Alt du ser bak denne posten er fra min gamle blogg! De nyeste innleggene er fra 2012 og de eldste fra 2005. Mellom da og nå har jeg ikke blogger et ord.
Jeg har brukt hele dagen på å gå igjennom alle de gamle postene mine, legge de fint og flott inn i den nye bloggen, og fjernet ting som ikke er relevant. Dette har vært interessant!
Jeg skulle gjerne fjernet mer, for her var det mange flaue øyeblikk. Det er mye rødming når jeg leser disse bloggpostene, og det er ting her jeg gjerne skulle bare kastet rett i søpla, men jeg har valgt å la de ligge. De er en del av hvem jeg har vært, hvordan jeg har tenkt, samtidig som jeg ser en tydelig utvikling i måten jeg skriver på. Når jeg ser på datoene så er det egentlig en periode på ikke lenger enn tre år med tekster, 2005 til 2008, med stort og smått rundt hundre innlegg. Dette er egentlig innlegg fra flere forskjellige blogger jeg opprettet, som jeg har samlet sammen her. En hovedblogg, en skiblogg, en fotoblogg og et par blogger fra turene mine til USA. Mellom 2008 og 2012 er det med unntak av en tekst, stort sett bare bilder.
I tillegg til både gøyale og fine historier fra hverdagen ble det jo også noen kontroverser i denne bloggen. Jeg klarte jo i all min navlebeskuelse og forsøk på å være morsom, uten å være morsom, hisse på meg alle de kristne avisene i et blogginnlegg som egentlig var skrevet for å støtte Frelsesarmeen men som ble et sammensurium av oppgulp og rot etter mange år med frustrasjoner rundt kristne avisers måte å dekke bl.a. homofilidebatten og andre følsomme temaer på. Klok av skade, og med tanke på nåtidens brutale cancel kultur så er det greit at bare de som vet hvor den gamle bloggen ligger, også bare er de som vet hvordan de skal finne igjen akkurat de tekstene. Det gjelder også navnene på de som kommenterer på de gamle postene. De har dessverre ikke hengt med i overgangen til ny platform, men nok en gang; de som vet de vet! 😉
Den opplevelsen var nok en skikkelig nesestyver for meg, og gav meg en bratt læringskurve i mitt private lille medietreningskurs. Alt som føles morsomt i ditt eget hode er ikke nødvendigvis morsomt når det leses i en tekst, og alt du skriver må du ha dekning for mer eller mindre tatt ut av sammenheng, og der du ikke kan forstås som noe annet enn en dust vil folk tenke at du er en dust. Jeg ville jo tenkt det samme selv, og i dagens SoMe verden er dette en selvfølge.
Det er også noen tekster som overrasker meg på den positive måte. Tekster jeg har glemt at jeg har skrevet, og ting som gir meg skikkelig klump i magen når jeg leser i ettertid. Noen av disse årene var de aller vanskeligste jeg har hatt i mitt liv, og i bl.a. teksten “Jernteppe” og “Udyktig i kjærlighet” berører kanskje noen av de tingene som beveget seg i starten på noe av dette.
Men, det er veldig rart å lese dette, for den personen de siste ti åra har spytta ut på andre siden, er et ganske annerledes menneske enn den jeg var da.
Jeg har ingen stor forklaring på hvorfor bloggen døde ut, men tror det er en kombinasjon av flere små. Facebook kom og tok over, det var noe annet da enn det er nå og plutselig handlet alt om facebook, bilder, linker og kortere tekster. Jeg fikk for mange kriser og det ble alt for personlig å skulle skrive om livet mitt når livet stort sett var basert på et par tre svære løgner som for alvor begynte å slå sprekker i disse årene. Sosiale medier lærte oss også at å skrive om seg selv, utlevere seg selv, mene noe kraftig eller være kontroversiell bare fremstår som utrolig kleint. Og hvem gidder å skrive, og ikke minst lese, lange facebookposter? Det ble ikke rom for å undres lenger. Å ha en debatt med seg selv i en lengre tekst forsvant mens jakten på likes og følgere ble hovedfokus. Nå vil jeg skrive historier igjen, så da får vi se om bloggen fortsatt lever eller ikke..
Legg inn en kommentar