig i kjærlighet

Legg til din

  1. Hehe! Veldig bra!Ser det er veldig mange som er innom her stadig vekk, men igjen legger igjen kommentarer? Rare greier gitt. Nei, jeg skjønner vel at det ikke er så veldig mye å si til disse deppegreiene her! haha!

  2. Hei!Skjønner at det er dritt! Og så er det vel ikke like enkelt å være omgitt av nyforlova par som ikke ser andre enn seg selv… Sorry! Kjærligheten gjør av og til blind for hvordan andre har det. Det blir feil. Har ikke annet å si. Livet kan være skikkelig kjipt av og til! Ses kanskje i kveld?

  3. Hei broder! Jeg har ikke sett posten før, siden jeg mere eller mindre har ramla ut av bloggverden siden Mathias og Facebook så dagens lys.Men etter å ha lest det du skriver, sitter jeg igjen med to tanker; Utrolig bra skrevet om noe som er til å gråte av, og temmelig vanskelig å kommentere siden du er så til de grader utrøstelig.I kraft av å være skilt tre ganger, og med andre ord en av de mest «udyktige i kjærlighet» jeg vet om, tar jeg likevel sjangsen på å si noe. Ikke noe trøstende vel og merke, siden du er temmelig klar på det. Jeg selv ønsket hverken å få eller å finne trøst da Anita dro, siden jeg følte kjærlighetssorgen på en måte æret og hyllet kjærligheten. Jeg ønsket å ha sorg i en slags kjærlighet til kjærligheten. En bekreftelse og erkæring på at jeg har elsket, og er i stand til det, og kanskje i håp om å få tilbake den eneste trøsten som hadde funket. Uten sorg hadde ihvertfall ikke kjærligheten vært verdt noe som helst, enten jeg hadde fått henne tilbake eller ikke. Siden vi (jeg for n’te gang) ramlet ned av den gyllerøde skyen, og ble liggende i den møkkete bakgården i over et år, så har vi i det minste innsett at tutti frutti er et dårlig og lite holdbart bindemiddel, selv om det lukter godt og er regnet for å være både et must og en rettighet i vår vestlige verden.Vi sliter med mange ting og er usikre, ikke minst på grunn av bruddet, og jeg har sånn smått begynt å revurdere hele konseptet «kjærlighet». Kanskje det er synet og håpet mitt som er urealistisk?Greit at kjærligheten skal være tålmodig og utholde alt, men fordi det ikke ser ut til å være slik av seg selv, tenker jeg mere og mere at det kanskje er tålmodigheten og utholdenheten og alle de andre egenskapene som både skaper og holder liv kjærligheten?

  4. Interessante tanker Bottom. Mange vil nok protestere, men når du er i min situasjon føles jo konseptet kjærlighet ganske nytteløst ut ja.

  5. WOW!!! Har ikke lest dette før nå, og er stygt redd for at dette kommer til å gå ut over nattesøvnen min i natt! Det er mange tanker, og på det området er vi vel på sett og vis i samme bås….i alle fall i samme fjøs! Ikke mye å si, men er stygt redd for at jeg er en av de som pøser på med positive kommentarer for mest å overbevise meg selv om at:JO, det går bra!!!Veldig glad i deg da, og selv om det hjelper lite med trøst fra meg så fortjener du det beste!!!KLÆM

  6. Huff… Dett beynner jo å bli en stund siden, håper du har kommet deg over det nå. Skjønt, det er ikke sant at tiden leger alle sår, noen ting blir bare verre der de ligger og gnager…

  7. Gammelt innlegg eller ei, jeg kjente denne godt inni meg …Selv om jeg insisterer på å holde hardnakket på den utrolig tåpelige og svært barnslige drømmen om den store kjærligheten, selv etter noen kræsjer i bakgården, så ligger den jo der; redselen, sårheten og rispene av gammel smerte.

Legg inn en kommentar

Create a website or blog at WordPress.com av Anders Noren.

opp ↑

%d bloggere liker dette: