Virkeligheten

Noen ganger blir livet rett og slett litt overveldende.

Det blir for stort å gripe rundt liksom..

At vi er her, at jeg er her, familien, venner, kjæreste, alle, alt..

At vi lever, at vi finnes, at denne bitte bitte lille kloden full av liv snurrer rundt som en snurrebass på steroider, år ut og år inn. At den har gjort det i over fire og en halv milliarder år, og at den mest sannsynlig kommer til å snurre i fire milliarder år til. At jeg skulle få lov til å være med på et lite knips av den tiden all denne snurringen foregår, hvor heldig jeg er, og hvor uviktig alt annet blir satt opp i mot akkurat det.

Så tar jeg et dypt pust, prøver å omfavne det hele, trekke alle følelsene dypt ned i lungene og kjenne virkeligheten strømme ned luftrøret og treffe alveoloene mine. Kjenne oksygenet ta tak i blodet og føre det rundt i kroppen min før det omdannes til karbondioksid og tar samme vei ut igjen. Kjenne at denne kroppen har levd i snart 46 år, og selv om det ikke er så gammelt føles den allikevel ikke så vital som da den var 15, men utrolig sprek for alderen og håper den vil være vennlig innstillt i minst 46 år til.

La du merke til at jeg omtalte lufta vi puster som virkeligheten? Tenk litt ekstra lenge på det..

Noen ganger lukker jeg øynene bare for å se om jeg ser noe annet enn jeg så sist jeg lukket øynene.

For noen ganger blir livet rett og slett litt overveldende..

Men ikke i dag. I dag kunne jeg ikke brydd meg mindre! Jeg skal på premiere, drikke øl, kose meg med venner, familie og kjæresten, bare ha det gøy! 😀 Kloden kommer til å snurre uansett!