..det kan vise seg å ha vært en dårlig ide. Mange andre ser ut til å være veldig opptatt av det. Farger altså. Spesielt hudfarger.
Jeg synes regnbuens farger er fine, men hudfarger har jeg ikke tenkt så mye på. Det har antagelig sine naturlige grunner, jeg er hvit, privilegert, bor i verdens rikeste land og har aldri opplevd rasisme på kroppen. At jeg er hvit, veldig veldig veldig veldig hvit, blir jeg jevnlig mobbet for, men det lever jeg helt fint med.
At musikk har hudfarge har jeg på mange måter visst lenge, men jeg har alltid insistert på at det ikke er viktig. Eller for å være presis, jeg har aldri tenkt at det er viktig for meg. Musikk er bare musikk, og jeg lager den musikken som er naturlig for meg å lage, og jeg lar meg inspirere at den musikken jeg har vokst opp med. At det jeg driver med er kulturell appropriasjon, som det heter, er helt korrekt, men jeg vet ikke alltid helt hvordan jeg skal forholde meg til det. Jeg har vokst opp med Elvis, Beatles, Mahalia Jackson, Alf Prøysen, Arnold Børud, Lina Sandell, Andraé Crouch og Vazelina Bilopphøggers. Bare der har vi minst fem eksempler på kulturell appropriasjon.
Hvis du hører på live-albumet mitt, som heter “Live” og spesielt de to siste låtene og Jørgen Hattemaker, skjønner du hva jeg mener. Her blandes sjangerene hensynsløst, og hvis man ikke kjenner meg kan man nesten få inntrykk av at jeg gjør narr av gospel-sjangeren og dens eksplisitte utrykk. Man kunne ikke tatt mere feil, for meg er dette på dypeste alvor. Det er der jeg hører hjemme. Det er der jeg føler meg hjemme. Det er der jeg føler mitt musikalske uttrykk er tettest på min egen sjel, min oppvekst, mine forbilder og min egen gåsehud. Mahalia Jackson´s “Silent Night” er min ultimate julestemning. Andraé Crouch´s “Jesus is lord” er min lovsang. Earth, wind & fire´s “September” er min fest. Krik Franklin´s “Hosanna” er mine tårer, og Aretha Franklin´s Natural woman er der jeg besvimer.
Er det greit å blande sjangere? Ja.
Er det kulturell appropriasjon? Antagelig.
Har jeg dårlig samvittighet? Ikke så mye.
Jeg kunne vel holdt meg til mine egne uttrykk? Kunstformer som kommer geografisk nærmere fra der jeg har vokst opp? Jeg elsker jo også mange av de. For eksempel så er jo “Romjulsdrøm” også min ultimate julestemning, samtidig som “O Jesus du som fyller alt i alle” er min lovsang. “Fångad av en stormvind” er min fest, “Trassvisa hennes Tora” mine tårer og “Child in time” der jeg besvimer.
Selv om man kan finne mye kulturell appropriasjon i disse nevnte eksemplene også, vil mange kanskje si at dette er mine uttrykk, at dette er nærmere den jeg er. Mye nærmere enn den svarte gospelmusikken i alle fall, men jeg vil protestere! Det er også i aller høyeste grad den jeg er!
Jeg har rota rundt i mange år for å prøve å finne ut nettop det, hvem jeg er, hva jeg skal synge og ikke minst hvorfor.
Men jeg må slutte å prøve å være smart. Jeg må slutte å lete etter den neste “lure” tingen å gjøre. Jeg må gjøre som jeg vil, jeg må lage den musikken jeg føler for å lage. Jeg må la entusiasmen, gåsehuden og den dype, inspirerte gleden bestemme. Så får det heller være om folk mener jeg feiler, for det viser seg at også gåsehuden min er regnbuefarget.
Legg inn en kommentar