Den bloggposten jeg glemte å poste..

..men som havnet på facebook i stedet.

Det har gått 12 dager, pulsen er sånn omtrent på plass igjen der den pleide å være, men det ligger fortsatt en klump i magen som vokser litt hver gang temaet kommer opp, men som samtidig krymper tilsvarende, og enda litt mer, etter temaet er ferdig snakka. Den klumpen får jeg bare leve med så lenge, for om temaet ikke kommer opp blir den værende der for alltid.

Kjære alle som har meldt og er bekymret, tusen takk for omsorg, det er bra med meg. Jeg er rimelig shaky, har en forstuet ankel, men alt i alt er det allikevel bra.

Sto på gata utenfor London i natt etter en nydelig dag med Pride-mottagelse i bispegården og to hærlige konserter i karpedammen. Spiste på en liten burger før jeg skulle hjem og tidlig opp på jobb da jeg hørte et merkelig smell som hørtes ut som en kraftig kinaputt. Jeg så en person som falt ved siden av meg, vendte blikket i retningen lyden kom i fra og så en fyr med automatrifle i hofteposisjon pekende mot meg. Reptilhjernen slo kraftig inn og jeg rømte inn nærmeste portåpning. Jeg visste det var mulig å komme ned i kjelleren derifra, og dermed muligheter for å gjemme seg bort. Vi som havnet i kjelleren gjemte oss til vi fikk beskjed om at det var trygt å gå ut, for å bli vitne til kaoset med ambulanser, førstehjelp og folk som var skutt og skadet.

Jeg er kanskje naiv, men jeg hadde faktisk aldri trodd jeg skulle oppleve å rømme fra kulene, løpe for livet, ikke vite hva som skjer med hverken deg eller vennene dine. Jeg har alltid tenkt tanken, dette kan faktisk skje, men jeg hadde aldri trodd jeg skulle se mennesker med skuddskader på gata utenfor stamstedet vårt i gjennom 20 år.

Uansett hva jeg har opplevd siste halve døgnet, så går alle tanker til de som døde, de skadde og de som er nærmest de. Hjertet blør..

Takk London pub, Per på hjørnet og Herr Nilsen. Dere som driver disse stedene, dere som jobber der, og skaper disse så utrolig viktige møteplassene for byen vår. År etter år! Det hadde vært en så vanvittig mye fattigere by å leve i uten dere.

Jeg har vært heldig! Jeg sto i skuddlinjen, vet ikke hvor langt unna jeg var, men det kan umulig ha vært noe mer enn en meter. Jeg er uskadd. Jeg lever, men at jeg lever i dag er faktisk bare flaks..