Takk

I dag kikket jeg ned på håndleddet mitt. Der står det mange ord oppå hverandre.

Her

Nå

Takk

Hvil

Tilgi

Smil

Men det startet med Takk.

Det stammer fra en periode i livet mitt da jeg var usikker på det meste og fokuset mitt virret retningsløst. Jeg fant ut at jeg skulle tatovere inn ordet “Takk” på håndleddet. Der jeg ser det hele tiden, nederst på armen inn mot kroppen, for å minne meg på å være takknemlig i stedet for survete. For å skifte fokus. Egentlig hadde jeg tenkt at det skulle stå “Takk Herren alltid” fordi det lå helt klart et religiøst aspekt i det den gangen, men jeg begrenset det til å kun handle om takknemlighet generelt, uten adresse. Etter noen år kom det flere fokus-ord til, men det startet med takk, og jeg tror det kanskje slutter med takk.

Og det hjalp!

Å takke for det man har i stedet for å sørge over det man ikke har er en brutal øvelse men en viktig en. Det kan til tider oppleves meningsløst, men det hjalp i alle fall meg til å skifte fokus. Om du føler det ikke finnes en eneste ting å takke for kan man for eksempel starte med at man lever. At man puster, og bor på en planet med atmosfære! Tenk det gitt! Atmosfære? Om man hater livet så skal det allikevel være mulig å finne en liten idiotisk eller banal ting det er mulig å takke for. Det trenger ikke engang å være noe som angår en selv, det viktigste er bare å presse ut det lille forløsende ordet. Der startet i alle fall helbredelsen for meg.

Det er lenge siden jeg har sett på de tatoveringene. De har lissom bare blitt en del av meg og jeg legger ikke merke til at de er der lenger. Akkurat som de håpløst utdaterte øreringene. Det hjalp jo ikke at Apple begynte å lage klokker, for da startet jeg med det igjen. Ordene er skjult bak ei reim og overpriset, moderne, teknologi jeg ikke engang hadde fantasert om for bare ti år siden. Men å ripe inn under huden det éne lille ordet på fire bokstaver er nok kanskje den viktigste fokusforandringen jeg har gjort i mitt liv.

Takk