Puste nytt liv i en gammel blogg?

Først og fremst, ikke ta denne bloggen på alvor.

Jeg husker en tid da blogg ikke var rosa, og sosiale medier ikke var et begrep. Det skrevne ord føltes viktigere den gangen, og en blogg var poetisk, innholdsrik og noe man kanskje ble litt klokere, varmere eller i det minste litt engasjert av å lese. Stemmene i kommentarfeltet hadde noe på hjertet, og begrepet «nett-troll» var ikke oppfunnet.

Jeg savner det kreative ved å skrive små historier, noveller og fortellinger fra livet. Dele u-blygt om det man hadde opplevd eller noe man trodde sterkt på. Jeg savner å kunne mene noen ting litt sterkere enn andre, og alt for ofte gå rett på snørra i Dunning-Kruger effekten. Savner å dele bilder fra turer og opplevelser uten å tenkte på å samle likes eller klikk, ikke begrense meg med tankene rundt om dette vil fungere hver gang jeg legger ut noe. Jeg savner å ikke være redd for å bli en karakter i sosiale medier, en figur!

Jeg vil egentlig ikke at denne bloggen skal leses, jeg vil ikke at den skal bli populær. Men, uten at noen leser så vil det heller ikke være så interessant å skrive. Da kunne jeg like gjerne lagt tekstene i «dokument» mappa på macen min sammen med alle de tingene ingen noen gang skal få lese. Da kunne jeg like gjerne skrevet en hemmelig dagbok som bare var min egen, bare for å etterhvert miste motivasjonen, uten å føle drive, viktighet eller forpliktelse. Å sitte å drømme om at en spennende arkeolog skal grave frem dagboka mi opp fra jorden en fjern fremtid, eller vente på at etterfølgerene mine skal finne den i en skuff i dødsboet mitt har rett og slett ingen effekt for meg, det gir meg ingenting her og nå! Da kunne jeg like gjerne prøvd å lagre opplevelser, tanker og meninger i bunnen av hjernen min, der de blir borte fortere enn jeg rekker å tenke på neste dag, neste måltid, neste film, neste skitur, neste konsert, neste låt jeg skal skrive, neste podcast jeg skal lage, neste bilde jeg skal knipse, neste øl jeg skal drikke, neste motorsykkeltur jeg skal ta, neste motorsykkel jeg skal kjøpe, neste reisemål, neste flytur, neste venn jeg skal besøke, neste gang jeg skal treffe Andreas, søsknene mine, onkelungene mine og ikke minst foreldrene mine.

Der oppsummerte jeg faktisk det meste av hva denne bloggen kommer til å handle om. I tillegg til store spørsmål rundt tro og tvil, mest tvil for tiden, verdensrommet, astronomi og romfart, stjerne og planeter, hvem jeg er og hvem vi er, homokamp og kirken, hvor ufattelig vanskelig det er å elske et menneske, hvor ufattelig vanskelig det er å elske et menneske når det i tillegg er en dødssynd fra helvete, hvor ufattelig glad jeg er for at jeg ikke trenger å slite med de tinga der så mye lenger men kan få lov til å bidra litt innimellom med hjelp og trøst til andre som går igjennom de rundene jeg har vært igjennom, har jeg glemt noe?

Jeg vet ikke hva dette blir, og det er hele poenget. Det blir spennende uansett. Ikke sikkert det blir noe som helst ut av det, men poenget er i allefall å prøve å åpne den kreative skrive-døra igjen. Gjøre akkurat det jeg har lyst til, uten føringer. Ha fem engasjerte lesere som kommenterer og diskuterer i stedet for tusen likes på en selfie. Du er velkommen til å følge denne prosessen som jeg ikke har noen anelse om hvor går hen, og jeg skal starte med å overføre brorparten av de gamle blogginnleggene mine fra tiden jeg snakket om over her. Der vil du finne mye snålt, men også noe fint! Jeg har ikke lest de postene på 15 år så det blir meget interessant. Der vil jeg finne en skattekiste av gamle tanker jeg for lengst har glemt. Mange av de vil få meg til å rødme, andre vil få meg til å gruble og kanskje noen vil gjøre meg stol? Ikke vet jeg, men den teksten jeg skriver nå blir det sikkert flau for meg å lese allerede i morgen, så 15 år gamle tanker er det garantert pinlig! Jeg forter meg å poste før jeg angrer!

Bildet er av meg, det er 11 år gammelt og det viser en fyr som går baklengs inn i fremtiden!

Dette blir gøy! 😀