Noen ganger skulle jeg ønske hjernen min hadde litt mere ram.
Jeg føler meg ikke spesielt smart, men føler meg ikke direkte dum heller. Jeg trenger ikke å være så mye smartere, men det hadde vært så utrolig digg om jeg bare hadde hatt litt mere ram! Litt mere futt og kapasitet!
Det er så mye å gripe rundt hele tiden.
For å starte med det praktiske. Nå om dagen er det krig i Ukraina som tar veldig mye plass i vår bevissthet. I tillegg til pandemi, sultkatastrofer og menneskelige lidelser over hele kloden. Selv om det meste er bedre enn før så gir informasjonsflyten i vår tid oss følelsen av at det aldri har vært verre.
Det skal fokuseres på musikk og kunst. Jeg skal få med meg alt som går på kino og jeg skal følge med på de TV-seriene jeg har valgt meg ut. Skrive blogg hver dag i tillegg, samt delta i den offentlige, og u-offentlige, debatten rundt kristendom og homofili.
Jeg skal være en god kjæreste, en bra onkel, sønn og bror. På fjellet faller snøen og snart skal motorsykkelen igjen på veien!
Jeg lever et ekstremt privilegert liv og jeg vil ikke bytte med noen, faktisk! Denne uka har jeg spilt to konserter, en liten samling, vært gjest i podcast, sett premieren på Fuglane av Tarjei Vesaas og sett Alien på kino for første gang i mitt liv. Og skrevet blog hver dag! 😀
Alt dette blir faktisk ikke for mye for meg. Det er egentlig helt perfekt! I alle fall så lenge jeg ikke opplever at folk maser. Jeg har få forpliktelser og ting jeg må, veldig få mennesker som er avhengige av meg, lite mas og uendelig med tid til å tenke på meg selv.
Så det er ikke derfor jeg ønsker meg mere ram. Jeg trenger ikke å sortere et praktiske livet mitt ytterligere.
Jeg trenger å sortere tankene mine i større grad.
Det kan hende jeg har for mye tid til å tenke.
Hvis jeg hadde fire unger, stressende jobb og et sjukt stramt program, kanskje jeg da ikke hadde hatt tid til å ha for lite ram? Men jeg har ikke et sånt liv, og det er nok heller ikke tilfeldig. Jeg tror nemlig ikke det er sånn jeg er bygd sammen. Jeg har vært en grubler fra jeg var liten, og det er nok derfor jeg ikke har et riktig så tight program som mange andre. Jeg er ikke typen til å flykte inn i opplegg for å slippe å forholde meg til ting. Jeg prøvde det i 2006 ish, og det gikk ganske dårlig og dermed gikk det også ganske fort over. Leser du bloggpostene fra den tida så skjønner du hva jeg mener..! 😱 Jeg lever nok det livet jeg lever fordi det ligger nærmest min natur. Rolige dager stappfulle av innhold! Stappfulle av smil og varige gleder! Stappfulle av varme, mennesker og aktiviteter jeg er glad i! Det høres ut som en motsetning, men jeg vil faktisk beskrive livet mitt sånn; rolige dager stappfulle av innhold!
Men tilbake til den lille ram-brikka i hjernen min med for lite kapasitet.
Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg tenkte den tanken da jeg begynte å skrive denne teksten. Det er kanskje det jeg mener? At når tankene sporer av så mister jeg tråden.. Jeg har ikke nok ram til å holde alle trådene, alle tankene, alle følelsene samtidig. Jeg vil være påkoblet og ha full tilgang til alle trådene hele tiden!
Det er kanskje for mye å forvente. Menneskehjernen er dynamisk. Organisk, ikke en datamaskin. Hjernen min er ikke lagd på en fabrikk i Asia og den følger ikke binære koder.
Noen ganger kan jeg føle at jeg tar inn hele verden samtidig! Jeg kan ligge på ryggen ute på plenen en sommerdag og merke at jeg føler jordrotasjonen. Det er selvfølgelig bare tull, meg jeg føler det på ordentlig! Det føles virkelig! Andre ganger kan jeg føle at planeten, menneskene, dyrene og plantene er koblet sammen i en egen bevissthet. Også bare tull selvfølgelig, og ikke noe jeg har følt mye på, men tanken ligger lett tilgjengelig for meg.
Dette høres bare fjollete ut, ellers så høres det bare ut som om jeg røyker for mye marihuana, hvilket ikke er tilfelle, men poenget er: en datamaskin kan ikke føle en dritt selv om den er koblet til hele verdens nettverk av informasjon. En datamaskin kan ikke trekke slutninger selv om den har full tilgang til alle trådene og alle dokumentene er åpne samtidig.
Jeg skal være glad jeg ikke er en datamaskin. Og hjernen kan trenes opp til å gjøre de utroligste ting, til og med trenes opp til å holde flere tråder samtidig. Så da får jeg bare fortsette hjernetrimmen så lenge.
Men hvis det dukker opp en eksentrisk billiardær som finner opp en måte å installere mere ram i hjernen til folk så TA PENGA MINE!!
Åååh, Knut Anders! Jeg synes egentlig at du har akkurat passe med ram jeg ❤️ Det er kanskje akkurat den ram-en du er blitt utstyrt med som gjør deg til den du er; en passe dose filosofisk og grublende, kreativ og vitebegjærlig og kanskje en tanke nerdete, men med en stor dash humor, tilstedeværelse og evne til å bry deg om menneskene rundt deg – og samtidig til tider litt surrete og fjern. Men jeg skjønner hva du mener, og jeg har vel også kjent på den følelsen – at det surrer litt for mye rundt i hodet som man liksom ikke helt får landet, som man gjerne skulle hatt bedre tak på for å få struktur og orden i tankene, men som har en tendens til å skli unna og forsvinne ut på harddisken når man prøver å gripe tak og prosessere det. Men så er jeg likevel ikke helt sikker på om mer ram er svaret. Jeg tenker at det kanskje egentlig er bra for oss mennesker at vi ikke er utstyrt med mer ram. En datamaskin med masse ram kan prosessere store mengder data kjapt uten at ting surrer seg til, men den trenger jo ikke forholde seg til følelser og grublerier, tanker og idéer, opplevelser og relasjoner – alt dette som gjør oss til mennesker og ikke datamaskiner, men som samtidig forkludrer prosesseringen. For når vi også skal forholde oss til dette, så tenker jeg at det er bra at vi ikke må forholde oss til alt som skjer rundt oss hele tiden, at ikke alt er like tilgjengelig og nært, at noen ting glir mer i bakgrunnen mens andre ting får større plass, at vi kan gjøre valg og prioriteringer når det gjelder hva som skal være viktig i livene våre. Og så må vi kanskje heller leve med at hjernen til tider går i overload, at ting litt for ofte surrer seg til når vi helst skulle ønske at vi hadde full oversikt og total forståelse. Utfordringen kan jo imidlertid av og til være å styre hva som skal befinne seg hvor, når det vi helst vil glemme, tar all plass, mens det vi egentlig burde sette først i livene våre blir borte i tåka. Men så er det vel kanskje det som er å være et menneske….?